Diskusjonstråd: Jonathan Franzen: The Corrections (Korrigeringer)

[Toffskij]

Åpent for diskusjon!

[Toffskij]

Jeg er veldig ambivalent til denne. Jeg kunne sant å si ikke fordra den fram til Alfred ramler i vannet. Alle personene var ufordragelige, personkarakteristikkene var grunne, satiren var bare teit (både hva angår Litauen, Norge og legemiddelindustrien), og da Alfred altså røyk over bord, tenkte jeg «Endelig!»

Men så begynte jeg på historien om Denise og ble helt hekta og slukte resten i én jafs.

[Divine]

Selv elsket jeg boka. Jeg leste den rett etter "Freedom", så jeg sliter litt med å holde bøkene fra hverandre. Jeg klarer i alle fall ikke å se den helt store forskjellen på Richard Katz og Chip. Jeg er enig med Toffskij i at satiredelene ikke var det helt store. Men jeg synes Franzen beskriver det menneskelige i oss på en veldig sann og ubehagelig måte. Hvordan alle virker ufordragelige, helt vi kommer inn i deres indre og så plutselig ser vi et sårbart menneske der inne.

[Røverdatter]

Nå er det en stund siden jeg leste ut boka så jeg har egentlig helt andre bøker i hodet nå. Men here goes; min opplevelse av Korrigeringer:
Jeg syns rammefortellingen rundt familien Lambert rommet så overraskende mye. Boken opplevdes litt som en forundringspakke av familie, samfunn, historie, økonomi og mellommenneskelige relasjoner. Jeg syns hele tiden det var overraskende momenter og interessante passasjer som egentlig handlet mer om det amerikanske samfunnet enn om familien Lambert. En slags samfunnskritisk gjennomgang av nyere amerikansk historie fortalt gjennom historiene til en typisk amerikansk familie og deres nærmeste. Jeg likte veldig godt den vrien på boken.

Personene i boken, kanskje bortsett fra Denise, er i mine øyne alle ganske ufordragelige og irriterende. Forfatteren har en ubalanse i skildring av gode og dårlige egenskaper slik at alle personene er mer definert ut fra det negative ved dem, eller kanskje er det slik at personenes negative handlinger er så drøye at de overskygger personenes gode sider. Med drøye handlinger tenker jeg feks. på Chips befatning med studenten som koster ham karrieren og siden reisen til et liv som kriminell i Litauen, Garys tannlause rolle i sitt ekteskap og liv og hans lemfeldige forhold til innsidehandel, Enid som lar seg underkue i årevis og hevner seg med bagateller som lever til middag, og som tar ut all sin harme ved å bruke sin syke ektemanns siste dager til å fortelle han hvor fæl han har vært, Al som gjennom et helt liv ikke evner å vis kjærlighet for sin kone osv. De fremkommer som ganske miserable alle sammen, miserable og kavende rundt på jakt etter det gode i livet. Det de finner som er godt fremkommer for leseren som flukt fra virkeligheten, feks. Chips forsøk på skrive manus og Enids befatning med lykkepiller. Som leser følte jeg at denne gjengen virkelig var håpløs. Som en svært overraskende vri kom det da en slags happy ending på det hele. Det syns jeg var et bortimot genialt trekk av forfatteren.

Alt i alt syns jeg boken er velskrevet og veldig god innenfor sine rammer.

[Divine]

Jeg synes det er rene katarsisen å lese slike bøker. Jeg føler meg plutselig så normal og i likevekt.

[Pøblis]

Åh! Har vi begynt?

Jeg er egentlig ganske opptatt med andre ting nå, men jeg likte og likte ikke boken. Jeg synes Enid var sur og Alfred var slem, eldstesønnen uten ryggrad og nesten gjennomsiktig og datteren merkelig.
Helt fra begynnelsen utmerket bekrivelsene av parkinsonismen til Alfred seg som utrolig bra. Jeg kjenner ganske mange slike pasienter, og jeg synes forfatteren beskriver kampen mot de skjelvende hendene og den utrolig lite samarbeidsvillige kroppen, på en utrolig bra og veldig tankevekkende måte. jeg led med både Alfred og Enid når han tøvet og tullet med bæsj og bleier og sånn på badet på cruisebåten.

Når Alfred falt av båten, synes jeg boken var utrolig kjedelig, rett og slett. (Hva kan være kjedeligere enn et foredrag om spareprodukter, lizm?) Så kjedelig at jeg ikke helt fikk med meg at han faktisk hadde falt, før et par sider senere, så jeg måtte lese omigjen.

På slutten likte jeg Enid mye, mye bedre. Også synes jeg det var kult at yngstesønnen sjekket opp og fikk tvillinger med farens nevrolog. jeg liker at Franzen har epiloger i bøkene sine. Jeg setter stor pris på å få vite hvordan alt gikk.

[Divine]

Jeg likte aldri Enid. Og ikke Alfred heller. Av en eller annen grunn var Gary den jeg likte mest, uten at jeg helt klarer å se hvorfor. Kanskje fordi Caroline var så fæl at jeg hadde lyst til å brøle høyt hver gang jeg neste noe om henne.

[Toffskij]

Jeg likte faktisk Alfred til slutt, den historien om hvordan han hadde funnet ut om Denises affære med Don Armour og sagt opp for å unngå at det kom ut noe som helst, og deretter aldri lot henne merke det siden, det var rørende, syntes jeg.

Jeg fikser liksom ikke helt sånne brede fabler om amerikansk samtidshistorie, kjenner jeg. Ikke når det går på bekostning av persongalleriet. Men gi meg Denise og Robin, og jeg er med.

[Røverdatter]

Jeg hadde iallefall dyp medfølelse for Alfred som måtte høre på klagingen til Enid inn i døden. For en grusom ting å gjøre mot noen som sitter alene i en stol hele dagen - dra på besøk og mase om hvor fæl han har vært hele livet.

[Toffskij]

Han var jo fæl mot henne, da. Hva skulle han med henne, egentlig?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg hadde iallefall dyp medfølelse for Alfred som måtte høre på klagingen til Enid inn i døden. For en grusom ting å gjøre mot noen som sitter alene i en stol hele dagen - dra på besøk og mase om hvor fæl han har vært hele livet.

Mens jeg synes at han på en måte fikk som fortjent. Selv om jeg også likte Alfred hakket bedre etter at det kom fram hva han hadde gjort for å beskytte Denise.

[Røverdatter]

Ja, han var absolutt fæl med henne, men hun irriterte meg mer og det med de daglige besøkene med mas om hvor fæl han var gjorde uslettelig og dypt inntrykk på meg. Han skulle jo dø, det måtte da være nok at hun ble fri fra han på den måten.

[Divine]

Jeg skjønner henne godt, jeg. Selv om jeg synes hun var svært tafatt og stakkarslig og burde ha fjernet skylappene for lenge siden. Men hun er jo kvinne av sin generasjon, og jeg synes jeg ser veldig mange trekk eldre kvinner jeg selv kjenner.

[Røverdatter]

Jeg hadde stor sympati for Alfred hele tiden pga. sykdommen, som jeg i likhet med Pøbelsara syns var veldig godt beskrevet. Angsten og fortvilelsen i de korte, klare øyeblikkene, de daglange prosjektene for å få tisset og musklene i bena som bare tidvis lystrer. Det er jo helt forferdelig å tenke på. Parkinson og Alzheimer - da har du max uflaks og straff nok altså.

[Divine]

Ja, jeg synes beskrivelsene av sykdommen var fæle. Gjorde meg vettaskremt. Men det var ikke nok til å begynne å like Alfred.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja, jeg synes beskrivelsene av sykdommen var fæle. Gjorde meg vettaskremt. Men det var ikke nok til å begynne å like Alfred.

Nei, for all del. Jeg likte ingen av dem, utenom kanskje Denise, og Enid og Gary minst av alle. For en gjeng.

[Fakse]

Jeg synes det var facinerende hvor lik Gary var faren, til tross for at faren var så steil og Gary var så veik. Beskrivelsen av hvordan de begge satt inne på sine hobby/arbeidsrom og lyttet på familien som lo sammen på utsiden uten å klare å ta del var vond å lese. Jeg fikk så lyst til å hjelpe alle personene i boka med å snakke med hverandre, slik at de kunne forstå hverandre litt bedre og ta vare på hverandre litt bedre. Ingen av dem var jo egentlig slemme synes jeg, de ble det som et produkt av "skjebnen" (i mangel på et bedre ord) og dårlig forståelse for hverandres behov.

[Kreps-77]

Har vi begynt, ja.

Jeg veksler enda mellom å like boka godt og å mislike den strekt. Tror aldri jeg har brukt så lang tid på ei bok, og synes at språket innimellom var veldig tungt. Mulig det var fordi den var innom en god del tema jeg har null peiling på - som f.eks alle sidene som handlet om utv. av medisinen.

Jeg vekslet mellom å mislike hovedpersonene og å føle med dem. Det var en del sterke og gode skildringer, som grep meg. Bl.a Alfreds sykdomsforløp, Garys forhold til sin kone og sine barn og Denises liv.

Så min konklusjon er at jeg sitter igjen med en delt følelse av boka.

[Toffskij]

Jeg er også delt fortsatt. Jeg vet ikke helt om jeg kan tilgi alt som irriterte meg noe så inn i hampen.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg er også delt fortsatt. Jeg vet ikke helt om jeg kan tilgi alt som irriterte meg noe så inn i hampen.

Akkurat slik føler jeg det også.