Å herme etter andres dialekt

[rine]

Gjør du det?
Har du opplevd at andre har hermet etter deg?
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter?

La meg utdype: Med ujevne mellomrom fra studietiden til nå har jeg opplevd at folk hermer etter meg når jeg sier noe. Det kan være kollegaer (bergensere, selvsagt) eller naboer med oslo- eller bergensdialekt. Jeg har til nå aldri opplevd at folk med andre dialekter enn bergens-og oslodialekt hermer. Det dreier seg selvsagt ikke om slem herming, typisk er det slik at de gjentar en setning jeg har sagt og smiler eller ler litt litt sånn godslig. ("Så sjarmerende og morsomt at du sier det slik", oppfatter jeg det ofte som.) Jeg har ikke en veldig spesiell dialekt, og jeg kan tenke meg at de fleste som snakker dialekter som ikke blir snakket i de to største byene i Norge opplever dette. (Og oslofolk hermer etter bergensere, og sånn går nu dagan, liksom.)

Så hva mener FP om problemstillingen? eker opp på innledningsspørsmålene:

[Lavender]

Jeg er trønder i Oslo. Har ikke mye dialekt, talemåte eller uttrykk igjen etter 25 år på Øslandet, men jupp, jeg blir hermet på jobb og privat. Jeg tror vi er flere som snakker dialekt i mine omgangskretser og på jobb nå enn for 20 år siden. Det hjelper litt. Jeg har bekjente fra gymnaset i nabolaget som ikke snakker dialekt.

[Bluen]

Jeg ble hermet etter av stjørdalinger da jeg studerte i Trondheim. Østlendinger var liksom så fine på det - sa «Anners» med tonem 2 i stedet for «Anders» med tonem 1 og sånne ting. Da måtte det hermes.

[Elise]

Jeg kan herme eller legge om uten å skjønne sjøl at jeg gjør det, eller etter et "par glass" kan jeg synes at jeg er ustyrtelig morsom hvis jeg plutselig kjører stavanger-dialekt eller svensk.

Jeg kan nok også gjøre det slik du oppfatter, mot ei nylig innlemmet familiemedlem fra vestlandet.

En kveld stod jeg i kø utenfor et utested i Stavanger, og fikk kjeft av to stk bak meg som trodde jeg gjorde narr av Grenlands-dialekta som de snakket. De hørte ikke at vi også var herfra.

Om jeg har blitt utsatt for det selv er jeg mer usikker på. Men at dialekten kan bli kommentert, er helt sikkert. Bare ikke på samme måte. Mer "jøss, det var en interessant uttale av det ordet, det høres ut som du er fra Østfold". Mange hører østfoldsk og grenlands på samme måte, når de har en annen dialekt selv.

[Myria]

Hjemme kan jeg herme etter mannens Stavangerdialekt rett som det er, men pleier ikke herme etter andre og spesielt ikke folk jeg ikke kjenner. Jeg er nordlending, men kan ikke huske at andre (enn mannen) har hermet etter meg, eller så var det bare ikke minneverdig. Jeg tenker at det er greit så lenge det ikke er slem herming (latterliggjøring eller fornærmende). Vi bor i Oslo-området burde jeg kanskje nevne, så ingen av oss snakker som de innfødte.

[My]

1. Jeg gjør det aldri. Kan prøve å imitere andre dialekter for gøy, men hermer aldri etter måten folk sier ting på når de prøver å fortelle meg noe.

2. Jeg kom flyttende fra nord-Norge til det sentrale Østland som 11-åring, og gud bedre som jeg ble hermet etter. Både av klassekamerater, lærere, kassapersonale på butikken og andre. Ikke så mye i voksen alder da, heldigvis, det avtok ut over videregående. Nå har jeg liksom ingen dialekt å herme etter. Den har endt opp som en intetsigende miks av alt og ingenting, og har lite særpreg. De som hermet har selv ei dialekt som nok genererer enormt med herming, når de først åpner munnen utenfor bygda. Så ikke bare Oslo- og Bergensfolk som hermer nei. Og jeg opplever at folk er MYE mindre fokusert på dialekter her i Trondheim enn for eksempel i Sandefjord, den perioden vi bodde der. Der må fremmede dialekter være svært eksotisk, mannen min som har en markant vestlandsdialekt kunne nesten ikke åpne munnen uten å bli gjentatt. Og han åpner munnen mye, så det ble ganske slitsomt i lengden. Det skjer praktisk talt aldri her i Trondheim.

3. Jeg tenker at det er noe man godt kan la være, uansett om det er slemt ment eller ikke. Det er bare irriterende. Og da mener jeg å herme etter enkeltpersoner, som i å gjenta det de sier når de snakker, ikke å imitere en dialekt eller bli påvirket av hvem man snakker med.

[rine]

Jeg tenker litt som deg, My. Vi lever jo i et i overkant krenkbart hjørne av verden, men hvis det ikke er lov til å spørre folk "hvor kommer du fra, egentlig?" eller til å gå i indianerkostyme og samedrakt på karneval, kan vi like godt ta med dialekthermingen i samme slengen. Jeg er en lite krenkbar person, og jeg synes det er forskjell på dialektherming etter fire glass vin og herming når jeg sier noe helt nøytralt og vanlig på jobben. Det siste vipper meg litt av pinnen, og noen ganger lukter det faktisk "hersketeknikk" også. At det som regel er de sløveste knivene i skuffen som synes dialektherming er morsomt, hjelper selvsagt litt på.

Jeg hermer heller aldri etter andres dialekt selv, bortsett fra mannens. Han hermer også noen ganger etter min, men da er det "pillow talk", og derfor noe helt annet.

[Strå]

Jeg er østlending oppvokst i en nordlengingslekt, med folk fra Nord-Troms og Nord-Vest Finnmark rundt meg til daglig.

Gjør du det? Nei, jeg hermer ikke etter andres dialekt nå lenger, men før hermet jeg etter dialekten der Mutter'n kom fra. Det var ikke bevisst, men noe som bare skjedde.

Har du opplevd at andre har hermet etter deg? Ja, særlig som barn, ungdom og ung voksen i hjembygda til Mutter'n, i Nord-Troms. De syntes det var rasende festlig å herme etter bydama (meg), selv om jeg ikke akkurat kan sies å noen gang ha pratet som en bydame, det var et grovere mål vi prata der jeg vokste opp, med a-endelser og avvis og bannan i uttalen.

Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter? Jeg har aldri tenkt over det, jeg husker det var litt irriterende at andre gjorde det, men jeg merket ikke en gang at jeg gjorde det selv, hvis ikke folk sa det til meg.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Strå, her.

Har du opplevd at andre har hermet etter deg? Ja, særlig som barn, ungdom og ung voksen i hjembygda til Mutter'n, i Nord-Troms. De syntes det var rasende festlig å herme etter bydama (meg), selv om jeg ikke akkurat kan sies å noen gang ha pratet som en bydame, det var et grovere mål vi prata der jeg vokste opp, med a-endelser og avvis og bannan i uttalen.

Det er min erfaring også, fra tida i Trøndelag. Alle østlendinger var fine byfolk for enkelte.

[rine]

Hvordan kan man unngå å merke at man snakker en annen dialekt? Er jeg i overkant språklig bevisst, eller hva handler det om? Jeg ser ikke for meg at jeg plutselig skulle snakket totendialekt bare fordi den jeg snakket med gjorde det.

[Addison]

Vestlending på Østlandet, ja, herming forekommer, men jeg har ikke opplevd slem eller herskete herming som jeg kan huske. Jeg hermer ikke, og synes til tross for rimelig bra språkøre og etter sigende veldig god uttale på engelsk etc, at det er vanskelig å etterligne andre norske dialekter.

[Divine]

Jeg er også trønder i Oslo, men snakket ganske avslepent (avslepet?). Jeg er dårlig på å etterligne dialekter, så det gjør jeg som regel ikke. Annet enn at jeg noen ganger ler litt av trøndervenninna mi som har skikkelig "Feskhandler Torske"-dialekt. Jeg liker ikke at ukjente jeg møter på min vei, hermer etter meg. Jeg var møkklei da jeg jobbet i bakeri og mange av de mannlige kundene hermet. Opplevde det aldri av kvinner. Jeg føler at herming tar fokus vekk fra det jeg vil si. Jeg synes det er helt greit at folk ler av ord og uttrykk jeg bruker, jeg tar det nesten som et kompliment. Men den hermingen synes jeg kan bli ubehagelig.

[vixen]

Oh yes, opplevd mange ganger. Er fra nordmøre og har en dialekt med mange spesielle ord og 'rar' uttale. Spesielt da jeg bodde i Oslo. Det var av og til litt irriterende for det tar bort fokuset på det man faktisk sier. Ofte blitt spurt om jeg ikke kan telle til tjue for underholdningens del. Ble litt lei selv om jeg la om noe og absolutt gjorde meg forstått. Var egentlig litt befriende å flytte til trøndelag/ nordmøre igjen. Nå har jeg flyttet tilbake til mitt hjemsted og merker at språket blir breiere og breiere siden jeg nå kan snakke morsmålet helt fritt

[Bluen]

Jeg har for øvrig et barn som stadig slår om til andre dialekter. Hun har ganske god dreis på nordnorsk og flere vestlandsdialekter. Det er jo ikke herming, og selv om hun er overraskende flink, er det helt, helt forferdelig å høre på.

[rine]

Akkurat, Divine, der satte du ord på grunnen til at spesielt misliker herming på jobben! "Det tar fokuset bort fra det jeg prøver å si." Og selv om det ikke er ment slemt, det tror jeg faktisk ikke, er jeg jo da inne på noe når jeg sier at det "lukter av hersketeknikk".

[My]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Akkurat, Divine, der satte du ord på grunnen til at spesielt misliker herming på jobben! "Det tar fokuset bort fra det jeg prøver å si." Og selv om det ikke er ment slemt, det tror jeg faktisk ikke, er jeg jo da inne på noe når jeg sier at det "lukter av hersketeknikk".

Enig. Det er nettopp dette.

Og det å umerkelig gli over i en annen dialekt og bli påvirket av den man snakker med, slik Strå beskriver, har ikke noe med herming å gjøre, slik jeg ser det. Det er i verste fall litt komisk, men stort sett har det ikke noe å si. Det er noe helt annet å avbryte den som snakker, og gjenta ord og uttrykk som man synes er morsomme eller rare, med forsøksvis samme tonefall, og dermed ta fokus vekk fra det personen prøver å si. Det er både irriterende og ufint, selv om det er morsomt ment.

[nokon]

Det er kanskje noko bergensarar og andre med veldig karakteristiske dialekter er meir utsatt for enn andre? Eg veit ikkje?

Eg flytta fleire gonger som barn og snakka to ulike dialekter (ein ute og ein heime), og eg kjenner veldig trang til å slå om, når eg snakker med folk med breie Nordlands-dialekter som ligg tett opptil den eg snakka i barneåra. Det hender og at eg hermer i sitat, men eigentleg ytterst sjeldan.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Og det å umerkelig gli over i en annen dialekt og bli påvirket av den man snakker med, slik Strå beskriver, har ikke noe med herming å gjøre, slik jeg ser det. Det er i verste fall litt komisk, men stort sett har det ikke noe å si. Det er noe helt annet å avbryte den som snakker, og gjenta ord og uttrykk som man synes er morsomme eller rare, med forsøksvis samme tonefall, og dermed ta fokus vekk fra det personen prøver å si. Det er både irriterende og ufint, selv om det er morsomt ment.

Selv om jeg nok ville blitt litt om den jeg snakket med umerkelig begynte å snakke samme dialekt som meg.

[Tjorven]

Jeg snakker en ganske udefinert østlandsdialekt.

Da jeg bodde i Østfold ble det ofte kommentert at jeg ikke snakket som alle andre, og når/hvis jeg fortalte at dette var et bevisst valg (jeg var 7 år da jeg flyttet dit fra Stor-Oslo), så ble jeg fortalt at jeg ikke burde tro at jeg var noe bedre enn dem selv om jeg snakket "fint".

I Oslo så hender det at jeg kliner til med noen østfoldfraser. Dette blir det ledd godmodig av. Men mer som "det var et morsomt uttrykk" heller enn noe som kan minne om erting.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selv om jeg nok ville blitt litt om den jeg snakket med umerkelig begynte å snakke samme dialekt som meg.

Nå er det kanskje ikke direkte overførbart, men jeg adopterer aksenten til de jeg snakker med når jeg snakker engelsk. Det er ikke bevisst, men det skjer av seg selv.

Greit nok når jeg sjarmerte slekta i Irland i senk. Ikke like greit når jeg begynner å brekke på spansk en del steder i USA som var svært hispanic.

Er forresten Hispanic et begrep det er "lov" til å å bruke?