Oppdragelsen har skylda når unger ender på skråplanet

[Alfa]

Litt av ein brannfakkel, men stemmer det?

Sitat:

Når barn utvikler destruktiv atferd så skyldes det svært ofte foreldrenes oppdragerstil, konkluderes det i en forskningsrapport ved Høgskolen i Bergen.Oppdragelsen betyr mye for ungenes valg av venner, og hvorfor noen får avvikende normer og blir kriminelle, hevdes det.

Dagbladet.no

[Pasta]

Ser i alle fall gjennom min jobb at det stemmer i veldig mange tilfeller.

[Tallulah]

Jeg syns igrunn ikke det er en brannfakkel jeg, men faktisk ganske naturlig.

Men overskriften var temmelig tabloid.

[Hasselnøtt]

At det ofte er en sammenheng virker jo rimelig. Det er ikke dermed sagt at det alltid er sånn.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Det er ikke dermed sagt at det alltid er sånn.

Nei, det er det vel heller ingen som påstår.

[Bluen]

Mine foreldre har to barn - et særdeles tekkelig skolelys og en tung rusmisbruker. Så nei, jeg tror ikke at det alltid er en sammenheng - kanskje ikke engang at det som oftest er en sammenheng. Nettopp slike holdninger er det som gjør at moren min kvier seg for å spise lunsj med de andre på jobben, og ikke har våget å fortelle sine kollegaer om problemene i familien vår.

[Mams]

Det blir for enkelt å legge "skylda" på foreldrenes oppdragelse.
Hvorfor er det da slik at i en søskenflokk er den 1 som sklir ut, mens de andre ikke gjør det?
Oppdragelsen vil jo være den samme.
Klart oppdragelsen spiller inn, men det er MYE annet som gjør det også.

[Tante Grønn]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Det blir for enkelt å legge "skylda" på foreldrenes oppdragelse.
Hvorfor er det da slik at i en søskenflokk er den 1 som sklir ut, mens de andre ikke gjør det?
Oppdragelsen vil jo være den samme.
Klart oppdragelsen spiller inn, men det er MYE annet som gjør det også.

Ulike personer krever dels ulik oppdragelse. Her er reglene like for begge jentene, men siden de er 2 så vidt forskjellige personer krever de ulik oppdragelse rett og slett.
Om det er da er mennesketypen eller oppdragelsen evnt. andre fatorer som er avgjørende i de tilfellene hvor noen "sklir ut" kan man jo spekulere i.

Tankepromper fra meg.

[Tallulah]

Jeg vokste opp i en sentrumsbydel i Oslo, og mange i min omgangskrets kom fra familier med vold, rusproblemer, rare foreldre som ikke grensesatte, grensesatte for mye osv. og det er jo ikke spesielt oppsiktsvekkende at veldig mange av dem det gikk skikkelig dårlig med kom fra disse familiene.

Det er ingen som påstår at dete gjelder i alle tilfeller, men at det gjelder ofte er jeg ikke i tvil om. Jeg syns ikke det dreier seg om "holdninger".

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det er ingen som påstår at dete gjelder i alle tilfeller, men at det gjelder ofte er jeg ikke i tvil om. Jeg syns ikke det dreier seg om "holdninger".

Det synes jeg - når en gruppe mannlige Frp-velgere sitter i lunsjen år ut og år inn og mjærer om at alle med narkomane barn kan takke seg selv fordi oppdragelsen har sviktet. Selvfølgelig hadde de ilt til med bortforklaringer hvis mamma fortalte dem sannheten om sitt liv - det gjelder jo ikke deg, da, stakkar, men jeg synes uansett det vitner om en ensporet og skremmende svart-hvitt-tenkning.

Nå ble jeg faktisk både provosert og lei meg, kjenner jeg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det synes jeg - når en gruppe mannlige Frp-velgere sitter i lunsjen år ut og år inn og mjærer om at alle med narkomane barn kan takke seg selv fordi oppdragelsen har sviktet.

Ja, når man snakker om alle, da er det snakk om holdninger. Men å påpeke at oppdragelse og engasjement spiller en rolle i om ungdom havner på skråplanet må det da være mulig å påpeke uten at du skal føle deg personlig angrepet?

Hvis ikke kan vi jo egentlig bare slutte å oppdra barna våre, hvis det ikke har noen innvirkning allikevel.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Nei, det er det vel heller ingen som påstår.

Nei, men det som er vanskelig med slike studier er at om man kanskje ser en sammenheng i 75 % av tilfellene (for å ta et tilfeldig tall) vil alltid de resterende 25 % (som fortsatt er ganske mange) føle seg urettferdig behandlet. Det er vel det som er utfordringen, å ikke gjøre det om til generaliserende holdninger. Dette kjenner man jo igjen fra alle former for studier, særlig på område som er litt vonde. Det er jo også lett å forstå, for man føler seg fort stigmatisert dersom man tilfaller den andre kategorien, der sammenhengen ikke er gjeldende.

Når det er sagt har jeg ikke lest konklusjonen i denne studien og forsvarer ikke den som sådan. Uten å gjøre dette om til en annen debatt kjenner jeg meg igjen i tilsvarende "det er din feil"- studier i forbindelse med barnløshet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Nei, men det som er vanskelig med slike studier er at om man kanskje ser en sammenheng i 75 % av tilfellene (for å ta et tilfeldig tall) vil alltid de resterende 25 % (som fortsatt er ganske mange) føle seg urettferdig behandlet. Det er vel det som er utfordringen, å ikke gjøre det om til generaliserende holdninger. Dette kjenner man jo igjen fra alle former for studier, særlig på område som er litt vonde. Det er jo også lett å forstå, for man føler seg fort stigmatisert dersom man tilfaller den andre kategorien, der sammenhengen ikke er gjeldende.

Når det er sagt har jeg ikke lest konklusjonen i denne studien og forsvarer ikke den som sådan. Uten å gjøre dette om til en annen debatt kjenner jeg meg igjen i tilsvarende "det er din feil"- studier i forbindelse med barnløshet.

Selvfølgelig. Men hvis man leser artikkelen, kanskje også den det er linket til på forskning.no, og ikke bare den dustete, tabloide overskriften så syns jeg ikke det som kommer frem i denne undersøkelsen er spesielt oppsiktsvekkende eller noe man bør føle seg angrepet av, skulle man være i de siste 25 %. Det er ingen, verken her i tråden eller i artikkelen, som sier "alle", eller gjør det om til generaliserende holdninger.
Jeg skjønner den menneskelige mekanismen i at man føler seg angrepet (jeg har følt det selv i andre diskusjoner), men at foreldres forhold til barna sine har innvirkning på deres liv greier jeg ikke for mitt bare liv å se som en brannfakkel. Selv om et godt forhold mellom foreldre og barn ikke er noen garanti, bare sånn for å ha sagt det i klartekst.

[him]

Jeg vil tro at oppdragelse er den største enkeltstående faktoren for oppførsel senere i livet. Men i og med at det ikke er den eneste, så kan man jo ikke bruke dette til å spå om fremtiden til folk, eller vite noe om fortiden deres. (Jeg vil jo ikke si at dette i bunn og grunn er overraskende forskning. Det minner meg om den forskningen som er gjort på at folk med høy IQ gjennomsnittelig presterer bedre på skolen enn de med lavere IQ. Dette må da være forskning som man kan si korresponderer med såkalt "sunnt vett")

[Mams]

Egentlig følger vel dette bare det som var argumentet når min bror ble narkoman.
De gangen var det skilsmisse som gjorde at barn havnet på skråplanet.

Ja. han var et skilsmisse barn, men ble som en "ordentlig" sønn for min far som hadde mistet en gutt som ville vært 1 år eldre. Broren min var 7 år når mamma og pappa giftet seg.

Vi er tilsammen 4 barn (tar ikke med de andre barna pappa hadde fra før), av oss har en havnet på skråplanet (teit ord).
Han var med i en gjeng der vi bodde den gangen, Ammerud.
Han var en liten pingle størrelsesmessig og ble truet med bank om han ikke gjorde som han fikk beskjed om.
Hvordan skal en oppdragelse endre på det?
Ja, man prøver så godt man kan å gi barnet selvtillitt for å stå for egne meninger, men ville vi stått for egnee meninger om det førte til at vi fikk bank?

Lederene for gjengen min bror havnet var et tvillingpar. Jeg vet ikke om de lever i dag, men det ville ikke forundre meg om de er to på overdosestatestikken.
Det siste jeg hørte om en av de, var at satt inne etter å ha slått ned en gammel dame og ranet henne. Broren satt inne for tyveri.

Hvordan skal man lære et barn å stå opp i mot noe slikt?
VI flyttet fra Oslo og ut på landet, ikke langt nok dessverre.
Når vi ser 9 klassebildet av broren min ser vi en gutt som er minst et hode lavere en alle, inkl jentene. Hjelper lite at han er rundt 1.85 i dag.

Slik samfunnet har blitt i dag så er det jo ikke lengre foreldrene som ser ungene mest i løpet av en dag. Oppdragelsen er det ikke lengre foreldre som står for alene.
Barnehage, skole og SFO spiller en like stor rolle.

[Obelix]

At det kan være en sammenheng ser jeg helt klart, men jeg har som Elinblu en bror som er narkoman og som har vært skikkelig på kjøret.
Litt forskjell på oss kan man si.

Mye har også å si på miljøet man har utenom hjemmet.

[Propella]

Jeg mener at det blir alt for enkelt å si at det skyldes oppdragelsen. Det er mange faktorer som spiller inn. At det kan være en bidragende faktor er en ting. Mange andre ting vil også være medvirkende og mer avgjørende. En persons selvbilde og selvtilitt vil være avgjørende. Fysiske og psykiske sykdommer har mye å si. Vennekretsen vil være med på gjøre mye. Å legge skylden på en faktor er veldig forenkling. Det vil aldri være en ting som fører til at en person havner på skråplanet. Det er summen av ytre og indre faktorer som vil føre til det.

[allium]

Brannfakkel?

Det føyer seg vel pent inn i rekken av de tingene vi foreldre får høre idag. Det er vår feil alt sammen. Spesielt er det kvinners feil. Vi er egoistiske karrierejegere som nekter å være hjemme og bake boller med barna våre, men istedenfor lar dem seile sin egen sjø og være 9-10 timer daglig i barnehagen, mens vi jobber og tjener penger til statussymbolene vi må ha, og bruker fritiden på oss selv.

Nei, alt var mye bedre i gode gamle dager...

[Mamma Rosa]

Jeg aner ikke, men det stemmer godt med de jeg kjenner.

[Gaia]

Nå har denne ligget brakk en stund, men jeg kan ikke annet enn reflektere litt over temaet. Jeg skjønner godt at utsagn som dette er sårende for foreldre som føler at de har gjort sitt beste for å være gode foreldre, og hvor barna likevel havner på skråplanet. Men jeg tror faktisk at realiteten er noe mer kompleks enn hva som er presentert i denne relativt grunne artiklen. Jeg kjenner en del mennesker som "burde" ha havnet på skråplanet, tatt i betraktning oppvekstmiljø og hvordan de oppførte seg på ungdomsskolen og videregående, men som likevel har klart seg. Og jeg oppfatter at det i stor grad har noe å gjøre med i hvilken grad man evner å "tenke sjæl", dvs. hvor mye man lar seg påvirke av andre, samt i hvilken grad man tør å ta selvstendige valg på tross av gruppepress. Til en viss grad kan man nok som forelder gi barna noe ballast på dette feltet, men jeg tror også personlighet spiller inn i veldig stor grad. Dessuten er det en forutsetning at man som forelder evner å se barna sine og, ikke minst, vite hvilke tiltak som skal settes inn på hvilket tidspunkt, hvis man oppdager at det er i ferd med å "gå galt". Dette er en skrekkelig vanskelig balansegang, fordi kjemi mellom forelder og barn også vil spille inn i forhold til hvordan barnet reagerer på foreldres forsøk på veiledning og styring.

At et dårlig oppvekstmiljø, med ikke-tilstedeværende foreldre, lettere disponerer for at man havner på skråplanet er vel (i mine øyne) relativt opplagt. Det som er mer interessant er å forsøke å se forstå det er som skjer i de tilfeller der rusmisbrukerene kommer fra "gode, trygge hjem" og har foreldre som genuint er opptatte av dem. Venner spiller selvfølgelig en viktig rolle. Men hva er årsaken til at disse velger nettopp den typen venner som fører til at man ramler utpå? Og hvorfor er det noen som klarer seg på tross av at man skulle tro at det ville komme til å gå galt?