Tenåringssjokket - overvåkning

[Harriet Vane]

https://www.nrk.no/norge/xl/tenaring...gar-1.14252550

Jeg må si jeg blir helt kvalm av det jeg leser her. Overvåkning, spaning og invadering av barna sine på den måten er etter min mening aldeles forkastelig. Hvordan skal disse ungdommene lære å stole på seg selv, kjenne sine egne grenser, få ha noen private rom, få gjøre noen feil eller finne sin egen vei, når mor logger seg inn, søker opp og leser alt?

Min mor leste i min dagbok (så vidt jeg vet) en eneste gang. Jeg har fremdeles ikke tilgitt henne, og jeg kjenner fremdeles på følelsen av at noen hadde vært inne i mitt aller mest private og grafset rundt i noe som bare var mitt. Det var temmelig ødeleggende for vårt forhold, den manglende respekten for meg og mine grenser la ikke grunnlag for tillit.

Jeg leser ikke min tenårings tekstmeldinger, har ikke tilgang til hennes instagram eller snap, men jeg diskuterer en god del med henne rundt det som foregår i disse kanalene og hittil har hun kommet til oss (om enn kanskje litt sent de første gangene) når det er noe. Hun er midlertidig ute av drift til tider og velger kanskje ikke alltid 100 % riktig og klokt, men hun er 16! , det er greit å lære, det er greit å gjøre feil.

Hva er det som gir dette enorme kontrollbehovet? Er det kompensasjon for manglende nærhet og intimitet/tillit? Er det mangel på innsikt i sosiale medier (men min dagbok var jo ikke et sosialt medium, og det å leses andres dagbok er jo temmelig sidestilt med å lese andres meldinger uten lov) eller er det at man ikke takler at "babyen" er i ferd med å bli sitt eget menneske?

[My]

Helt enig med deg. Har skrudd av "finn venner"-funksjon på snap, og liker ikke engang de gps-klokkene en del kjøper til sine førsteklassinger. Ja, ungene mine har tabbet seg ut noen ganger, og jeg har hatt hjertet i halsen noen ganger, og kjent på panikken, når klokka går og de ikke dukker opp, og ingen aner hvor de er. Men de får alltid prøve igjen, og vise at de har tatt lærdom av feilene sine (for så å gjøre nye), og tabbekvota er stor.

Jeg skjønner det når det er mistanke (og mer enn det) om at noe er alvorlig galt, som over i det kriminelle, eller at de er til fare for seg selv e.l., når man har prøvd alle andre måter å kommunisere på. Men her var det jo bare snakk om helt normale tenåringer. Jeg mener at min rolle er ikke å hindre ungene i å gjøre noe dumt eller galt. Min rolle er å ruste dem til å i de fleste tilfeller ta de riktige valgene, men akseptere at de ikke alltid vil gjøre det, og være der for dem hvis de trenger hjelp til å håndtere situasjoner som blir så vanskelig at de ikke greier det selv.

[Millen]

Enig med dere, vi opvervåker ikke 12- åringen og kommmer heller ikke til å gjøre det, og så er jo dette med å vokse opp da og la de bli selvstendige individ.
Jeg tror det er bedre at ungommen vet de kan ringe/komme hjem uansett situasjon for dem selv eller venner.
Men, hva er det som gjør at det bare er kvinner som har det ekstreme kontrollbehovet overfor ungene? Fedrene i denne reportasjen virket jo rimelig rolog og avbalansert i forhold til mødrene. Og de mødrene burde oppsøke hjelp...

[Blondie]

Vi har aldri sett noen grunn til å overvåke ungene, så det er en litt fremmed problemstilling. I forbindelse med jobb har jeg hatt mange samtaler med representanter fra forebyggende enhet i politiet og de anser nok sånne som oss som litt sløve foreldre. Jeg tenker likevel at for å få åpenhet i retur av ungdommene, så må vi også stole på dem. Ved klar mistanke om rus, vil det nok fortone seg annerledes.

(Det ville vært litt utfordrende å overvåke studenten som bor 70 mil unna også, forsåvidt. )

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

E
Men, hva er det som gjør at det bare er kvinner som har det ekstreme kontrollbehovet overfor ungene? Fedrene i denne reportasjen virket jo rimelig rolog og avbalansert i forhold til mødrene. Og de mødrene burde oppsøke hjelp...

Har du sett denne?
https://www.aftenposten.no/norge/i/X...g-pappa-se-deg

Denne gjorde meg også helt kvalm. "Omtrent en gang hver dag sjekker Sten Johnsen en app som forteller ham - med mellom 10 og 50 meters nøyaktighet - hvor de fleste kvinnene i hans liv befinner seg."

Jeg vet ikke om det er et større kontrollbehov blant kvinner eller et større behov blant foreldre for å kontrollere døtre? Handler det om å ubevisst passe på at de oppfører seg ærbart eller et behov for å beksytte dem mot innbilt fare? Eller er det et element av angst?

[LaBanga]

Jeg er helt enig i at det er uakseptabelt. Samtidig så synes jeg at det at denne familien forteller om det, og at hun moren jo sier helt klart at det var veldig dumt og ødeleggende, er bra. For det er nok ikke alle som har et like prinsipielt forhold til hvor grensen går for kontroll av barna, og ikke minst tenåringer. En blir redd når gullungen plutselig forandrer seg.

Så jeg synes det er dumt å kritisere denne familien for å faktisk stå fram og være så åpne om hvordan det er å være tenåringsforeldre, hvilket sjokk det kan være når en går gjennom barndommen på skinner, ungene er greie og uproblematiske, og så bang: Så endrer alt seg i tenårene.

[007]

Jeg tror jeg hadde slitt litt om en av ungene hadde droppet ut av videregående for å bli youtube"stjerne", altså. Eller medlte seg på Sex on the beach.

Vi er ferdig med 2 av 3 tenåringer, og har aldri hatt behov for å overvåke. Da jeg leste denne tråden måtte jeg sjekke om jeg kan se ungene på snapkartet, og det kan jeg med to av dem. De har selv lagt meg til, det samme gjelder mystory og vlog.

Vi har hatt nedskrevet div. passord til sosiale medier for å kunne ta over kontrollen av kontoen om noe skjer dem. Og da mener jeg at noe skjer som i forsvinning eller død.

Jeg har ører og øyne åpne, vibbene påkoblet, og er generelt føre var på en del ting. Og veldig tydelig på de få grensene vi har. Vi firer ikke på aldersgrenser, for eksempel.

Ellers velger jeg å stole på ungene mine til det motsatte er bevist. Jeg synes, både her på FP og i samfunnet generelt, at mange har en holdning om at tenåringer/ungdommer lurer og lyver, og at det hele tiden skal poengteres at "det er nok mye du ikke vet". Det er ikke min erfaring, verken hjemme eller på jobb. Min erfaring er at ungdom flest er ærlige og redelige, og har stort sett et greit og åpent forhold til foreldrene sine. Og "det en ikke vet" trenger en nødvendigvis ikke vite heller, det er ofte uskyldige, vanlige tenåringsutprøvinger.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Har du sett denne?
https://www.aftenposten.no/norge/i/X...g-pappa-se-deg

Denne gjorde meg også helt kvalm. "Omtrent en gang hver dag sjekker Sten Johnsen en app som forteller ham - med mellom 10 og 50 meters nøyaktighet - hvor de fleste kvinnene i hans liv befinner seg."

Jeg vet ikke om det er et større kontrollbehov blant kvinner eller et større behov blant foreldre for å kontrollere døtre? Handler det om å ubevisst passe på at de oppfører seg ærbart eller et behov for å beksytte dem mot innbilt fare? Eller er det et element av angst?

Herregud. "Det handler om tillit" Den eldste er 18 år - atten! :skingrestemme:

Vi har også muligheten til å gå inn på mobilene til ungene, hvis noe må ordnes (som i repareres), eller i helt spesielle tilfeller. Men vi gjør det ikke for å kontrollere dem eller lese meldingene deres. Juridiske aldersgrenser firer heller ikke vi på. Veiledende aldersgrenser (som spill, filmer, SoMe-brukere etc) vurderer vi for hvert enkelt tilfelle. Det trenger ikke være likt for de tre ulike barna, de har ulik grad av modenhet på hver sine områder.

Jeg reagerer også på den holdningen du beskriver 007, at ungdom lyver og bryter grenser til det motsatte er bevist. Jeg kan ikke forvente at ungdommene skal ha tillit til meg hvis ikke jeg har tillit til dem.

[Smash]

Foreløpig har vi stort sett kontroll på ungene, og har ikke hatt noe behov for overvåkning. Noen av ungene er vel på Finn min iPhone, men litt usikker på hvem, går uansett bare inn dit om noen ikke finner telefonen sin.

Hun på 16 finner vi ikke på snapkartet, mulig han på 14 er der, litt usikker egentlig. Hadde vi hatt ungdommer som hadde vært litt mer utfordrende og hatt i hus, så kunne jeg vel være fristet til å følge med litt, men tror ikke jeg hadde krysset den grensen egentlig. Tillit er en fin ting, og det fungerer godt her i huset, og jeg håper vi kan fortsette med det.

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Har du sett denne?
https://www.aftenposten.no/norge/i/X...g-pappa-se-deg

Denne gjorde meg også helt kvalm. "Omtrent en gang hver dag sjekker Sten Johnsen en app som forteller ham - med mellom 10 og 50 meters nøyaktighet - hvor de fleste kvinnene i hans liv befinner seg."

Jeg vet ikke om det er et større kontrollbehov blant kvinner eller et større behov blant foreldre for å kontrollere døtre? Handler det om å ubevisst passe på at de oppfører seg ærbart eller et behov for å beksytte dem mot innbilt fare? Eller er det et element av angst?

Den var skikkelig skummel. Den appen skal ikke på våre telefoner.

Om det er noe spesielt som skjer så" kvalitetssikrer" vi med andre foreldre. Det er ikke lenge siden eldste og ei venninne skulle være barnevakt her hjemme ( vi var på fest på andre siden av gata ) og venninnen skulle overnatte her. Klart vi snakkes med foreldrene til venninnen i forkant om hva og hvor.

5- åringen her vil jo ga sånn tlf for ei nabojente har det- vi sier konsekvent nei og det holder fint med telefonisk kontakt med andre foreldre om ungene går inn hit eller dit.

Å droppe ut av vgs for å fjase er uansett ikke greit. Da får de ihvertfall finne seg en jobb som ikke er you tube eller PH og lignende.

[ming]

Enig med røkla her. Vi overvåker ikke våre ungdommer, men fokuserer på å snakke med dem. De har ganske stor frihet så lenge de viser at vi kan stole på dem, og de har en raus tabbekvote så lenge de forteller oss hva som skjer. Det har fungert glimrende så langt, så vi har ingen planer om å endre strategi. Det lengste vi har gått ift å kontrollere om det de sier er sant, er at vi et par ganger har ringt for å sjekke om det er foreldre hjemme ved overnattingsplaner langt hjemmefra.

Bare tanken på å overvåke eldste om hun drar på ferie med en venninne får meg til å grøsse. Hadde noen overvåket en partner på den måten, hadde vi vel bedt vedkommende komme seg unna så fort som mulig.

[Tjorven]

Jeg synes ikke det er så lett. På trinnet til snuppa (8. klasse) har det vært store problemer med SoMe og politiet er koblet inn. Så jeg føler at jeg må følge litt med, men det er ikke så lett å vite hvor vi skal sette grensa. Men hun er tross alt bare 13 år, og derfra opp til 16 er et stykke.

Hun har flere profiler på Instagram, og jeg følger én av dem. (Det gjør også flere av foreldrene til venninner av henne.) Jeg får ikke følge den «ekstra private», og jeg har sagt det er greit.

Hun beveger seg nær grensa på en del av de tinga hun legger ut, og da prater vi sammen. Jeg nekter henne lite, men ber henne reflektere rundt ting. Hun ser poenget og moderer seg en stund, men hun synes jeg er streng. «Alle andre» har visst foreldre som ikke bryr seg.

[ming]

Jeg følger ungene på sosiale medier, altså. Ikke den superprivate Instagrambrukeren, vel og merke, men det som ligger høvelig offentlig. Med eldste spesielt hadde vi runder da hun var rundt 12-13 med samtaler og bevisstgjøring rundt bruk av sosiale medier. Hva er greit å legge ut og ikke, hva slags tilbakemeldinger kan man forvente osv. Det ser jeg ikke på som overdreven kontroll, men som oppdragelse. Nå når hun er 18 derimot, legger jeg meg ikke borti hva hun poster på Insta. (Nå er det derimot hun som innimellom kommenterer ting jeg deler på Face og mener jeg er lite kritisk og deler for mye ...)

[My]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Jeg følger ungene på sosiale medier, altså. Ikke den superprivate Instagrambrukeren, vel og merke, men det som ligger høvelig offentlig. Med eldste spesielt hadde vi runder da hun var rundt 12-13 med samtaler og bevisstgjøring rundt bruk av sosiale medier. Hva er greit å legge ut og ikke, hva slags tilbakemeldinger kan man forvente osv. Det ser jeg ikke på som overdreven kontroll, men som oppdragelse. Nå når hun er 18 derimot, legger jeg meg ikke borti hva hun poster på Insta. (Nå er det derimot hun som innimellom kommenterer ting jeg deler på Face og mener jeg er lite kritisk og deler for mye ...)

Ja, du er helt vill på face ming.

[Elise]

Jeg har fått telefon fra andre foreldre med beskjed om å lese en spesiell chat på snap. Det har jeg gjort, og jeg har også etterpå lest andre chatter, til datterens store fortvilelse. Jeg har beklaget og sagt at jeg føler at jeg MÅ, siden det har kommet frem at hun har brukt snap til å være stygg mot andre. Vi har sagt til henne helt fra hun fikk telefon at det er vi som eier den og skal ha fullt innsyn. Jeg har tidligere også vært nødt til å lese ting som har kommet inn på telefonen, og vært sett det nødvendig å melde videre til skole/foresatte.

Vi har en periode hatt gps-tracking på begge telefonene til ungene, etter tips fra en bekjent. Det føltes ikke helt ok, så det ble avinstallert.

[Millen]

Men når andre voksne du kjenner ber deg om å sjekke SoMe på ungen din pga ufine kommentarer havner det i en annen kategori enn å overvåke 24/7 enn hva og hvor ungen er.
Hadde vi fått høre det hadde jeg glatt sjekket uten skrupler.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

Men når andre voksne du kjenner ber deg om å sjekke SoMe på ungen din pga ufine kommentarer havner det i en annen kategori enn å overvåke 24/7 enn hva og hvor ungen er.
Hadde vi fått høre det hadde jeg glatt sjekket uten skrupler.

Det hadde jeg også, men jeg hadde bedt ungen om å vise den til meg, og sett på den sammen.

[Høst]

Tja - Jeg har to apple id-er. Den ene er min private, den bruker jeg på mine appleting. Den andre er da Knøttets (3 år) ipad, Juniors (8 år) iphone og ipad, Veslas (16 år) iphone og mannens iphone koblet opp mot.

Siden jeg har tilgang på denne appleid-en, har jeg mulighet for å finne ut hvor samtlige devicer er til enhver tid (forutsatt batteri og dekning), jeg kan slette innholdet på de og stenge de. Jeg kan spille lyd på de som gjør at man finner de når mistet.

På småtassene sine devicer har jeg selvsagt full tilgang. Ikke på Veslas (men på mannens, han synes det er kjekt at jeg fikser slike tekniske ting).

Jeg bruker støtt og stadig muligheten til å se hvor de er. Også mannen og Vesla. Hvorfor ikke? De vet om at muligheten er der, de kan også se andre devicer, og de er ikke dummere teknisk enn at de vet hvordan de skal skru det av. Jeg ser ikke problemet. Praktisk å ha, og når Vesla var yngre, greit å sjekke hvor hun var innimellom.

I en periode da hun var yngre satte jeg opp devicene slik at meldinger som gikk ut/kom inn til Veslas telefon, også kom inn til min ipad. Hun var klar over det, og kunne velge å ikke akseptere det, men da ville også telefonen blitt tatt fra henne.

Jeg har vurdert gps-brikke i Juniors skolesekk (han hadde gps-klokke før, men den hadde håpløs batteritid), men ikke funnet den riktige enda - han er en vimsekopp og må innimellom hentes, og vi har stort sett veldig stramme tidsrammer (men det blir bedre over nyttår) så hvis gps-en sier at han er på skolen vil det være enklere å få tak i ham.

Til tross for alt dette, så føler ikke ungene seg overvåket. Det kunne ikke falle meg inn å møte opp noe sted for å vise at jeg "kan det", jeg snoker ikke rundt på tingene deres, jeg kontakter ikke vennene deres. Hvis Vesla ikke var der hun sa hun skulle være, så tok jeg evt det når hun kom hjem.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Jeg bruker støtt og stadig muligheten til å se hvor de er. Også mannen og Vesla. Hvorfor ikke? De vet om at muligheten er der, de kan også se andre devicer, og de er ikke dummere teknisk enn at de vet hvordan de skal skru det av. Jeg ser ikke problemet. Praktisk å ha, og når Vesla var yngre, greit å sjekke hvor hun var innimellom.

De er ikke dummere enn at de vet hvordan de skal skru det av nei, og da er det jo greit, så sant det ikke får konsekvenser at de skrur av funksjonen, eller at dette mistenkeliggjøres. Hvordan hadde du reagert om 16-åringen dro på fest, eller på overnatting til en venninne, og du oppdaget at hun plutselig hadde skrudd av sporingsfunksjonen? Hadde du blitt mistenksom? Hadde du bare trukket på skuldrene? Hadde du ikke oppdaget det, fordi det ikke falt deg inn å sjekke hvor hun var, inntil det eventuelt oppstod en situasjon hvor det ble en spesiell grunn til det? For det er jo dette som avgjør om det blir overvåking ut av det eller ikke.

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

I en periode da hun var yngre satte jeg opp devicene slik at meldinger som gikk ut/kom inn til Veslas telefon, også kom inn til min ipad. Hun var klar over det, og kunne velge å ikke akseptere det, men da ville også telefonen blitt tatt fra henne.

Da kunne hun vel strengt tatt ikke velge?

[Addison]

Jeg ser hvor mine jenter er på snap. Eldste kan velge å skru av, men gjør det ikke, det ligger en trygghet i det for henne også. Vi ønsker å vite hvor hun er og når hun skal komme hjem, det vil også gjelde når hun blir 18, så lenge hun bor hjemme. Det informerer mannen og jeg hverandre om også. Disse tingene snakker vi om, ringes og meldes, vi har kun snapkartet i bakhånd om vi ikke får kontakt innen rimelig tid. Jeg sjekker i blant, for å se om de er kommet hjem, er på toget, er kommet fram dit de skal og sånt. De vet jeg kan se det, de kan se meg. Gjensidig tillit og åpne linjer. Mannen har ikke snap til nå, men ser nytten og tryggheten i det, kommer til å sette det opp i julen for ham.