Kvinner og karriere

[nokon]

Aftenposten hadde eit oppslag i går om kvinner i leiarstillingar. Sjølv om 70% av jusstudentane i landet er kvinner, er 90% av partnarane i store advokatfirma menn. 20% av professorstillingane i landet har kvinner tilsett og 18% av landets rådmenn er kvinner.

Kva er forklaringa på denne skeivfordelinga mellom høgt utdanna kvinner og kvinner i høge stillingar?

Sitat:

Slaughter vil til livs det hun ser på som en seiglivet myte, nemlig at kvinner mangler ambisjoner.
- Noen vil hevde at vi mangler kvinnelige ledere, fordi kvinner ikke er ambisiøse. Det er feil. Poenget er at kvinner ikke vil gå for lederstillinger, med mindre se samtidig kan investere tid og energi i familien. Dermed blir det ikke et fritt valg. Menn kan takke ja til en administrerende direktørstilling, fordi de vet at noen andre tar seg av barna. Kvinner kan ikke lene seg på andre omsorgspersoner i like stor grad.

http://mobil.aftenposten.no/kultur/-...m-6940127.html

[Darth]

Jeg tror det delvis er riktig, samtidig som jeg tror at de neste 25 årene kommer til lå endre de tallene du nevner dramatisk. Det er en treghet i systemet også, tror jeg, som gjør at gamle kjønnsroller henger fast.

Samtidig så vil jeg slå et slag for at det må være lov til å ikke være ambisiøs og å ønske seg karriere, i betydningen lederstillinger, selv om man har god utdanning og er kvinne. Det er nesten litt skummelt når man nesten framstilles som om man har mislyktes, og kastet bort både evner og utdanning, om man jobber som lektor på en videregående skole til man blir pensjonist, uten å ha vært verken avdelingsleder, rådgiver eller rektor.

[Wix]

Jeg tror det er flere kvinner enn menn som har innsett at ingen ligger på dødsleiet og ønsker at de hadde brukt livet til å jobbe mer.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg tror det er flere kvinner enn menn som har innsett at ingen ligger på dødsleiet og ønsker at de hadde brukt livet til å jobbe mer.

Dette er sant, men samtidig trenger jo ikke lederstillinger bety at man ikke ser familien omtrent. Veldig mange kvinner har jobber som er mentalt og/eller fysisk veldig slitsomme, og kanskje minst like tappende som en lederstilling ville ha vært.


Jeg var for øvrig på jobbintervju denne uka, og sa at jeg overhodet ikke er noe lederemne. Svaret jeg fikk var at veldig mange gode ledere hadde hatt den innstillingen til å begynne med.

[Appelsin]

Tror du vet svaret om noen måneder, bai.
Sånn i at det kjennes på kroppen.

Jeg har høy utdannelse, mannen har det også - jeg har familiesamvittigheten han til en viss grad mangler, og han kommer til å sitte i lederposisjon om få år, det er jeg sikker på.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg tror det er flere kvinner enn menn som har innsett at ingen ligger på dødsleiet og ønsker at de hadde brukt livet til å jobbe mer.

Uenig. Det er ganske mange eldre kvinner som føler at de ikke har fått utnyttet evnene sine og er ganske bitre over det.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg tror det er flere kvinner enn menn som har innsett at ingen ligger på dødsleiet og ønsker at de hadde brukt livet til å jobbe mer.

Jeg tror det er flere kvinner som velger å få familiesituasjonen til å gå i hop framfor en karriere enn menn. Jeg tror det er mange kvinner som ønsker seg karriere men som setter seg selv til side. Jeg har nettop gått over i en lederstilling og kjenner en del på samvittigheten. Jeg tror aldri mannen har kjent på den samme samvittigheten. Vi er begge ledere nå, men på veldig ulike arbeidsplasser.

Det jeg vet er at om jeg ikke hadde tatt sjansen nå ville jeg sannsynligvis angret om noen år.

[Moia]

Kjenner meg veldig godt igjen i det dere sier om "familiesamvittighet". Mannens prioritering er først seg selv, så jobben, så familien. Dette ser jeg er det samme for nesten alle menn. Det virker som om menn ser det som "mandig" å prioritere jobb foran unger - og det å prioritere familie er å vise svakhet overfor andre menn. Kvinner derimot, prioriterer gjerne ungene foran alt - og denne prioriteringa trer sterkere fram jo mindre "familiesamvittighet" far viser. Vi hadde i utgangspunktet tenkt at hvem som tar mest ulønnet perm skulle veksles fra år til år fram til skolestart, men nå som jeg ser at pappaen til stadighet henter seinere enn avtalt i barnehagen (fordi noen ringte på jobben, fordi en kollega hadde et spørsmål, fordi han var i et møte) blir det til at jeg tar mer ulønnet perm - fordi jeg er den eneste som sliter med samvittigheten om ungen blir en time lengre i barnehagen. Av samme grunn er jeg mere skeptisk til 50/50% deling av svangerskapspermisjon for barn nr 2. Denne gangen vet jeg av erfaring at pappaen prioriterer seg selv og har null dårlig samvittighet om han har brukt hele permdagen på dataspilling/sofasliting - uten særlig sosialisering eller aktivisering med babyen. Joda, barn har godt av å lære å aktivisere seg selv, men når en mor vet at situasjonen hjemme er sånn - så har hun neppe samvittighet til å jobbe overtid (det har iallefall ikke jeg).. Og som konsekvens tar jeg større del av permen denne gangen. Far klager ikke, da han er godt fornøyd med å komme fort tilbake i jobb.

Sjefsstilling kunne jeg nok fått på jobben om noen år, men som eneste dame i en mannsdominert jobb er det rimelig uaktuelt. Vi har hatt mange høyere ledere som har vært kvinner, men de slengbemerkningene de har fått - samme hvor dyktige de har vært - har jeg ingen planer om å utsette meg selv for. Mannlige sjefer slenges det aldri dritt om. Likevel tror jeg ikke det hadde hjulpet om det var mange kvinner på jobben. Mens menn stort sett støtter opp om en mannlig kollega som blir sjef, virker det ikke som om kvinner støtter like godt opp om en kvinnelig kollega er i samme situasjon. Generelt tror jeg det er langt mer ensomt for en kvinne i lederstilling. Å sitte "ensom på toppen" mens en må tåle drittslenging som menn i samme stilling slipper unna, appellerer kanskje ikke til så mange damer.

Ja, det fører til at damer ender med lavere lønn - og lavere pensjoner. Det er trist å se hvordan foreldregenerasjonens damer havner på nesten-minstepensjon - mens mennene oftest er bedre stilt - til tross for identisk utdannelse og jobb med sammenlignbart ansvarsnivå.

[him]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Aftenposten hadde eit oppslag i går om kvinner i leiarstillingar. Sjølv om 70% av jusstudentane i landet er kvinner, er 90% av partnarane i store advokatfirma menn. 20% av professorstillingane i landet har kvinner tilsett og 18% av landets rådmenn er kvinner.

Ledere er jo generelt sett ganske gamle. Toppledere er jo gjerne i 50 årene, mener jeg? Og professorere og rådmenn er det vel også ganske høy gjennomsnittsalder på? Så det er jo ingen automatikk mellom hvem som sitter i stillingene nå og hvem som utdanner seg. Jurister har jo også et ekstremt stort spekter jobber å velge i (hadde jeg fått sjangsen til å utdanne meg på nytt tenker jeg at jurist hadde vært veldig spennende).

Personlig tror jeg vi kommer til å få mer likestilling i Norge, men at det kanskje ikke blir å gå så fort som de som brenner for det ønsker.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Moia, her.

Kjenner meg veldig godt igjen i det dere sier om "familiesamvittighet". Mannens prioritering er først seg selv, så jobben, så familien. Dette ser jeg er det samme for nesten alle menn. Det virker som om menn ser det som "mandig" å prioritere jobb foran unger - og det å prioritere familie er å vise svakhet overfor andre menn. Kvinner derimot, prioriterer gjerne ungene foran alt - og denne prioriteringa trer sterkere fram jo mindre "familiesamvittighet" far viser.

Bare fordi du har en udugelig mann, er det temmelig frekt å anta at alle er like ille. Jeg har en mann som jobber mye. I perioder svært mye, men ungene har aldri vært nedprioritert av den grunn. Arbeid i huset, egne hobbyer, nattesøvn og kone kan bli nedprioritert kraftig, men aldri ungene.

For øvrig sier jeg som Esme: jeg kjenner mange eldre kvinner som er bitre og/eller bedrøvet over at de aldri hadde muligheten til å utdanne seg og ha en jobb der de kunne realisere seg selv. Jeg kjenner også flere som er skuffet over å se at samfunnet (og av og til også familien) ga dem lite kredit, når det kom til stykket, for å ha jobbet deltid eller ofret egen karriere i mange år.

[Adrienne]

Både mannen min og jeg prioriterer ungene like høyt. Forskjellen mellom oss ligger i måten vi tenker på balanseringen jobb/familie. Mens jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg er på jobb når jeg ville vært hjemme og omvendt, så er han mye mer binær. Er han på jobb, så fokuserer han på det. Er han hjemme så er han 100 % hjemme. Dette har også gitt utslag i hvor stor grad vi har klart å lykkes karrieremessig, selv om vi i utgangspunktet skulle ha akkurat like forutsetninger for å ha en vellykket karriere.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Uenig. Det er ganske mange eldre kvinner som føler at de ikke har fått utnyttet evnene sine og er ganske bitre over det.

Jeg er vel akkurat der at jeg innser at jeg er i ferd med å bli bitter allerede, og kjemper for å ikke bli sånn. Jeg må ta noen ubehagelige valg fremover (ubehagelige pga. familiesamvittigheten). Alternativt velge trygt og sannsynligvis bli bitter.

Jeg har mange venninner i samme posisjon som meg selv. Mennene deres har familien som førsteprioritet i hjertet,
men kanskje ikke når det kommer ned til dagligdagse småvalg, ganske likt det Moia beskriver.
Hvis jeg kommer i bgh fem minutter før stengetid gråter jeg nesten,
mens mannen tenker: Yes! Jeg rakk det!

[Polyanna]

Topp-toppstillinger vil nesten alltid kreve langt mer enn det som er forenlig med å kunne tilbringe mye tid med barna. 60-70-80 timers uker, mye reising, krav til tilgjengelighet i ferier. En partner i et av de mer prestisjetunge advokatfirmaene jeg kjenner godt ble oppringt av jobb eller kunde den dagen han giftet seg. Det var ikke aktuelt ikke ta telefonen. (det var helg, ja). Jeg ville ikke valgt det, mange menn jeg kjenner velger det også bort. Det er rett og slett for de få, de som vil og brenner langt mer enn snittet. Det er de som blir toppolitikere, toppbyråkrater, topplede, toppforskere.

Det krever at man har OG er villig til å la en partner eller innleid hjelp ta en stor del av barneoppdragelsen. Og jeg tror at det fortsatt er flere menn enn kvinner som er villig til å ta det valget.

Hvis dette skal endre seg så er det kravene til disse stillingene som må endre seg, men dette er jo områder som er ekstremt konkurranse på, så om du bruker mindre tid og krefter, så går jo de som er villige til å ofre mer forbi deg.

Dere har lest "why women still can't have it all", ja?

[Appelsin]

Jeg sier på ingen måte at jeg er mer glad i barna enn mannen og sånt altså.
:viktig:

[Guava]

Hva man kommer til å tenke på dødsleiet er vanskelig å forutse. Det er ganske mange menn i pensjonsalder som ser tilbake på et liv hvor de gikk glipp av barnas oppvekst. Det er mange kvinner som ser tilbake på et liv hvor de ikke fikk brukt sitt potensiale.

Jeg tror som Him at alder har en god del å si. Jeg tror også at det er lang vei å gå når det gjelder roller i familier og forventninger til ledere.
I mitt eget yrke har det sakte men sikkert beveget seg fra en kvinneandel i lederstillinger som var null til at andelen stadig øker. Lederrollen har også endret seg mye underveis og det er bra.

Jeg kan ikke tenke meg et liv hvor jeg er mer "gift" med jobben enn jeg er, men jeg kan godt tenke meg mer ansvar etterhvert og jeg kan godt tenke meg utfordringer.

Så lenge kvinner synes det er greit at fedre knapt seg barna sine og menn synes det samme så er det vanskelig å gjøre noe med lederes vilkår.
Jeg tror at endringer må skje på hjemmebane først. Arbeidet hjemme må fordeles likt for at mulighetene i arbeidslivet skal bli like. Det viser seg at kvinner som gjør karriere i yrkeslivet oftere går på en smell enn menn fordi de i større grad også må ta ansvar hjemme. Slik kan det ikke være. Likestilling på hjemmebane først!

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det krever at man har OG er villig til å la en partner eller innleid hjelp ta en stor del av barneoppdragelsen. Og jeg tror at det fortsatt er flere menn enn kvinner som er villig til å ta det valget.

Nå er vel neppe fp noen "snittbefolkning", men ta også en titt på den generelle trenden i tråder om hvor kjekt det er at MOR kan jobbe redusert mens barna er små, hvor kjekt det er at MOR tar lengre barselpermisjon (og far kortere), hvor kjekt det er at MOR har den enklere jobben, og hvor vanlig det er at MOR gjør mer husarbeide, stiller opp mer ift ting med barna, tar barna med i svømmehallen mens far...? (bare for å trekke fram en enkelt tråd), hvor vanlig det er at KVINNER blir utbrente/utslitte/sykemeldte/utkjørte, hvor vanlig det er med sykemelding i svangerskapet, hvor vanlig det er at MOR går hjemme noen år med små barn.

Og så kan man spørre seg det samme spørsmålet igjen.

Det er og blir slik at det er den som er på jobb - og deltar på arbeidsplassen gjerne utover det som forventes ift arbeidstid og innsats - som faktisk trekker det lengste strået når det gjelder karriere. Og det skulle da jaggu bare mangle, egentlig.
Skal kvinner gjøre mer karriere i arbeidslivet er det egentlig forholdene hjemme som må endre seg...

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Nå er vel neppe fp noen "snittbefolkning", men ta også en titt på den generelle trenden i tråder om hvor kjekt det er at MOR kan jobbe redusert mens barna er små, hvor kjekt det er at MOR tar lengre barselpermisjon (og far kortere), hvor kjekt det er at MOR har den enklere jobben, og hvor vanlig det er at MOR gjør mer husarbeide, stiller opp mer ift ting med barna, tar barna med i svømmehallen mens far...? (bare for å trekke fram en enkelt tråd), hvor vanlig det er at KVINNER blir utbrente/utslitte/sykemeldte/utkjørte, hvor vanlig det er med sykemelding i svangerskapet, hvor vanlig det er at MOR går hjemme noen år med små barn.

Og så kan man spørre seg det samme spørsmålet igjen.

Det er og blir slik at det er den som er på jobb - og deltar på arbeidsplassen gjerne utover det som forventes ift arbeidstid og innsats - som faktisk trekker det lengste strået når det gjelder karriere. Og det skulle da jaggu bare mangle, egentlig.
Skal kvinner gjøre mer karriere i arbeidslivet er det egentlig forholdene hjemme som må endre seg...

Nja, det må vel endre seg begge veier. Jeg synes vel egentlig ikke det er mer greit at far arbeider 90 timer i uka om han har familie enn at mor gjør det.

Noen må jo ta seg av barna også og det er ikke ønskelig (samfunnsmessig) at vi slutter å få barn for å gjøre karriere i stedet.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Nja, det må vel endre seg begge veier. Jeg synes vel egentlig ikke det er mer greit at far arbeider 90 timer i uka om han har familie enn at mor gjør det.

Noen må jo ta seg av barna også og det er ikke ønskelig (samfunnsmessig) at vi slutter å få barn for å gjøre karriere i stedet.

Problemet slik jeg ser det er at det er mye mer akseptert at far setter til side familien enn at mor gjør det. Samtidig er det en endring på gang. Det er ikke lenger like akseptert at fedre ikke prioriterer familien sin. Utviklingen er positiv, men det er langt igjen.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Blånn, her.

Problemet slik jeg ser det er at det er mye mer akseptert at far setter til side familien enn at mor gjør det. Samtidig er det en endring på gang. Det er ikke lenger like akseptert at fedre ikke prioriterer familien sin. Utviklingen er positiv, men det er langt igjen.

Jeg vet ikke om det stemmer, men mitt inntrykk er at det å være sammen med barna er noe som stadig prioriteres høyere av fedre, men at det går tregere med likestillingen når det gjelder de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg husker godt forumtråder på gravid og barselforum (uten å nevne navn) om fortvilte kvinner som var lei av å plukke mannens skitne sokker opp fra gulvet og som var overgitt over at mannen ikke klarte å finne matchende klær til barna.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg vet ikke om det stemmer, men mitt inntrykk er at det å være sammen med barna er noe som stadig prioriteres høyere av fedre, men at det går tregere med likestillingen når det gjelder de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg husker godt forumtråder på gravid og barselforum (uten å nevne navn) om fortvilte kvinner som var lei av å plukke mannens skitne sokker opp fra gulvet og som var overgitt over at mannen ikke klarte å finne matchende klær til barna.

Men har dette noe med likestilling å gjøre egentlig? Det har kanskje det? Jeg har sympati med sokkeproblematikken, det er jo et irritasjonsmoment uansett hvem som gjør det. Men hva er dette med å klage over manglende matching på barneklær? Har det egentlig noe med likestilling å gjøre eller er det en sånn sladregreie hvor man nedvurderer mannfolka?