Bør universiteter og høyskoler legge til rette for toppidrett/annet?

[Guava]

Det har pågått en ganske hard debatt mellom Olympiatoppen og VID-Diakonhjemmet de siste dagene.

Årsaken er at en fotballspiller møtte motstand i møte med kamper og studier/praksis.

https://www.tv2.no/a/10037831/


Det har haglet kritikk av VID for manglende vilje til tilrettelegging og tilpasning.



Svaret fra VID er her:

https://khrono.no/moser-vid-ingunn-m...e-skole/234709




Jeg synes diskusjonen er interessant. Hva kan man forvente av mennesker som kobler studier med mye obligatorisk med jobb/idrett? Bør toppidrett stå i en særstilling?

[him]

På NTNU har de egen utdanning som er tilrettelagt for toppidrettsutøvere. (ikke et argument, bare en kommentar om at det faktisk gjøres)

Jeg synes skolene bør tilrettelegge på ett eller annet nivå, og begrunnelsen min er enkel. Idrettsutøverene skal ha et liv etter idretten, og samfunnet trenger folk som kan bidra. Det er i alles interesse at de som er idrettsutøvere får skolegang (samme argumentet som at de som er i fengsel bør på skolegang - den er selvfølgelig også tilrettelagt. Og da en mye mer omfattende tilrettelegging)

[Candy Darling]

Jeg er enig med him. Det er ikke sånn at disse studentene må få lov å drive med idretten sin - i realiteten er de akkurat nå idrettsutøvere, og aller er tjent med at de også kan ta et studieforløp samtidig.

Men de må selvsagt forvente mer egeninnsats og antagelig å bruke mer tid enn vanlige studenter. De skal ikke ha et halvveis løp. Bare et tilpasset et.

[Blå]

Jeg synes at universiteter og høyskoler skal strekke seg langt for å få til en tilrettelegging som gjør at alle mulige liv kan kombineres med studier. Enten det gjelder toppidrett, politisk engasjement, jobb, barn, egen helsetilstand, syke foreldre, eller alle mulige andre grunner man kan ha til å ikke være en a4 student på 22 uten forpliktelser.

Men, som Candy sier, da må jo også studenten være med på å foreslå og planlegge en måte dette kan fungere på, som gjør det gjennomførbart for begge parter.

[Katta]

Jeg tenker at tilpasning er viktig for mye, men ikke viktigere for toppidrett enn for andre hobbyer på høyt nivå. Det er ikke sikkert alle utdannelser er like kompatible med er valg om toppidrett. Det bør være sånn at det lages en avtale som man opererer innenfor sånn at man slipper komme opp i en situasjon med plutselige avslag. Det er helt vanlig at man må ta pauser i studiet når man holder på med sånt, og det synes jeg blir riktig når man har et studium som krever tilstedeværelse.

[Høst]

Men det gjøres da også? Jeg kjenner til at universiteter har egne folk som jobber med dette, og på det enkelte fakultetet har man egne personer som følger opp slike utøvere i forhold til tilrettelegging.

Samtidig kan man jo si at den enkelte utøver bør undersøke i forkant hvordan forholdene er på det enkelte studiested, og hvordan de tilrettelegger, før de starter på studier der. Jeg tenker at det beste er å være føre var, og ikke i ettertid komme å be om tilrettelegging studiestedet ikke gjør. Man velger jo litt selv. (Sier ikke at dette skjedde i dette tilfellet, men generelt - ønsker man å drive slik ved siden av studier, så plikter det også litt i evne å planlegge tenker jeg.)

[Pingis]

I sykepleieutdanninga er det mye praksis, og det er krav om 90 % tilstedeværelse under praksisen. Det betyr at man i løpet av en tiukersperiode kan være borte fire dager. Og grunnen er jo at praksis er en utrolig viktig læringsarena, som ikke kan erstattes av hjemmestudier. Og dette er jo ikke mindre viktig bare fordi man driver med toppidrett.

Jeg går sykepleien nå, og måtte ta to års permisjon fordi livet mitt ikke var kompatibelt med å gjennomføre praksisperiodene. Når det dukker opp fagre ord om tilrettelegging, så er det stort sett bare ord. Jeg tenker at en toppidrettsutøver må være innstilt på å bruke lenger tid på ei utdanning som krever mye tilstedeværelse, eller velge et studie som ikke krever at du er tilstede.

[Candy Darling]

Helt enig i det, Katta, men problemet her var vel at det ikke lå an til noen form for tilrettelegging - det var all in eller all out. Når det går an å vinne OL på skøyter mens du går på legestudiet, bør det også være mulig å spille fotball og bli sykepleier. Men ikke nødvendigvis på normert tid.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Helt enig i det, Katta, men problemet her var vel at det ikke lå an til noen form for tilrettelegging - det var all in eller all out. Når det går an å vinne OL på skøyter mens du går på legestudiet, bør det også være mulig å spille fotball og bli sykepleier. Men ikke nødvendigvis på normert tid.

Enig i det. Men samtidig er det noe med å begynne på et studium og forvente tilrettelegging. Uten å ha undersøkt først. Da tenker jeg man ser på eget opplegg som vel viktig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

På NTNU har de egen utdanning som er tilrettelagt for toppidrettsutøvere. (ikke et argument, bare en kommentar om at det faktisk gjøres)

Jeg synes skolene bør tilrettelegge på ett eller annet nivå, og begrunnelsen min er enkel. Idrettsutøverene skal ha et liv etter idretten, og samfunnet trenger folk som kan bidra. Det er i alles interesse at de som er idrettsutøvere får skolegang (samme argumentet som at de som er i fengsel bør på skolegang - den er selvfølgelig også tilrettelagt. Og da en mye mer omfattende tilrettelegging)

Men er det i alles interesse at vi skal ha toppidrettsutøvere som skal prestere på internasjonalt nivå?

Jeg er litt annerledes skrudd sammen enn flertallet når det gjelder konkurranser og idrett (henger litt sammen med mangel på konkurranseinstinkt på alle plan). Jo, det er klart det er stas når Norge tar gull, vinner kamper etc, men er det viktig? Når det gjøres til store diskusjoner på høyt nivå, hva Nasjonen Norge skal gjøre for å dyrke fram profesjonelle fotballspillere som skal hevde seg i utenlandske ligaer, hvilke tiltak som må settes inn for å få fotballandslaget, skøytelandslaget, hopplandslaget etc tilbake til gamle storhet slik at vi kan VINNE, så detter jeg litt av, kjenner jeg. MÅ vi det? Jeg er veldig glad for breddeidretten, og mener at den er enormt viktig, i et folkehelseperspektiv og mye annet. Og til dels også at toppidretten er viktig for å skape interesse for og rekruttering til breddeidretten, på et visst nivå. Men ut over det?

En toppidrettsutøver som tar utdanning og må stille på obligatoriske ting kan ikke delta på like mange samlinger og konkurranser, og blir kanskje aldri Best i Verden i sin idrett. Men hvor viktig jobb gjør disse idrettsutøverne for landet egentlig, ved å bli nr 2 i stedet for nr 26, som gjør at det er verdt det med særbehandling og tilrettelegging?

Jeg ser jo at det blir en helt annen diskusjon, og det er sikkert en hel masse man kan trekke fram som er viktig ved å skape vinnere. For noen er det så viktig at de mener man bør starte med å dyrke dem fram helt fra de er bitte små, og at man bør tøye dopingreglene helt til bristepunktet. For andre er det ikke viktig i det hele tatt. Så jeg mener at det er den diskusjonen man bør ta likevel, og komme fram til en avgjørelse. Er det veldig viktig for Norge å ha enere i internasjonal idrett? Hvis svaret er ja (selvsagt velbegrunnet, som helt sikkert er mulig), så satser vi på det, da tilrettelegger vi på alle mulige måter, og prioriterer at talentene skal få fritt spillerom til å gjøre det de må for å bli best. Hvis svaret man lander på er litt sånn "meh ... stas hvis vi vinner, men ikke det viktigste i verden", så tenker jeg de får følge reglene som gjelder for alle andre, og bli så gode som de blir, innenfor de rammene de har å forholde seg til. Om det betyr at de ikke når helt opp i verdenseliten, så so be it.

Hvis man ikke har kommet fram til en slik felles, offisiell holdning, men bare forholder seg til et diffust krav fra "folkesjela" om at det er typisk norsk å være god, så vil det jo alltid komme an på den personlige oppfatningen til de som styrer hver enkelt læringsinstitusjon.

Men generelt bør man selvsagt tilrettelegge for at flest mulig skal få utdanning, uavhengig av situasjon, men innen rimelighetens grenser. Er ellers enig med Katta og Høst.

[Guava]

Hvis et studie krever 90 prosent tilstedeværelse kan det være mange som har livssituasjon som gjør det vanskelig å gjennomføre på full tid. Bør man ikke da tilpasse for flere enn bare toppidrettsfolk eller foreslå at de studerer deltid eller tar pause?
Det kan være mange som er dårligere stilt enn toppidrettsutøvere i møte med slike krav.
Er idrett i en særstilling sånn?

Mange studier er jo kjempeenkle å kombinere med sånt. Enkelte utdanninger nesten håpløse. (Eks utdanningsløp som krever offshorepraksis).

[him]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Men er det i alles interesse at vi skal ha toppidrettsutøvere som skal prestere på internasjonalt nivå?

Men nå snur du argumentet på hodet. Det ser du hvis du bruker eksempel fra fenglslet: "Er det i alles interesse at vi skal ha folk i fengsel?" Poenget er at vi har folk som er idrettsutøvere på et høyt nivå i dette alderssegmentet. Når de først er der, er det bra for de og samfunnet at de tar en utdannelse.

Opprinnelig lagt inn av My

Jeg er litt annerledes skrudd sammen enn flertallet når det gjelder konkurranser og idrett (henger litt sammen med mangel på konkurranseinstinkt på alle plan).

Jeg tenker du skal være ganske sikker på at det ikke er fordi jeg er sånn idrettsfan jeg tenker slik. Var på RBK-Brann kamp i år - og det er første kampen jeg noensinne har vært på. Mannen min var på kamp for 20 år siden, også RBK-Brann, så han har det jo som tradisjon.

[Polyanna]

Jeg tenker at når man er/vil være toppidrettsutøver, så er det ikke alle studier man kan ta, fordi ikke alle studier lar seg forene med at man ikke kan være der veldig mye av tiden.

Jeg hadde en i klassen min på NTH som slet skikkelig med det, fordi hun drev på idrett på toppnivå, i kombinasjon med at den linjen hun hadde valgt hadde en VELDIG stor andel obligatorisk, langvarig undervisning (lange dager på labben). Laboratorietid er en begrenset ressurs, og man kan faktisk ikke ta det på fleksitid.

Så det er i alles interesse at toppidrettsutøvere også har tilgang på utdannelse (på samme måte som enslige mødre, folk med helsemessige utfordringer, folk med "hull i CV-en" eller annet), men ikke absolutt 100% av alle typer studier.

[My]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men nå snur du argumentet på hodet. Det ser du hvis du bruker eksempel fra fenglslet: "Er det i alles interesse at vi skal ha folk i fengsel?" Poenget er at vi har folk som er idrettsutøvere på et høyt nivå i dette alderssegmentet. Når de først er der, er det bra for de og samfunnet at de tar en utdannelse.
Jeg tenker du skal være ganske sikker på at det ikke er fordi jeg er sånn idrettsfan jeg tenker slik. Var på RBK-Brann kamp i år - og det er første kampen jeg noensinne har vært på. Mannen min var på kamp for 20 år siden, også RBK-Brann, så han har det jo som tradisjon.

Ja, det var meninga å snu argumentet på hodet. Toppidrettsutøver er jo ikke noe man bare "er", sånn "Oi, jeg har visst blitt en toppidrettsutøver, hvordan skal jeg nå kunne ta utdanning?" Og det er heller ingen som hindrer en idrettsutøver å starte på et studium etter endt idrettskarrière, det har de en helt annen forutsetning for å greie enn for eksempel innsatte i fengsel. Min mor startet på sykepleieutdanning da hun var godt over 50 år (hun har riktignok aldri vært verken toppidrettsutøver eller sittet i fengsel).

Når jeg sier at jeg føler meg annerledes skrudd sammen så er det fordi jeg føler at veldig mange rundt meg ser det som en selvfølge at det er viktig at Norge presterer internasjonalt i ulike idrettsgrener (noen grener mer enn andre). Og en skandale når vi ikke gjør det, og da må tiltak settes inn. Og at det dermed er i alles interesse at et idrettstalent på toppnivå skal få dyrke idretten nok til å bli best. Det er klart det er i interessen til utøveren selv, klubben og sponsorene, men om det gagner samfunnet for øvrig er jo noe man kan diskutere. Jeg sier ikke at det ikke gjør det, men jeg synes ikke det er en så åpenbar sannhet som det ser ut til å være for mange andre.

[Guava]

Him... det finnes jo flere enn toppidrettsutøvere som av ulike grunner vil slite med å møte kravet til 90 prosent tilstedeværelse. Argumentet med «samfunnets interesse» kan vel gjelde disse også?

Er det kravet på 90 prosent som går mot samfunnets interesse her?

Det vanlige er at folk velger deltidsstudier eller tar pauser om annet man driver med tar for mye tid.

[Blå]

Ja, det er jo mitt argument. At da må lærestedet hjelpe til med å tilrettelegg for eksempel for at studiet kan tas på deltid. Eller tilrettelegges på andre måter.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

i realiteten er de akkurat nå idrettsutøvere, og aller er tjent med at de også kan ta et studieforløp samtidig.

Men toppidrett er jo en jobb, de tjener penger på det (varierer hvor mye selvfølgelig). Da kan vi like godt si at vi må tilpasse alle studier til folk som jobber ved siden av da.

I Norge har vi ekstremt gode støtteordninger, også folk voksne og folk med familie og alt mulig, så det er veldig godt mulig å ta studier etter at man er ferdig som idrettsutøver. På studier hvor man bare er på forelesning og er for seg selv, må man gjerne tilrettelegge, men på mange profesjonsstudier (kanskje andre typer også, jeg vet ikke) er det veldig belastende for medstudentene at noen andre alltid er borte, må utsette praksis, må utsette gruppearbeid osv. Jeg synes vi må ta hensyn til dem også.

[Myria]

Jeg tenker som Guava at det er mange grunner til at folk ikke kan møte kravene til diverse utdannelser og det er ingen grunn til at akkurat toppidrettsutøvere kan forvente mer tilrettelegging enn andre. Hvor går grensene for hvem man skal tilrettelegge for? Hvis man ikke klarer å møte kravene må man enten velge deltidsstudier, velge et annet studium eller vente med studier til idrettskarrieren er over.

[Candy Darling]

Selvfølgelig er det mulig å starte på studier etter man er ferdig med idrettskarrieren. Jeg tror bare ikke det er ønskelig, hverken for individet eller samfunnet.

Og selvsagt bør det avklares i forkant, ikke kreves underveis. Men de aller fleste studier har jo faktisk tilrettelegging. Og ja, Guava, det bør så klart tilrettelegges for andre behov også. For min del, synes jeg det burde være ok at man jobber og studerer deltid også, så lenge det ikke går ut over andre som ønsker studieplass i for stor grad. Men det finnes grenser for hvor mye tilrettelegging man kan legge opp til.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg tenker som Guava at det er mange grunner til at folk ikke kan møte kravene til diverse utdannelser og det er ingen grunn til at akkurat toppidrettsutøvere kan forvente mer tilrettelegging enn andre. Hvor går grensene for hvem man skal tilrettelegge for? Hvis man ikke klarer å møte kravene må man enten velge deltidsstudier, velge et annet studium eller vente med studier til idrettskarrieren er over.

Det er her jeg mener man må evaluere hvor viktig toppidretten er for samfunnet. Hvis man kommer fram til at det er noe vi i Norge ser på som svært viktig, noe vi skal satse på, så det en grunn til at man skal strekke seg lenger for å tilrettelegge for disse enn for mange andre. Noen synes sikkert det er gode grunner til å tilrettelegge mer for idrettsutøvere enn for ungdomspolitikere, frivillige hjelpearbeidere eller andre ting som kan forstyrre et utdanningsløp. Men da må man kunne legge fram noen vettuge argumenter for det. Eventuelt får man forsøke å oppnå full fleksibilitet for alle mulige grupper, noe som jeg ser kan være urealistisk krevende for mange utdanninger.

Og når man ønsker en utdanning det blir vanskelig å kombinere med en toppidrettskarriere, så må man bare velge om man skal la idrettskarrieren gå ut over studiene, eller om man skal la studiene gå ut over idrettskarrieren. Det får det jo bli opp til hver enkelt å vurdere. Man får ikke alltid i pose og sekk.