Dere som har flyttet på dere; Hva savner dere med det forrige bostedet?

[Mjau]

Vi skal jo som noen av dere sikkert har fått med dere, flytte på oss over sommeren.
Ikke langt, men ut av dette området.

I den forbindelse har jeg begynt å tenke på hva jeg kommer til å savne med det å bo her. Misforstå meg rett, jeg gleder meg helt vanvittig masse til å flytte inn, men det er jo alltid litt vemodig å flytte om man har trivdes der man har bodd.

Jeg kommer nok til å savne et hus i vater, siden vi flytter inn i et eldre hus.
Jeg kommer også til å savne utsikten. Både utover dalen, og over gaten der naboen rett som det er arbeider i bar overkropp.
Jeg kommer til å savne enkelte naboer veldig, og andre mindre.

Og så er det en ting jeg både kommer til å savne, og være glad for å slippe. :rar: Vi bor nå i byggefelt, og jeg kommer til å savne at det er så enkelt å møte andre folk. Feks når jeg er ute og går tur. Men samtidig elsker jeg tanken på å kunne gå og gå uten å måtte hilse, og stoppe for å prate med alle. Feks om jeg er sur en dag.

Kommer vel på mer etterhvert kanskje.

Dere da?

[Veronal]

Savner ingenting. Absolutt ingenting! Og alt jeg savnet i gamlehuset har jeg i nyhuset.

[annemede]

Å kunne gå til sentrum. Ellers ingenting. Her kan vi være ute hver dag, hele året uten å være redde for luftforurensingen.

[Inagh]

Jeg savner Oslo!

Jeg savner Akerselva, Sagene, cafeene, pubene, bymiljøet - jeg savner å bo i en by.

Men du verden - jeg elsker det faktum at her jeg bor når, kan jeg åpne utgangsdøra og si til både Guttunge og katte - "UT!"

[star]

Alt

[Mrs. Longbottom]

Jeg savner at det alltid var skokker av unger på lekeplassen. Her vi bor nå, i en annen bydel i oslo, er det veldig mange av nabobarna som går på veldig mye aktiviteter mange av ukedagene, og er lite ute på lekeplassen.

[Mei]

Ingenting.

[007]

Jeg savner byen. Følelsen av å kunne være fullstendig anonym, friheten av å kunne gå til sentrum, alle tilbudene. Jeg savner byen intens og kommer derfor til å flytte tilbake om noen år.

[millact]

Ingenting.

[Sure Eplet]

Savner ikke en dritt nå er jeg hjemme.

[Frøydis]

Jeg savner å kunne dra til byen en kjapp tur. Nå bor vi to timer unna by, alle veier. Ellers så savner jeg ikke mye.

[Neket]

Ingenting, jeg flytta hjem igjen

[Input]

Vi flyttet helt til andre siden av landet, og jeg savner masse.

Savner vennene og familien som "ble igjen", å bo i en stor by (etter norsk målestokk, riktignok), en kinosal som viste mer enn én film i måneden, saltvann og restauranter som serverer annet enn kebab.

Men alt i alt trives jeg voldsomt mye bedre her.

[Anne C]

Det er ikke en ting jeg savner fra Hakadal.

[Mjau]

Dere som ikke savner noe, trivdes dere ikke? Eller er det bare så suverent bra der dere bor nå at det overskygger alt?

JEg kommer til å savne denne plassen. Vi bygde huset selv, har mange koselige naboer, osv osv. Men heldigvis flytter vi ikke lengre enn at det faktisk går an å slenge seg på sykkelen om man er litt sprek.

Der vi bodde forrige gang, der fikk jeg ikke noe spesielt forhold til plassen egentlig. Men til byen. Den savner jeg. Men ikke gaten vi bodde i.

[Macky]

Vi flyttet fra leilighet til hus, det eneste jeg savner er hvor enkelt det er å ha en helt ny oppført leilighet kontra et hus fra 70-tallet, der er ALLTID noe å gjøre; male, klippe plen, luke, fikse og ordne. Mens i leiligheten var alt nytt og flott og vi hadde gartnere og vaktmester til å ta seg av det meste. Men jeg vil aldri bytte tilbake!! Elsker å bo her vi bor nå, naboene og huset og alt!!

[polarjenta]

Jeg savner bedre utvalg på alle områder(klær, mat, ting og tang), jeg savner og være mer anonym.

[Ami]

Jeg savner de Beste Naboene og lekeplassen rett utenfor døra. Og noen venner jeg fikk sett altfor sjelden. Men nå har jeg tatt med meg familien til mitt gamle hjemsted, og har det rett og slett så bra jeg tror det er mulig å ha det i småbarnsmor-som-er-mye-gressenke-tilværelsen. Familie i nærheten er rett og slett gull. Nå, hvertfall.

[Amelie]

Og her sitter jeg i hammocken i kveldssola, ser utover grønn mark, bondegård, hører fuglekvitter og har togstasjonen til Oslo (20 min m tog) rett borti gata. Har hatt visning nr 2 i dag... 1.klassingen min kom hjem etter en fin dag på Tusenfryd (med kjæresten sin! og broren hennes), og så det stod Til Salgs på huset vårt. Han fikk full panikk, selv om vi har snakket om dette, og han har vært med på visninger osv. Han har vært på glid noen ganger, men nå gikk det helt opp for ham. Gråt og skrek "Jeg vil ikke flytte" flere ganger og rev ned plakaten....

Her er det jo ren og skjær idyll, og det er mye jeg vil savne. Gode naboer, store og små, nærhet til det meste.
Hva vil vi ikke savne? Det er det jeg sitter og filosoferer over inni hodet.

Det verste er at vi ikke vet hvor vi skal flytte, i den nye byen.
Bank sa "Selg først, så ser vi an endelig egenkapital og ser på mellomfinansiering". Eller kjøp noe mye billigere.

Dette er drittøft, og idag har jeg lyst å avlyse siste visning og bli boende.
Men det går i perioder. Jeg vil så gjerne vite at vi kommer til å sitte igjen med en deilig villa med masse unger i hagene rundt og "Ikke savne noe av det vi hadde" og være glad for valget vårt.

Men alt til sin tid, kanskje, vi ser at andre også etterhvert skal flytte fra den idylliske rekkehusgrenda vår. Man kan ikke bare klamre seg fast til det trygge kjente. Tror tiden er inne for å ta noen sjanser, før barna blir for store. Jeg må se det for meg: At det blir bra, vi kommer til å stortrives dit vi kommer. Men nå elsker jeg her, hjemme. Sukk.

[Ami]

Og jeg savner IKKE bilkøene og trengsel overalt. Og at alt tar så mye tid. :har flyttet fra storby til bygd i vest: