Diskusjonstråd - Spilleren

[him]

Første boken jeg leser på kindle, så jeg ble litt opphengt i teknologien også. Måtte prøve med på bokmerking og det å oversette fransken (som jeg ikke kan). Fungerte ikke i denne boken, men jeg får tro at han fornærmet baronen noe grassalt med tanke på reaksjonen!

Jeg liker godt dette med at forfatteren viser seg i verket ved å drive med direkte kommentarer til det han har skrevet (hvem var det som sa at dette var nytt og revolusjonerende av Knausgård!). Det gjør at man får et annet blikk på teksten. Tidssprangene likeså. Jeg elsker også parantesene! Ikke så rart kanskje. Her er mange historier i en og forfatteren observerer for det meste.

[Toffskij]

Jeg har jo lest den minst en gang før, men det var kjempelenge siden, og lenge siden jeg hadde lest noe Dostojevskij generelt, så til å begynne med kjørte jeg meg helt fast i gjensynet med hvor irritert jeg blir av Dostojevskij-helter. De er så himla overspente, irrasjonelle og overfølsomme (og selvsagt totalt egosentriske)! Men så kom den overdådige gamblerbestemora inn på scenen, og deretter var alt fryd og gammen.

[him]

Ja, det var personligheten sin!

[him]

Ser forresten på diskusjonen på bokelskere at det hevdes at "Sult" er veldig inspirert av denne. Så da må jeg vel lese den også? Har kun lest "Markens grøde" av Hamsund, og det var i 8. Husker best at læreren (tydelig lidende!) måtte forklare oss alt som ikke sto helt eksplisitt i teksten.

[Toffskij]

Hamsun-heltene ligner jo veldig på Dostojevskij-heltene (og irriterer meg på ca. samme måte).

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Hamsun-heltene ligner jo veldig på Dostojevskij-heltene (og irriterer meg på ca. samme måte).

[Skilpadda]

Veldig hamsunsk hovedperson, ja! Komplett med selvopptatthet og forkrøplende mindreverdighetsfølelse, samtidig som han glimter til med stormannsgalskap og store alt-eller-ingenting-gester. Og "heltinnen" er jammen ganske hamsunsk, hun også, med sin ufokuserte lidenskap og sin forkjærlighet for å manipulere.

[Toffskij]

Definitivt. Det absurde opptrinnet med baronen var nesten nok til å få meg til å legge fra meg boka.

Men jeg elsker scenen hvor han endelig drar avsted til casinoet med egne penger, og spillegalskapen tar ham fullstendig, og helt overskygger alle følelser han eventuelt måtte ha for Polina Aleksandrovna. Jada, han kommer jo tilbake med en haug penger, men det var ikke hovedpoenget.