Har noen lest "Dodger" (Terry Pratchett)?

[Skilpadda]

Det er jo mange her som liker Terry Pratchett, og jeg har nylig lest ferdig Dodger, og lurer på om noen andre har lest den, og hva dere synes om den? Jeg likte den selv, men jeg glemte hele tiden at det var en Pratchett-bok - bøkene hans har endret seg de siste årene, siden han fikk Alzheimer-diagnosen og siden han måtte begynne å diktere i stedet for å skrive. Og nå er det jo ikke Discworld lenger heller, og selv om det dickenske London som Dodger foregår i alltid har vært en av hovedinspirasjonene for Ankh-Morpork, så er det noe annet å skrive om den virkelige verden.

Den hittil siste Discworld-boken, Snuff, ga meg inntrykk av å handle om de samme personene som før, men skrevet av en annen forfatter. Litt som å plutselig se en live action-versjon av en tegnefilm, egentlig - Vimes og lady Sybil, og for den del Vetinari og alle de andre, de var plutselig ordentlige personer og ikke lenger karikaturer. Og noe av det samme er det som skjer med Dodger og Solomon i denne boken, i forhold til The Artful Dodger og Fagin i Dickens Oliver Twist. I stedet for den motbydelig rasistiske jødiske karikaturen Fagin, som Dickens skriver så underholdende om, beskriver Pratchett en nesten overnaturlig klok, verdensvant og menneskekjærlig Solomon, som tar på seg ansvaret for å sørge for at Dodger blir en skikkelig person i stedet for en skurk.

Og så er det jo ellers festlig at John Peel, som er en av de viktigste RL-forbildene for Sam Vimes selv, har en ikke ubetydelig birolle i boken.

[Toffskij]

Jeg har akkurat lest den ut.

Som deg synes jeg det har vært veldig rart å lese Pratchett-bøker etter at diagnosen kom ut – og jeg er enig i at i hvert fall Snuff og Dodger ikke egentlig føles som Pratchett-bøker lenger. De er ikke på langt nær like morsomme, og de har ikke den samme kjappheten i vendingene.

Jeg likte Dodger, da. Og siden du har erklært din kjærlighet til Solomon (som jeg også falt for), kan jo jeg erklære min for Dickens, jeg ble veldig sjarmert av hvordan handlingsforløpet i boka stort sett inspirerte hver eneste Dickens-bok som noen gang er skrevet.

Og Dodger selv er jo også svært sjarmerende, i sin instinktive vitenskapelige tilnærming til alle livets områder, «if you wanted to be a successful urchin, you needed to study how to urch».

Men selv om Dodger har så store ressurser (og en så fantastisk støttespiller som Solomon), går det så overnaturlig bra med Dodger at det nesten er komisk. Men med det grenseløst grimme materialet dette faktisk er, er det vel nesten nødvendig – for at det skal bli en slags Pratchett-bok likevel.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Og siden du har erklært din kjærlighet til Solomon (som jeg også falt for), kan jo jeg erklære min for Dickens, jeg ble veldig sjarmert av hvordan handlingsforløpet i boka stort sett inspirerte hver eneste Dickens-bok som noen gang er skrevet.

Ja, det var ganske vittig hvor ofte Dickens måtte frem med notatblokken sin for å skrive ned en vending som senere kunne bli en romantittel.

[Chiffre]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

jeg er enig i at i hvert fall Snuff og Dodger ikke egentlig føles som Pratchett-bøker lenger. De er ikke på langt nær like morsomme, og de har ikke den samme kjappheten i vendingene.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Snuff, kanskje, men den er da også dyster så det holder, men Dodger mener jeg at jeg lo like mye og høyt av som mange andre Pratchett-bøker. Den har en litt annen tone, men det er tydelig at Pratchett har kost seg verre - han nekter seg ingen ting...
- Disraeli, ja, han må være med, og Robert Peel, og handuveit i FleetStreet, og i det hele tatt.

Sitat:

Men selv om Dodger har så store ressurser (og en så fantastisk støttespiller som Solomon), går det så overnaturlig bra med Dodger at det nesten er komisk.

Jepp, det går nesten litt for bra, men det er helt greit. Det er en kosebok, til tross for den underliggende temaet. Mulig det har noe å gjøre med at boken er definert som passende for "young adult". Jeg ser for meg at om Dodger hadde vært en "ekte" voksenbok hadde det ikke gått fullt så overnaturlig bra.

[Toffskij]

Noen kosebok synes jeg ikke det er – særlig de druknede gatepikene og scenene fra likhuset er mørk tragedie, og de blir jo bare enda tydeligere av Dodgers, tja, nesten kandiserte skjebne. Jeg synes kanskje at det egentlig skurret litt. (Tenker fortsatt.)

[Chiffre]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Noen kosebok synes jeg ikke det er – særlig de druknede gatepikene og scenene fra likhuset er mørk tragedie, og de blir jo bare enda tydeligere av Dodgers, tja, nesten kandiserte skjebne. Jeg synes kanskje at det egentlig skurret litt. (Tenker fortsatt.)

Nei, "kosebok" ble feil, glem den. Men det var noe der, at ting faller på plass, og altså at Pratchett tar den helt ut og bare pøser på med referanser til historiske og ikke fullt så historiske personer.
(Mulig jeg er påvirket av at boken jeg leste før Dodger var en usedvanlig laber kriminalroman, sånn at kontrasten ble ekstra stor. )

[Moia]

Hadde foretrukket om Dodger hadde fått iallefall LITT motstand. Er enig i at han seilte rett gjennom all verden farer litt for lett. Alle liker ham og han er bare så utroooolig lovende. Akkurat det ble litt i overkant, men jeg likte settingen og detaljene fra livet til "toshers" etc. Savner de vittige kommentarene som gjerne inneholder et snev av samfunnskritikk. Tidligere Pratchett-bøker er fulle av sånne gullkorn. Likevel syns jeg Dodger var spennende med gode personbeskrivelser. Boka "Nation" fra 2008 syns jeg var langt mer vag og målløs..

[Toffskij]

Men jeg likte Dodgers ufortrødne og smittende personlighet, da, en veldig pratchettsk helt.

Jeg likte forresten Nation kjempegodt.