Tinker, Tailor, Soldier, Spy (en slags gafling)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

4. Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

@Skilpadda: Men skjønte du den? Tinker Tailor Solidier Spy, altså. Jeg storkoste meg også, syntes den var en estetisk nytelse. Men jeg slet virkelig med å forstå hva som foregikk. For alt var jo basert på hva de ikke sa, blikk, en innforstått sjargong, osv. Samtidig følte jeg at det var ikke nødvendig å forstå alt.

Jeg synes dette fortjener en tråd, for jeg kjenner at filmen gnager meg. Jeg ble skikkelig satt ut av sjangerbruddet … og konstruerte en egen intrige oppi hodet, som jeg holdt på pinlig lenge. Jeg føler meg litt som etter at jeg hadde sett Atonement, at jeg antagelig ikke har vært rettferdig mot filmen. (Da måtte jeg lese boka og se filmen en gang til for å falle til ro igjen, kanskje jeg må det nå også?)

Men altså, jeg oppfattet i hvert fall filmen som usedvanlig lite opptatt av at du skulle skjønne alt. Den var ikke i det hele tatt ute etter å leie deg trinn for trinn gjennom avsløringen, og når vi fikk den, var den sånn «jaja, var det han, velvel» – ikke noe klimaks i det hele tatt.