Smarte barn og norsk skole - et problem?

[Lisa]

I dag setter A magasinet fokus på at norsk skole fortsatt er dårlig tilrettelagt for smarte barn. De kjeder seg fort, får ikke store nok utfordringer osv. Konsekvensene for denne dårlige tilretteleggning kan være ganske store for de barna som er berørt av dette.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2399733.ece

Etter det jeg forstår så er dette et økende problem i norsk skole? Jeg synes flere og flere klager over at barna kjeder seg i skolen og ikke får store nok utfordringer. Barna blir ofte rastløse og mister konsetrasjonsevnen rett og slett fordi de kjeder seg....

Er det fortsatt slik at den norske skolen kan betegnes som en A4 skole som i all hovedsak er tilrettelagt kun for "gjennomsnittseleven" og de som heller er faglig svake? Har ikke alle elever rett på tilrettelagt undervisning, også de som er smarte og ligger over "snittet"?

Så kan man jo også lure på hva som menes med "smarte" barn. Er det kun de som er faglig smarte eller de som er fysisk flinke også? Er et barn som lærer seg å lese som 5 åring mye smartere en en som ikke kan lese før 7 års alderen? Jeg regner med fokuset og definisjonen i denne debatten kun går på de barna som er faglig smarte, ikke de som f.eks er veldig flinke til å spille ball eller sykle ...

Hva mener folk om dette og hva slags erfaringer har foreldre med barn i skolen?

Jeg var på foreldresamtle om snart 5 åringen min i barnehagen forleden og fokuset var utelukkende på at hun vil klare seg utmerket på skolen, hun er veldig "smart" for alderen visstnok, vil ha stort utbytte av 5 års klubben neste år osv. Jeg synes dette var litt pussig, hun har jo igjen et år i barnehagen men allerede nå er fokuset på alle de tingene de skal mestre før de begynner på skolen .... for meg virker det som det er veldig lite rom for barn i dag å få lov til å utvikle seg selv i sitt eget tempo. Helsestasjonen har en lang liste de går gjennom på 4 års kontrollen og barnehagen har et sett med kriterier på hva barna skal kunne for å møte skolen uten problemer .... dette er jo flott hvis utgangspunktet er å hjelpe de som virkelig kanskje har et problem eller spesielle behov men er det sunt med alt dette fokuset på mestring i såpass tidlig alder?

Som sagt, jeg har veldig begrenset erfaring med kun en snart 5 åring men det hadde vært veldig interessant å høre hva slags tanker / erfaringer andre har om dette.

[Tjorven]

Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.

Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.

Snuppa på 3 kan nå nesten alle bokstavene og jeg håper at hun ikke trenger å bruke første skoleår på å sitte og se på at de andre elevene skal lære det.

[turi]

Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg norsk skole har ett generelt problem, både med svake, sterke og middels elever. Det er mine meninger, utifra mine erfaringer.

[allium]

I forhold til alt som skrives, og i forhold til hvordan det var da jeg selv gikk på skolen, har jeg vært positivt overrasket.

Hos oss legges det stor vekt på individuell oppfølging og individuelle krav. Et gjennomgangstema på foreldresamtaler fra læreren er "av deg krever jeg sånn og sånn". Mellomstemann har fått spesialtimer i matematikk fordi han ligger foran de andre. Offentlig skole.

[Tallulah]

Jeg håper jo at skolen har blitt bedre siden jeg gikk der, men jeg ser jo at når man får større og større klasser blir det vanskeligere å tilrettelegge for alle. Det er nok lettere å stikke til de elevene som leser bra en bok til, i stedet for å gi utfordringer i selve læringen.

Om det er et økende problem, eller om det bare er mer fokus på det, vet jeg ikke.

Jeg regner med at man med smarte barn, mener teoretisk smarte, ikke fysisk. Det virker også som det er lettere å tilrettelegge gymtimer for barna som er fysisk langt framme (men kanskje ikke for dem som ikke er det), og blant barn (og endel voksne) er det nok mer sosialt akseptert å være fysisk flink. Man har liksom "lov" til å erte dem som ikke fikser gym.

Mine syn er nok farget av at jeg har (og var selv) et teoretisk smart barn, men ikke spesielt langt framme grovmotorisk, så jeg er jo naturligvis veldig opptatt av at han ikke skal holdes igjen på de områdene han mestrer, men trenger hjelp til å utvikle de sidene som ikke er like lette.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

er det nok mer sosialt akseptert å være fysisk flink.

Det er jo gjennomgående i hele samfunnet. Bare se på hvordan lederlønninger henges ut, mens få kritiske røster høres i forhold til hva fotballspillere tjener.

[Alfa]

Eg kjeda meg gjennom heile skulegangen, og møtte eigentleg ikkje utfordringar før eg begynte å studere. Eg har mange ting å utsette på den norske skulen, men ser at det meste i grunnen berre vert verre og verre. Økonomi set ein stoppar for god pedagogikk, tilpassa opplæring og det å få motiverte og engasjerte elevar.

"Læringstrykk" er eit moteord i den norske skulen i dag, og eg kjenner at eg får lyst å spy kvar gong eg hører det ordet. Ein kan ikkje "omorganisere" og "effektivisere" motivasjon og læring. Ein må ha tid og rammer som tillet tilpassa bruk av pedagogikk. Først då får vi ein god skule i Noreg.

[Toffskij]

Jeg er veldig spent. Jeg kjedet meg til tider enormt på skolen, og vet at grunnskoleårene mine burde vært brukt atskillig bedre. Ungene mine virker svært oppvakte, og særlig storesøster ligner meg veldig. Så jeg er veldig spent, men kanskje ikke altfor optimistisk

[Inagh]

Jeg håper i hvertfall inderlig at Storebror får en helt annen opplevelse av skolen enn hva jeg fikk. Da jeg begynte på skolen kunne jeg allerede lese og skrive. Jeg var dødelig fornærmet over den ene matteleksa vi fikk i førsteklasse - vi skulle kunne telle til 20 til dagen etter. Jeg telte da til 100... Det fantes ikke tilrettelagt opplegg, så vi som lå foran i klassen kjedet vettet av oss, fant på bøll og fanteri. Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.

Storebror er fem år. Han leser, han legger sammen enkle tall. Får han en pc skriver han. Utfordringen hans det neste året blir å begynne å bruke blyant. Han tegner ennå bare kryss og han nekter å forsøke å skrive bokstaver. Løsner dette også før førsteklasse, vil han dermed kjede seg grassalt om ikke undervisningen blir tilrettelagt. Og han er sin mor opp av dage... kjeder han seg, finner han på all mulig sprell... Jepp, han kan bli en interessant ung mann å ha i klassen.

[Nessie]

Jeg er også spent når den tid kommer. Hannah er 2,5 år - og viser allerede stor interesse for bokstaver, og hun kan skrive sin egen blant annet. Jeg har ikke vært en stor pådriver på dette, mye fordi jeg synes det ikke nødvendigvis er så alt for bra å være tidlig ute bestandig. Men jeg nekter jo henne heller ikke.

Jeg er dog veldig opptatt av at siste år i bhg IKKE skal være et "nå skal du snart begynne på skolen" år... Det blir det fort tror jeg. Og da tror jeg at barna iallefall kommer til å kjede seg det siste året i bhg - og mange blir skuffet over møtet med skolen.

Noen knekker kodene fort. Andre ikke. Men de aller fleste klarer det. I sitt tempo.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.

Jeg har ofte lurt på hvordan min studiehverdag hadde sett ut hvis jeg hadde fått utfordringer de første skoleårene. Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av. Når jeg var ferdig med videregående hadde jeg ikke lyst til å sette mine ben i en læringsinstitusjon igjen, og det tok 11 år før jeg faktisk gjorde det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Er det fortsatt slik at den norske skolen kan betegnes som en A4 skole som i all hovedsak er tilrettelagt kun for "gjennomsnittseleven" og de som heller er faglig svake? Har ikke alle elever rett på tilrettelagt undervisning, også de som er smarte og ligger over "snittet"?

Det SKAL være tilrettelagt, men som læreren til storesøster sa på konferansetimen i forrige uke, så er hun alene med 20 barn og de få ekstratimene de har blir i hovedsak prioritert til de svakeste. Det å få dem opp på et høyere nivå, gir mye bedre uttelling på testene som gjøres og det er jo testene de måles på. Så de som er flinke de greier seg jo allikevel. Akkurat sånn var det for 30 år siden også.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.

Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.

Det er som jeg skulle ha skrevet det selv.

Jeg lærte ingen studieteknikk overhodet. Jeg seilte igjennom alt som het grunnskole og videregående skole og gikk selvfølgelig på en smell på universitetet. Det var tungt, det. Det hadde vært mye greiere å bli presset litt mer i grunnskolen, sånn at jeg lærte bedre vaner og faktisk presterte så bra som jeg kunne ha prestert allerede da.

[Toffskij]

Jeg lærte studieteknikk da jeg begynte på elitegymnas. Det smerter mitt sosialisthjerte å si det, but so it was.

[Blå]

Jeg har en førsteklassing og er så langt begrenset positiv (om det er forståelig).

Det er en viss tilrettelegging. Det går særlig på leseleksene, som er indviduelle og ut fra nivå. Veldig mye av arbeidet på skolen er basert på stasjoner og gruppearbeid og åpner for at en som ligger foran kan "jobbe videre" og ikke vente på andre. Vi vurderer om vi skal ta en samtale med skolen for å se om ikke hun også kan få mattelekser som er mer på hennes nivå, men er, som sagt, så langt ganske fornøyde.

Det vi er spesielt glade for er at den skolen vår datter går på fokuserer veldig på gode arbeidsvaner og arbeidsmiljø. En helt sentral ting å lære seg tidlig.

Signerer helhjertet det Inagh skriver over her. Jeg syntes det var dritkjedelig på skolen, og kom ganske lett til det i teoretiske fag. Men jeg gadd ikke anstrenge meg nevneverdig, for det kom jo egentlig ikke noe ut av det. Gjorde man ferdig oppgavene før de andre, så måtte man jo bare sitte der å vente. Eller helst forstyrre de andre.
Det var også hele tiden fokus på at vi som var flinke, måtte ta hensyn til de som ikke var så flinke, de trengte jo mer tid.
Jeg har også opplevd å bli nedvurdert av lærere. "Nei, det der blir for avansert for deg, vi setter på denne i stedet". Vi hadde en "lesemaskin" eller hva jeg skal kalle det, og på raskeste hastighet gikk det ganske fort. Men jeg har lest siden før jeg begynte på skolen, og dette var i 3 klasse. Jeg hadde jo gjort det før! Hvorfor ikke la meg prøve? Det går da ikke an å sette slike begrensninger før man vet hva eleven kan??
Ved å gi utfordringer barnet kan takle, stimulerer man jo læreviljen.

Storebror som blir 5 i august er nok ganske lik meg, han kan mange bokstaver, kan telle til 100, løser stort sett alle førskoleoppgavene på Gyldendal sine sider osv, så får håpe at han får fortsette å lære i eget tempo også når han begynner på skolen.

Tror ikke det er så store rom for de som er virkelig sterke rent faglig. Nettopp fordi det er så få ressurser, og da kan det virke som om det kun er viktig å lære de som ikke er så flinke det helt elementære.

Etter mitt syn skulle skolen vært delt opp mye mer, etter hva barna var gode til. Noen kommer aldri til å bli akademikere, og det tror jeg kanskje man kan se allerede i barneskolen. Hvorfor kan ikke disse barna få andre oppgaver?? Som de føler at de mester, og som gjør at de får tro på at de kan noe? Det trengs praktikere også, og jeg tror det ville gitt barn helt andre utviklingsmuligheter, og større sjanse til "suksess".
Alle trenger selvsagt teoretisk basiskunnskap for å klare seg i samfunnet, men jeg tror det er mange måter å tilegne seg denne kunnskapen på.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av.

Som å lese om meg sjøl.

[SmarteSmelt]

Min erfaring er at det avhenger rett og slett av den enkelte lærers både vilje og kapasitet til å prøve å tilrettelegge.

Det er jo "bestemt" at hver elev skal oppfølges individuelt og på sitt nivå, men det er selvsagt ikke så enkelt i praksis.

Utfordringene er jo heller ikke bare rent faglige men også ofte sosiale når det kommer til barn som er såkalt spesielt "begavede". Og der har i alle fall ikke skolen noe som helst apparat eller forutsetning for å hjelpe til.

Det er hva vi har erfart da.
Helsestasjonen gjennom PPT kan komme inn og hjelpe lærer å tilrettelegge. Det er vel den veien en kan velge å gå.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg har ofte lurt på hvordan min studiehverdag hadde sett ut hvis jeg hadde fått utfordringer de første skoleårene. Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av. Når jeg var ferdig med videregående hadde jeg ikke lyst til å sette mine ben i en læringsinstitusjon igjen, og det tok 11 år før jeg faktisk gjorde det.

Nesten det samme opplevde jeg da jeg begynte på høyere utdanning. Frem til da hadde alt kommet til meg uten noe større innsats. Jeg skjønte det meste med en gang. Særlig i matematikk. Når jeg kom på ingeniørhøgskolen, og plutselig fikk utfordringer visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle lære meg noe jeg ikke forstod med en gang. Det var fryktelig ubehagelig, og jeg som hadde hatt 6 i matematikk på vgs fikk en dårlig karakter på ingeniørskolen. Men jeg knekte etterhvert koden, så det gikk bedre etterhvert, men dette kunne vært unngått hadde jeg underveis på skolen fått noen utfordringer.

Jeg har to jenter på skolen, og begge lærer veldig fort. Jeg ser at læreren har mye å si for tilretteleggingen, for den eldste har fått gå lenger i lærebøkene enn læreren er kommet, sånn at hun får noe tilpasset, mens i mellomsøster sin klasse skal alle være på samme nivå.

[Tallulah]

Jeg må innrømme at jeg ikke greier å holde igjen å lære Glitterbarnet tall, bokstaver, lesing og skriving. Han syns det er kjempegøy, så vi pusher nok litt på. Ikke pushe for at han skal bli superflink, men fordi han syns det er gøy. Det er fint å se at han blir stolt over å mestre noe.

[safran]

Læreren til andreklassingen gjør så godt hun kan med hensyn til å tilpasse leksene, og det har stort sett gått ut på at hun gir henne ekstra eller litt vanskeligere lekser. Hun får jobbe seg gjennom bøkene fortere om hun ønsker det. Toern kjeder seg fort, nemlig. Akkurat som mor.
Jeg tror det er veldig vanskelig for en lærer å skulle gi individuell opplæring til tjuefem barn alene. Toerns lærer klarer det foreløpig veldig bra, enerns ikke like bra.