Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Pøblis]

Denne kronikken er på nrk.no i dag:
https://www.nrk.no/ytring/mommo-og-m...ipp-1.14635379

Vi har vel lest om dette før, da fødselslege og far til fire gikk ut med noe av det samme?

Jeg tenker at 1) hun bør ta dette opp med de dette faktisk gjelder, og 2) å generalisere sånn på vegne av en generasjon mot en annen generasjon, provoserer meg en god del. Men jeg er ikke spesielt glad i generaliseringer k utgangspunktet.

Og siden jeg og mannen har vært besteforeldre ganske lenge, vil jeg si at hvis dette hadde vært skrevet av ett av de barna i familien vår som har fått barn, hadde jeg blitt skikkelig sur. Jeg har akkurat avsluttet 3 uker (av fire) med feriekoloni, full oppvartning og finansiering (kost, losji, transport, diverse aktiviteter) av alle husets barn, både tenåringen, de voksne barna, et par svigerbarnog barnebarna.

[Røverdatter]

Jeg kjente meg ikke igjen, men har besteforeldre som er til stede i barnas liv. I tilleg har jeg to barn med noen år i mellom så jeg har aldri blitt utslitt av ferieukene selv om vi har vært sammen 3-4 uker i strekk.

Jeg gjetter at dette er et personfenomen mer enn et samfunnsfenomen i utgansgspunktet. Likevel er det snakk om en generasjon med overveiende god økonomi, høyt forbtuk og omfattende reise -og fritidsvaner. Mine besteforeldre var nok mye mer hjemme og tilgjengelige enn mine foreldre er, og enn jeg selv er/vil være når den tid kommer.

[allium]

Jeg kjenner meg ikke igjen i romantiseringen av tidligere tiders besteforeldre. Mine foreldre hadde lite eller ingen hjelp, jeg har ikke hatt noe særlig jeg heller. Og det er greit. Mine barn er mitt ansvar. Kan du ikke ta deg av tre barn, ikke få tre barn.

Man bør selvsagt hjelpe til, men jeg forstår godt at besteforeldre føler seg ferdig med forpliktelser.

[Pøblis]

Velstandsøkningen har jo vært formidabel forde aller fleste de siste generasjonene. Mine foreldre gikk fra relativt blakke til å ha god råd rundt den tiden de ble besteforeldre. De har klart kombinasjonen å kose seg, reise, nyte tilværelsen etter at barna ble voksne, og å være en del av familien ganske bra.
Men jeg ser jo at det kan bli vanskelig for meg å steppe inn på kort varsel og for eksempel hente i barnehage på kort varsel. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg har en jobb hvor jeg ofte er på reise og ofte sitter i møter og ikke kan gå fra uten videre.

Jeg kjenner ganske mange besteforeldre etter hvert, og våre venner er i generalisert oversikt MER involvert i barnebarna enn forrige generasjon var. Vi som er født på 60-tallet og er besteforeldre faller innunder kategorien «unge besteforeldre», og de jeg kjenner bruker både tid og penger på både barn og barnebarn.

[Inagh]

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette overhodet, da mine svigerforeldre virkelig har stilt opp gjennom alle år for alle de åtte barnebarna de har/hadde.

Ellers tenker jeg som Pøblis, hadde jeg opplevd at en av mine barn hadde sutra slik i offentlige medier over manglende oppfølging fra min side, hadde jeg blitt bra snurt. Syns du besteforeldrene trår til for lite, så ta det med personene det gjelder og ikke sutre på vegne av en hel generasjon.

Og så tenker jeg litt - «pokker ta, det er deres penger, deres liv, så de må da få lov å bestemme sjøl om de vil dra på ferie eller passe unger, og at denne faren framstår som bortskjemt og kravstor.

[Pøblis]

Og så er jeg enig med Allium og Inagh! Barna er primært foreldrenes ansvar, og man bør i den grad det er mulig, tilpasse antallet barn til hva man har kapasitet til å ta seg av. Det er trist hvis man er utslitt etter fire ukers ferie med egne barn.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Det er trist hvis man er utslitt etter fire ukers ferie med egne barn.

Det er HELT NORMALT å være utslitt etter fire ukers ferie med egne barn. (Det måtte caps lock til der, for det måtte jeg faktisk brøle ut. ) Vi må for Guds skyld ikke gi inntrykk av at det er feil. Da føler vi oss mislykka da. Fire ukers aktivisering av barn er blodslit.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Det er HELT NORMALT å være utslitt etter fire ukers ferie med egne barn. (Det måtte caps lock til der, for det måtte jeg faktisk brøle ut. ) Vi må for Guds skyld ikke gi inntrykk av at det er feil. Da føler vi oss mislykka da. Fire ukers aktivisering av barn er blodslit.

Oki. Men jeg synes uansett det er himla frekt å kjefte på egne foreldre for at man er sliten.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Oki. Men jeg synes uansett det er himla frekt å kjefte på egne foreldre for at man er sliten.

Enig med deg.

[Blondie]

Jeg blir litt sur over at premisset er at det er ego å prioritere sitt eget liv.

Jeg kan ikke skjønne i stillingen om at besteforeldre har en slags plikt til å stille opp. Fint om de gjør det, men det er da vitterlig bare en bonus? Jeg har ei venninne som passer barnebarna i så utstrakt grad at hun er fullstendig utslitt, men det er foreldrene som klager over liten egentid. Jeg er nok farget av at jeg ikke lenger har små barn selv, men jeg synes mange småbarnsforeldre krever mye av nettverket sitt.

[Timar]

Jeg leste kronikken og syns hun blander sammen to ulike forhold. Det ene er at hun har fått seg tre unger, tydeligvis gir de 5 uker ferie fra barnehagen og så sutrer over at hun blir sliten og syns besteforeldrene burde avlastet henne. Det andre er at hun savner besteforeldrenes tilstedeværelse i barnas liv. Som rollemodeller, ekstra voksenpersoner og for gjensidig glede på tvers av generasjoner.

Det første syns jeg rett og slett er sutring. Den som velger å få barn, må ta vare på dem selv. All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.

Mine barn har ikke besteforeldre nær oss. Vi er hjertelig velkomne på besøk og "fullserviceopphold" begge steder, men de inviterer fordi de vil ha besøk. Vi har aldri opplevd at besteforeldre kommer for å avlaste oss i slitsomme perioder. Og jeg har heller aldri forventet det. Min mor skulle nok gjerne vært mer tilstede, men avstand og sykdom gjør det vanskelig.

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.

Her har jo samfunnet forandret seg veldig bare på få år. 16 åringen min kom opp i norsk til eksamen og temaet var «naboer». De hadde noen tekster jeg har reflektert mye over i etterkant om hvordan unger nå i stor grad har kun foreldre og offentlig ansatte som rollemodeller, mens før var det mer et «generelt samfunnsansvar» å oppdra barna i gata. Nabokjerringa kjefta når de mobbet eller sykla uforsvarlig og hele storfamilien var med på oppdragelsen. Selv elsker jeg mine tanter fordi de «så meg» mye mer enn hva mamma gjorde. Og farmor, som jeg vokste opp sammen med (og som alltid hadde tid og kjærlighet til meg), lærte meg alt som i dag er ting jeg verdsetter mest av alt i livet - lesing, håndarbeid, baking og gleden over musikk.

Vi har aldri hatt avlastning og har lagt opp livet deretter. Vi har hatt nær kontakt med min familie, men de bor langt unna. Jeg har ofte savnet hjelp, det må jeg bare innrømme, men mest av alt har jeg savnet at ungene skulle ha flere voksne å gå til og lære av i hverdagen. Men ser ungene er veldig glade i mormor og morfar og særlig min søster, så tror vi har fått til det beste vi kunne ut av situasjonen.

[007]

Jeg kjenner meg igjen i sårheten av at besteforeldrene ikke så verdien i å skape minner sammen med barnebarna, at de nesten ikke kjente dem i perioder. Det har gått opp til to år mellom hver gang en av besteforeldrene har sett barnebarna, som bor 40 min unna. Men ingen sårhet og sutring fordi vi selv var utslitt og ønsket avlastning.

Jeg har mange tanker om hva jeg ønsker å gjøre annerledes om jeg selv blir farmor eller mormor. Det er ikke snakk om svære ting som en ukes ferie, turer til utland og hurra meg rundt-parker, men grilling i fjøra, lære dem å stå på slalåmski, en tur til sentrum, tur i skogen, tegning, perling, lesing, synging, dryppe lys, ta dem med på fjellet, bygge båter av plank, lære dem å strikke og ellers bare være sammen med dem og nyte dem.

Jeg synes også dagens unge krever mye fra besteforeldrene, særlig døtrene. :dukker: Noen klarer jo ikke være alene med egne barn, og må være to under legging. En bør ikke få flere barn enn det en klarer å ta seg av helt alene.

[Pepper Lemon]

Jeg synes generaliseringen er helt ok. Foreldregenerasjonen vår er slik, i stor grad. Ressurssterke, spreke og opptatt med sitt. Selvfølgelig finnes det mange unntak! Men det er en bortskjemt generasjon. Så kan vi godt si at de ikke er forpliktet til å hjelpe, og at våre foreldre igjen ikke nødvendigvis fikk så mye hjelp av sine foreldre. (Det siste der skjedde neppe fordi våre besteforeldre tilbragte vinterhalvåret i huset sitt i Spania.) Men selv om vi ikke kan kreve at de stiller opp så synes jeg vi har lov å si at det ikke er imponerende besteforeldreinnsats.

[allium]

Jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en sur gammel kjerring. Hva er det med all den sutringen fra småbarnsforeldre for tiden? Får man ikke barnehageplass på dagen klages det. Som om barnehagetilbudet er blitt dårligere? Det klages over en permisjonsordning som er bedre enn vi noen gang har hatt tidligere. Og det forventes at alle rundt en skal stille opp.

Det må være lov å jobbe for forbedringer. Men nå synes jeg det fremstilles som om det er verre enn før, og det er jo ikke riktig.

[frukt]

Jeg tror og det er et personfenomen. Mine foreldre har bedre råd, reiser mer, pusser opp og hva har du enn mine besteforeldre. Men de har også stilt opp mye mer enn mine besteforeldre noengang gjorde. Jeg ser jo at det kan føles sårt om man opplever at besteforeldre ikke prioriterer barnebarna i det hele tatt. Men kanskje noen foreldre i dag har en tendens til å legge for mye press på seg selv? Skal man ha stor bolig, elbil, utenlandsreiser, pusse opp, trene, gjøre karriere og ha veltilpassede barn så kan det fort bli litt mye på en gang tenker jeg.

[Matilda]

Jeg er enig i at hun ikke burde generalisere og at det hadde vært bedre om hun tok opp dette med dem det gjelder.

Samtidig skjønner jeg henne jo - det er ikke så mye ferie over å ha tre (små)unger. Mine begynner å bli større og kan hjelpe til mer, men det er mange behov og interesser som skal dekkes, og mine kommer ikke først, akkurat. Jeg har heldigvis en mann som drar sin del av lasset og vel så det. Her er det jo tydelig ikke samsvar mellom trebarnsmoras forventninger og virkeligheten, og det kan jo godt være at disse besteforeldrene har gitt inntrykk av at de vil stille opp mer enn det de gjør, og at det er det hun er skuffa over. Jeg tenker at det er lov å være litt skuffa om folk ikke holder løfter? Ikke i avisen, da!

Sjøl har jeg ingen forventning lenger om at besteforeldrene skal avlaste noe særlig. De tilbyr seg med jevne mellomrom, men det blir ikke alltid noe av. Eldstemann var mye oftere sammen med besteforeldre på begge sider som småbarn, men jeg har skjønt helt av meg sjøl at jeg ikke kan forvente at de stiller opp på samme måte for alle mine, når det nå er blitt 5-6 barnebarn tilsammen og alle skal ha sitt, og jeg veit at de blir slitne av å passe. Sånn det er nå er ungene mine på overnatting to-tre ganger i året, fordelt på to besteforeldrepar i samme kommune som oss, og så sitter hvert par barnevakt noen timer på kveldstid et par-tre kvelder i året, så vi får gått på foreldremøter og den slags. Jeg skulle gjerne hatt en frikveld nå og da til å slappe av, men det er jo jeg som har fått de barna, så det er mitt ansvar å ta vare på dem også. Jeg kunne aldri dratt på hyttetur og latt besteforeldre stå for alt i ukesvis, og sjøl om det nok er fort å falle tilbake i tenåringsrollen når man er på ferie hos/med foreldre, så trur jeg ikke jeg veit om noen voksne folk i omgangskretsen vår som oppfører seg sånn. Jeg har ikke inntrykk av at det er så vanlig heller.

Jeg forstår frustrasjonen til denne trebarnsmora, uten at jeg synes hun har rett til å forvente noe som helst, men synes det er feil av henne å generalisere. Og så tenker jeg at du, Pøblis, kanskje også har en jobb å gjøre med å ta opp din frustrasjon med dem det gjelder. Det skal jo ikke være sånn at en person varter opp en hel storfamilie i ukesvis, det må man kunne si fra om.

[007]

Svigers stilte aldri opp i hverdagslogistikken, men de har flere ganger hatt barna en uke i strekk slik at vi har kunne reist på voksenferie. Det var helt fantastisk, og vi kommer alltid til å være evig takknemlig for de ukene.
Nå er ungene 16, 20 og 25, og de er spesielt glade i farmor og farfar, og stiller opp for dem nå når de begynner å dra på åra.

Mine foreldre kom, som oftes, i et bursdagbesøk, men det var vel alt vi så til dem.

[Bokormen]

Jeg har ikke inntrykk av at besteforeldre nå jevnt over er mindre engasjert enn i generasjoner før oss. Det er klart at noen er egoister som kjører eget løp, men det kan man fint finne i foreldregruppen også.

Jeg synes derimot at bare på de 17 årene vi har hatt barn, har småbarnsforeldre fått større forventninger til hjelp og støtte. At en del ikke ønsker "bare" besteforeldrekos, men hjelp til ting som jeg synes ligger i foreldrerollen. Hyppig henting i barnehage, hjelp med legging, hjelp med å avvikle bursdagsfeiringer og julefeiring. Og så i tillegg besteforeldrebiten, med overnatting i helger og ferier på toppen.

Jeg synes også en del småbarnsforeldre velger jobber, hobbyer og legger seg til vaner som krever mye av familie og nettverk.

[Maverick]

Jeg er glad for at min familie ikke er av oppfatningen «hvis hun ikke klarer å ta seg av tre barn, burde hun ikke fått tre barn».

Har ikke lest kronikken, og synes det finnes tyngre kors å bære enn å ha ferie med barna sine, men fanden heller. I vår familie er en viktig verdi at man hjelper når man kan, og får hjelp når man trenger. Det fører til at barnebarn får nære forhold til beste- og oldeforeldre, at ingen gamle er på sykehus eller hjem en eneste dag alene uten besøk, at planter blir vannet i alles leiligheter av den som ikke er på ferie, de av oss som kan skifte dekk fikser andres dekk, og bikkjer går på omgang.

Besteforeldre unnes helhjertet lange ferier, og de henter også i barnehagen med glede når det kniper, i stedet for å snipe over hun datteren som har fått flere barn enn hun klarer å ta seg av.