Å se problemer - eller å se løsninger

[Serafin]

Jeg er vokst opp med "det er ingenting som er umulig - det umulige tar bare litt lengre tid"

Jeg har venner og kjente som er vokst opp med "åh, synd på oss. På OSS. Vanskelig. Problem. Dette GÅR BARE IKKE!"

For å si det sånn, så har vi to forskjellige måter å løse en utfordring på.

Jeg tenker med det samme "ok. Problem. Det kan HELT SIKKERT løses. Hvordan skal vi løse dette nå da?" og får gjerne en 2-3-4 ideer, noen er gjennomførbare, noen ikke.

Endel venner reagerer med "Oh. Problem. PROBLEM! DETTE GÅR IKKE"


Hvordan ser du på verden?
Lar du noe stoppe deg?

Jeg er 99% sikker på at de aller, aller fleste problemer kan løses, på en eller annen måte. Godt mulig at man må dra inn hjelp fra mennesker rundt seg, men hey, det er ikke meningen at vi skal takle alt selv, til enhver tid. Og en annen gang er det andre som trenger hjelp til å løse et problem.

Har dette noen sammenheng med det å være kreativ - ikke kreativ på? Mot? Stahet? Ressurser?

[Serafin]

Jeg mener ikke at man aldri blir litt motløs eller at man ikke gruer seg til noe, eller tenker at "uff", men at man ganske kjapt rister det av seg, og ser løsnigner istedet for.

[Syrin]

Eg er vokse opp med ei mor som såg problem før dei oppsto i det heile tatt. Alt var umulig, ingenting var enkelt, og før eller seinare fekk ein sikkert kreft uansett. Dette var så plagsomt at eg har tvinga meg sjølv til å tenke meir positivt. Og eg slektar nok helst på far min som ser meir lyst på ting - dog med unntak.

Men det er jo ikkje heilt slik at ein kan unngå alt av problem, så ein treng å ha litt realitet oppi det heile også. Det å ikkje sture over ting ein ikkje kan få gjort noko med - diagnosar, manglande barnehageplass, krasja bil el.likn trur eg er ein veldig viktig egenskap. Trist og forbanna skal ein sjølvsagt vere i starten, men så må ein ta fatt på å gjere det beste ut av det.

Eg er i alle fall slik skrudd saman at eg legg stor innsats i å gjere noko når ting oppstår. Det å jobbe med problemet er også ein form for eigenterapi som hjelper ein å ikkje bli dradd ned i søla.

[SpetakkelRandi]

Jeg har lært meg at det beste er å finne løsninger som fungerer for meg, oss.... Sånn er det bare. Jeg kan ikke sette meg ned og se negativt på ting for det er ingenting som kommer og "redder" meg. Så jeg er evig optimist.. Klart jeg har negative dager hvor alt ser mørkt ut, men det er bare å Plukke seg selv opp igjen... jeg er kanskje oppvokst med det motsatte! men vil ikke dette selv.

Man klarer det man vil klare...

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Eg er vokse opp med ei mor som såg problem før dei oppsto i det heile tatt. Alt var umulig, ingenting var enkelt, og før eller seinare fekk ein sikkert kreft uansett. Dette var så plagsomt at eg har tvinga meg sjølv til å tenke meir positivt. Og eg slektar nok helst på far min som ser meir lyst på ting - dog med unntak.

Men det er jo ikkje heilt slik at ein kan unngå alt av problem, så ein treng å ha litt realitet oppi det heile også. Det å ikkje sture over ting ein ikkje kan få gjort noko med - diagnosar, manglande barnehageplass, krasja bil el.likn trur eg er ein veldig viktig egenskap. Trist og forbanna skal ein sjølvsagt vere i starten, men så må ein ta fatt på å gjere det beste ut av det.

Eg er i alle fall slik skrudd saman at eg legg stor innsats i å gjere noko når ting oppstår. Det å jobbe med problemet er også ein form for eigenterapi som hjelper ein å ikkje bli dradd ned i søla.

Ja, det var noe slikt jeg prøvde å si, du sa det bare så mye bedre.

[Anuk]

Jeg tipper det har med mennesketype og gjøre, og ikke minst hva man er vokst opp med. Hvordan man angriper problemer er nok helt sikkert en tillært greie.

Jeg er vokst opp med en mor som er superpositiv. Alle problem var vare "pytt dette går så bra". I oppveksten irriterte jeg meg over at dette og opplevde det som lettvindt, det var på en måte som å feie problemer under teppet. Fortsatt synes jeg det kan være greit å ta en runde å se på problemet, få lov å kjenne litt på at det og se på omfanget, før man går rett på problemløsningen. Uten at det betyr at man skal sette seg med hendene i fanget og gi opp. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg har lært meg den positive innstillingen til problemer. Det er en god ballast i livet.

Ofte tror jeg det har litt med "retorikk" å gjøre også. Noen er bare flink til å klage og sutre høylytt. Det betyr ikke nødvendigvis at de har gitt opp.

[Fløyel]

Jeg er oppvokst med "Ingenting er umulig!" Selv det å få 3 liter væske på en 1 liters flaske skulle være mulig, og jeg bærer preg av det. Alt er mulig, alt løser seg alltid på ett eller annet vis. Jeg kan irritere meg over tafatte og hjelpeløse mennesker som svartmaler den minste lille ting.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Jeg er oppvokst med "Ingenting er umulig!" Selv det å få 3 liter væske på en 1 liters flaske skulle være mulig, og jeg bærer preg av det. Alt er mulig, alt løser seg alltid på ett eller annet vis. Jeg jan irritere meg over tafatte og hjelpeløse mennesker som svartmaler den minste lille ting.

Haha, det høres ut som pappa.

Men når det kommer til praktiske ting så er han mer her: "NEI, DET GÅR IKKE!" Men teoretiske problem det er liksom ikke noe problem.
Men alt som har med praktiske ting, helse etc, ser han ikke løsninger på. Men han er oppvokst med "du har hodet du vettu, og minste broren deres er praktisk. Du kan jo ikke snekkere"

[Adrienne]

Hvordan man ser på problemer avhenger litt av hvilken personlighetstype man er også. Jeg har en unge som når han møter på ting han ikke har gjort før automatisk tenker "uæh, noe nytt, det er sikkert vanskelig, det får jeg sikkert ikke til, vil ikke prøve" og en som automatisk tenker "ohhhh, noe nytt, det har jeg ikke prøvd før, det får jeg sikkert til". Vi jobber mye med førstemann med å få han til å forstå at det er verdt et forsøk og at det ikke gjør noe å prøve og feile. Sistemann klarer seg stort sett selv.

[Tjorven]

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg er. Når vi skal gjøre noe på jobb, så er det jeg som stiller spørsmål ved alle ideene til kollegene mine. Av typen "dette går ikke fordi ... ", men jeg er også veldig kjapp til å komme med "Men det kan vi løse ved å ... ".

Så jeg hadde ikke prøvd å stappe 3 liters væske inn i en 1 liters beholder, men jeg hadde kommet opp med gode ideer på hvor vi kunne gjøre av de resterende 2 literne. Hvis dere skjønner?

[Serafin]

Eksempel fra her i huset på fredag:

Madammen vant gavekort på 10 000 på Ving i jula. Jeg hadde mast i flere dager om at hun måtte sjekke hvordan hun skulle betale med gavekort på nett.
Tilslutt ble jeg irritert og sjekket det selv.

De måtte først betale - så sende inn gavekort og få det refundert.

Madammens reaksjon:
"Da får jeg ALDRI reist på tur, jeg har jo ikke 10 000 på konto!"

Min reaksjon:
Ok. Mulige løsninger er:
1) Hun som hun skal reise med kan legge ut å få igjen.
2) Øke grensen på mastercardet til madammen.
3) Ringe pappa og høre om han hadde mulighet til å ta det på reise kredittkortet sitt. Ettersom dette er penger som kommer inn i igjen i løpet av en liten uke.

5 minutter etterpå var problemet løst.

Og da satt madammen enda og "Jeg kan ALDRI ALDRI reise på tur!"

[Tinka]

Her prøver vi å se løsningene før det blir et problem.

[Mex]

Jeg er typen som alltid ser etter løsninger, og gjerne med en gang. Kanskje noen ganger litt for kjapp også, men jeg orker ikke å dvele ved problemer. Det er klart, noen problemer kan man faktisk ikke løse og man føler seg helt maktesløs. Men da får man gjøre det beste ut av situasjonen tenker jeg. Gjøre det som er mulig å gjøre, fikse det som kan fikses og ta det et skritt om gangen.

Mannen svartmaler. Men han begynner å bli flinkere til å hente seg inn igjen.

[Trulte]

Det var da en snodig løsning fra Ving!! Høres jo nesten ut som svindel?

Av person er jeg løsningsorientert. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mindre løsningsorientert ala la det være og ikke bry meg. Det er der jeg sliter.

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Eksempel fra her i huset på fredag:

Madammen vant gavekort på 10 000 på Ving i jula. Jeg hadde mast i flere dager om at hun måtte sjekke hvordan hun skulle betale med gavekort på nett.
Tilslutt ble jeg irritert og sjekket det selv.

De måtte først betale - så sende inn gavekort og få det refundert.

Madammens reaksjon:
"Da får jeg ALDRI reist på tur, jeg har jo ikke 10 000 på konto!"

Min reaksjon:
Ok. Mulige løsninger er:
1) Hun som hun skal reise med kan legge ut å få igjen.
2) Øke grensen på mastercardet til madammen.
3) Ringe pappa og høre om han hadde mulighet til å ta det på reise kredittkortet sitt. Ettersom dette er penger som kommer inn i igjen i løpet av en liten uke.

5 minutter etterpå var problemet løst.

Og da satt madammen enda og "Jeg kan ALDRI ALDRI reise på tur!"

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av Værdama, her.

Det var da en snodig løsning fra Ving!! Høres jo nesten ut som svindel?

Av person er jeg løsningsorientert. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mindre løsningsorientert ala la det være og ikke bry meg. Det er der jeg sliter.

Det hadde noe med at det er såpass kort tid til de reiser.

[Toffskij]

Jeg har vel nærmest vokst opp med damn the consequences, expense etc. Ikke alltid like lurt. Selv er jeg løsningsorientert inntil det latterlige.

[Anne C]

Jeg er veldig løsningsorientert, men samtidig veldig pessimist. Jeg har vokst opp med verdens mest pessimistiske mamma, alt er pes og mas uansett.

[Joika]

Det heter utfordringer ikke problemer.


Jeg er helt klart en problemløser. Jeg har faktisk overrasket meg selv litt av og til på akkurat dette.

[Heddamor]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Hvordan man ser på problemer avhenger litt av hvilken personlighetstype man er også. Jeg har en unge som når han møter på ting han ikke har gjort før automatisk tenker "uæh, noe nytt, det er sikkert vanskelig, det får jeg sikkert ikke til, vil ikke prøve" og en som automatisk tenker "ohhhh, noe nytt, det har jeg ikke prøvd før, det får jeg sikkert til". Vi jobber mye med førstemann med å få han til å forstå at det er verdt et forsøk og at det ikke gjør noe å prøve og feile. Sistemann klarer seg stort sett selv.

Som jeg skulle skrevet det selv!
Eldste er lik meg og yngste lik pappaen. Jeg har selv en lei tendens til å se problemer, mens mannen mener at alt ordner seg.

[Fintdethei!]

If You can dream it, you can do it....... Også er vel jeg et sted midt i mellom, tenker jeg. Liker å tro at jeg er løsningsorientert, men det kan jo være at andre ikke alltid syns jeg er det.