Gjør nyhetsbildet noe med ditt syn på barneoppdragelse?

[Tjorven]

Inspirert av en annen tråd og samtaler jeg har hatt med andre foreldre de siste dagene, så lurer jeg på om det som skrives i avisene og fortelles på nyhetene i stor grad påvirker hvordan du oppdrar barna dine.

Konkret eksempel fra i går: Snuppa begynner i 2. klasse til høsten. Hun ønsker da å kunne gå til og fra skolen uten voksenfølge. Det er snakk om 800 meter og de skal krysse en blindvei og en middels trafikkert vei (som dog er noe uoversiktlig). Det er greit for oss at hun går selv, men vi er allikevel på leting etter noen hun kan gå sammen med. En av naboene har som til høsten begynner i 3. klasse. Moren var ærlig på at hun kanskje syntes det var på tide at ungen gikk uten voksne til skolen, men at hun var redd for alt det som skrives i mediene om kidnappinger og dess like. Selv bekymrer jeg meg bittelitt for trafikken, men dette med kidnappinger tenker jeg ikke så mye på. Vi har øvd med snuppa på hvordan hun skal håndtere slikt hvis det skjer, men man kan jo aldri vite med 7-8-åringer.

Annet konkret eksempel: tråden om hvorvidt større unger kan være litt alene på hotellrommet når de har telefon og foreldrene befinner seg i hotellobbyen.

Jeg har full forståelse for denne bekymringen selv om jeg ikke deler den. Eller i hvert fall ikke deler den nok til at jeg lar det påvirke hva vi lar og ikke lar snuppa få lov til. Føler du selv at dette setter store begrensninger for deg/dine unger?

[Tallulah]

Jeg tror det er umulig å ikke bli påvirket litt, selv om det sikkert er forskjellig hva man blir påvirket av og hvilke utfall det får.

Jeg er for eksempel hysterisk redd for drukning, og har nok strengere regler der enn mange andre. Jeg er ikke redd for kidnapping, men merker at jeg syns det er vanskelig å gi slipp på kontrollen over hvor Hiawata er til enhver tid. Jeg hadde mye større bevegelsesradius selv som barn, så jeg er helt klart påvirket av noe, men om det er nyheter eller endringer i samfunnet generelt vet jegikke.

[Røverdatter]

Nei, jeg lar meg ikke påvirke av den typen nyheter. Mine barn får så mye frihet og ansvar som jeg/vi vurderer at de er i stand til å takle. Kidnappinger er ikke med i betrakningen når avgjørelsen om hva de skal få lov til tas.

Jeg ser av tråder her inne at jeg tillater ganske mye mer enn det som ser ut til å være vanlig. Så jeg lar meg tydeligvis ikke påvirke av FP heller.

[Bokormen]

Helt upåvirket er jeg sikkert ikke, men det er veldig sjeldent min eventuelle frykt påvirker avgjørelser mht barna.

[Polyanna]

Jeg har jo veldig dårlig fantasi, så for meg vil ofte en nyhetssak eller en diskusjon eller eksempler jeg hører gjøre at jeg kommer på farer jeg ellers ikke ville tenkt på.

Et eksempel er babyer i pulk, noe jeg droppet etter å ha hørt en håndfull skrekkeksempler. Og jeg tror nok at "barn alene på hotellrommet" er preget av den Madeleine(?)-saken.


Kidnapping ellers er jeg egentlig ikke veldig redd for (banker hardt i bordet!!). Man hører jo om disse "menn prøvde å lokke med seg barn"-episodene, men det virker nesten som "pranks", for gudsjelov så ser det jo ikke ut til at de lykkes noen gang?

[Filifjonka]

De lykkes jo noen ganger Polyanna.

[Toffskij]

Jeg er generelt veldig avslappet, men jeg lar meg sikkert påvirke på et plan, jeg også. Jeg merker meg at ungene har venner med foreldre som er drastisk mye reddere for «slemme voksne» enn jeg. Jeg er for det meste bare redd for trafikken, jeg, men jeg lar tredjeklassingen gå alene fra skolen over et skummelt kryss likevel, fordi jeg mener det er bra for henne på andre måter.

[Tjorven]

Jeg synes det er veldig mange foreldre som er reddere for det meste enn det jeg er. Både her på FP og folk jeg møter ansikt til ansikt.

Noen ganger lurer jeg på om jeg er fryktelig naiv og happy-go-lucky.

[Filifjonka]

Jeg tror det har mye å si hva slags erfaringer man selv har med verden og fra egen barndom. Har man en basic trygghet og tro på at fæle ting bare hender med andre! så er det nok lettere å være avslappet i forhold til barna. Jeg har dessverre endel opplevelser som gjør at jeg ikke har den tryggheten, så jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv for å ikke la katastrofetankene ta overhånd i barneoppdragelsen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men neste gang dere tenker om andre at de er hysteriske hønemødre, så husk at det kan være mange grunner til det.

[Myria]

Det er vel umulig å ikke tenke over det i allefall, men jeg lar det ikke påvirke avgjørelsene mine. Dessuten tenker jeg at jeg heller vil utstyre barna mine med den kunnskapen de trenger for å takle ulike situasjoner heller enn å begrense friheten deres for å unngå at de havner i situasjonene i det hele tatt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg synes det er veldig mange foreldre som er reddere for det meste enn det jeg er. Både her på FP og folk jeg møter ansikt til ansikt.

Noen ganger lurer jeg på om jeg er fryktelig naiv og happy-go-lucky.

Jeg opplever det samme, og jeg har litt vanskelig for å forsvare meg også når jeg får argumentene om hvorfor man bør være forsiktig. Jeg forholder meg til sannsynligheten for at ting skal skje fremfor å tenke på konsekvensene om det usannsynlige ble sannsynlig. Noe annet syns jeg blir hemmende.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg tror det har mye å si hva slags erfaringer man selv har med verden og fra egen barndom. Har man en basic trygghet og tro på at fæle ting bare hender med andre så er det nok lettere å være avslappet i forhold til barna. Jeg har dessverre endel opplevelser som gjør at jeg ikke har den tryggheten, så jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv for å ikke la katastrofetankene ta overhånd i barneoppdragelsen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men neste gang dere tenker om andre at de er hysteriske hønemødre, så husk at det kan være mange grunner til det.

Dette stemmer nok veldig godt med hvorfor jeg er avslappet. Og jeg tenker ikke så mye om hva andre gjør egentlig. Bare registrerer at jeg er mer avslappet enn mange andre når det gjelder å gi ungene personlig frihet. Jeg er hysterisk på andre områder og får katastrofetanker av andre ting rundt ungene.

[Tjorven]

Filifjonka: Det er svært sjelden jeg omtaler noen som hysteriske hønemødre. Jeg fordømmer på ingen måte moren til den omtalte 3. klassingen for at hun er skeptisk til å la henne gå alene. Jeg undrer meg over hvorfor vi blir så forskjellige på dette, og svaret ditt gir jo et godt innblikk i det. Jeg hadde en trygg barndom uten ordentlig ekle opplevelser. Det er svært mulig at dette i stor grad påvirker meg; i større grad enn mediene.

[Tallulah]

Jeg vet at jeg er mer forsiktig på endel områder enn andre, og jeg vet også at det kan være unødvendig. Samtidig som jeg syns andre er for slepphendte på noen områder. Jeg tenker sånne små forskjeller er greit, så lenge det ikke blir altomsluttende ene eller andre veien.

[Bokormen]

Dette blir kanskje litt på siden av hva som er "skummelt", men det er relevant til dette med å la ungene prøve seg litt på egenhånd. Frøkna sitt kull skal over på mellomtrinnet nå, og får nye lærere. Og det vil nok bli en liten overgang, disse nye er mye mer "mammaen din jobber ikke her"-typen, sagt med glimt i øyet og mye humor altså, men de forventer mer av barna da det gjelder å ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Jeg er , mens en del andre foreldre er mer slik:

[Tjorven]

Jeg er ganske så hysterisk på bilsikring forresten. Sånn blir man vel kanskje når man som barn gjentatte ganger var med mamma på jobb da hun jobbet på trafikkskadeavdelingen på Sunnaas sykehus?

[C.D]

Der og da, når nyheter om feks kidnapping osv blir presentert, tenker jeg over potensielle farer men jeg kan ikke si at det preger barneoppdragelsen hos oss nei.
Sunn fornuft kombinert med hva vi mener barnet takler er det som er rådende.

Som eksempel kan jeg si at jeg trygt kunne sendt 17 åringen til syden med sine venner, 19 åringen kunne jeg ikke sendt avgårde når h*n var 17. Unger er forskjellige noe som igjen gir utslag i hvordan oppdragelsen blir praktisert.

Kan vel si det slik at grunnreglene, basisen for hvordan vi oppdrar barna er den samme men så må det modifiseres for hvert enkelt barn.

Hva nyhetsbilde gir oss av vonde og triste hendelser, endrer ikke barneoppdragelsen men gir oss konkrete eksempler å vise barna som de kan forstå og kanskje relatere seg til.

Å nekte den grovmotoriske eneren Lars å klatre i tre fordi det har vært en ulykke der ett barn falt ned fra ett tre mener jeg blir feil, ei heller å nekte den ikke så grovmotorisk dyktige Mats til å prøve for å kunne mestre. Forskjellen er at jeg er fysisk nærmere Mats for å kunne veilede, ikke fordi jeg er redd det samme skjer med han som i nyhetene. Jeg har også Lars under oppsikt, men der trenger jeg ikke være fysisk nær på samme måten.

Skal jeg ta inn over meg alt som skjer i verden ville livet blitt skremmende farlig å leve og det å skulle oppdra barn, en umulighet.

[Lisa]

Jeg har aldri helt skjønt denne frykten rundt kidnapping. Når skjedde det sist i Norge at et barn ble kidnappet? (Alt som står i media er jo relatert til "kidnapping" i en kontekst der et nært familiemedlem tar barnet).

Jeg er først og fremst bekymret for trafikken (særlig trikken.) Men disse bykidsa er jo helt fantastisk flinke i trafikken selv om jeg observerer at de i litt større grupper blir litt mer slepphendte med å se seg for før de krysser veien.

Ellers vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den bekymringen jeg har noen ganger for at vesla skal komme opp i situasjoner som kan være alvorlige. Vi bor sentralt i Oslo og jeg ønsker overhode ikke å bo noe annet sted i Norge, men som i andre store byer så er det mye som skjer som man må forholde seg til på godt og vondt.

Barnet mitt er nå snart ferdig med 3 klasse og blir straks 9 år. Hun går rundt alene til venner i bydelen og har også begynt å ta buss og trikk alene med venner. For meg har denne "prosessen" vært alt annet en lett men hjelpes så sunt det er for de å få denne friheten til å klare slike ting på egenhånd.

Min neste prøvelse blir Hudøy i sommer. Min største angst er også vann, jeg klarer ikke slappe av når jeg ikke ser min egen unge ved eller i vannet. Jeg har ikke mistet noe søvn over det enda men vet den uken på Hudøy kommer til å bli et rent helvete for meg men uten tvil bare ren skjær lykke for ungen.

Men for å svare på spørsmålet. Det er sikkert umulig å ikke la seg berøre av det man leser og hører men som med alt annet synes jeg det hjelper å bruke fugleperspektivet. Og når det gjelder barndom og sikkerhet så er det vel et faktum at det aldri før har vært "tryggere" å være barn.

[Filifjonka]

Kidnapping på den måten at barn blir tatt med i fremmed bil skjer ikke ofte. Men overgrep skjer, tenk på Lommemannen, overfallsvoldtekter av barn på skolevei i Oslo, Marianne-saken og Therese-saken selv om de to siste skjedde for veldig lenge siden. Det må vel nesten kalles kidnapping når de aldri ble funnet. Det er jo ikke sånn at det ALDRI skjer.

[Tjorven]

Jeg sier ikke at det aldri skjer, men at det skjer så sjelden at jeg ikke klarer å ta helt innover meg at det kan skje mitt barn.