Middlesex, diskusjonstråd

[Toffskij]

Da begynner vi den lenge lovede diskusjonen av Jeffrey Eugenides’ Middlesex.

Jeg kan jo begynne med å si at jeg syntes den minnet litt om Morten Ramslands Hundehode, som var forrige bok ut. En svær familiekrønike, hvor jeg-personen forteller sine besteforeldres og foreldres historie for å forstå seg selv bedre. Men jeg synes Middlesex har alt det jeg syntes Hundehode manglet, nemlig hovedpersoner jeg engasjerte meg i. Jeg-personen Cal dukker ikke opp før halvveis i boka, men likevel klarer h*n å være forbløffende tydelig til stede hele veien. Dessuten bærer Desdemona historien lenge.

Ellers lo jeg masse. Særlig Homer-passasjene (om kromosomfeil i beste Odysseen-stil, f.eks.!) var ubetalelige.

[Myrsnipa]

Jeg beklager å måtte meddele at denne boka fenget meg overhodet ikke. Jeg hadde ikke ærend å holde meg våken når jeg leste og falt alltid i søvn etter et par sider. Derfor leste jeg bare til side 70 eller noe, og kommer nok aldri til å gjøre den ferdig.

[Toffskij]

Snodig hvor forskjellig man kan oppfatte bøker, jeg var solgt allerede fra side 4:

Sitat:

Sing now, O Muse, of the recessive mutation on the fifth cromosome! Sing how it bloomed two and a half centuries ago on the slopes of Mount Olympus, while the goats bleated and the olives dropped. Sing how it passed down through nine generations, gathering invisibility within the polluted pool of the Stephanides family. And sing how Providence, in the guise of a massacre, sent the gene flying again; how it blew like a seed across the sea to America, where it drifted through the industrial rains until it fell to earth in the fertile soil of my mother’s own mid-western womb.

Sorry if I get a little Homeric at times. That’s genetic too.

[Myrsnipa]

Himmel, jeg forstod det nesten ikke på engelsk engang.

[Claire]

Jeg har ikke kommet så mye lenger enn til den passasjen ( ), men syntes også den var fornøyelig.

[Katinka]

Jeg skal gjennom denne boka. Men skal prøve å holde meg unna denne tråden til jeg er ferdig. Håper dere diskuterer leeenge.

[Filifjonka]

Jeg leste boka for ca. et år siden(?), og kunne nesten ikke legge den fra meg. Har ikke alle detaljer friskt i minne siden det er en stund siden jeg leste den, men jeg likte både historien og språket, og trodde på personene.

[Alexa]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff

Jeg kan jo begynne med å si at jeg syntes den minnet litt om Morten Ramslands Hundehode, som var forrige bok ut. En svær familiekrønike, hvor jeg-personen forteller sine besteforeldres og foreldres historie for å forstå seg selv bedre. Men jeg synes Middlesex har alt det jeg syntes Hundehode manglet, nemlig hovedpersoner jeg engasjerte meg i. Jeg-personen Cal dukker ikke opp før halvveis i boka, men likevel klarer h*n å være forbløffende tydelig til stede hele veien. Dessuten bærer Desdemona historien lenge.

Ja, her sier du jo det jeg ville si etter å ha lest boka, på en måte jeg skulle ønske jeg kunne formulere meg.
Jeg er veldig enig i det du sier om Hundehode, selv om jeg likte den ganske godt også. Middlesex hadde, som du sier, mye av det den andre ikke hadde.

Jeg leste den på engelsk, og syntes språket var rikt. Jeg undres på om jeg ville likt den like godt på norsk? Det var jo nettopp det at den var skrevet så utrolig bra som gjorde den spesiell. Det føltes til tider som en film med en fortellerstemme (forfatteren) som guidet oss gjennom alle disse historiske og personlige hendelsene.

Jeg likte for eksempel veldig godt måten han lot personene fortsette med det de holdt på med mens han benyttet tiden til å fortelle om bakgrunnen til diverse historiske hendelser. Et eksempel er der han lar Desdemona og den tyrkiske nonnen fortsette opp trappa mens han forteller bakgrunnen til den historiske personen pastor Fard (Muhammad Farrad). Jeg regner med at dette var en historisk person, forfatteren overbeviste meg iallefall.

Jeg har fått mange referanser til gresk og amerikansk historie som jeg (bare jeg får tid) har lyst til å lese mer om. Jeg liker at bøker har slike referanser, spesielt når de går over mange år. Jeg elsker historie, og det at forfatteren klarte å beskrive hver tid (tiår) så godt var et stort pluss for meg. Det var nemlig noe jeg savnet i Hundehode, der jeg langt opp i 80/90-åra fortsatt så for meg 30-tallets bygater.

Jeg har anbefalt alle jeg kjenner til å lese denne boka.

[Java]

Jeg tror det er tre år siden jeg leste boken. Den fenget meg veldig, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Siden den gang har jeg kjøpt den i gave til noen og anbefalt den til mange. Men nå husker jeg ikke detaljene godt nok til å kunne være med å diskutere her. Som den realisten jeg er var selve hermafroditt historien noe av det som fenget meg mest. Jeg husker at vi diskuterte det mye på jobben på den tiden. Fascinerende bok.

[DM]

Jeg synes boken gikk litt treigt i begynnelsen, og at det rike språket som jeg etterhvert i boken begynte å kose meg litt med virket litt som at han kunne servert et eple, men på død og liv skulle servere hele fruktfatet.

Etterhvert som boken skred frem var det endel beskrivelser og episoder som jeg humret endel over, men det aner meg at det er noe helt annet enn det endel av dere har kost dere med. Jeg koser meg ikke så mye med historie. Historie er kjekt å få med, og få litt opplysninger om, men når det blir for mye da gjesper jeg. Det var ikke så alt for mye i boken, og det som var var for det meste knyttet bra til handlingen.

Jeg synes episoden om han som bare måtte ha røyk var helt ubetalelig. Den billedliggjorde så utrolig tydelig hvor irrasjonell og ubetenksom endel røykere er. Han måtte ha røyk, han gikk ut i gatene med snikskyttere for å få tak i, og så etterpå, så sto han å så på militærstyrkene som kjørte gjennom gatene og skjøt på alt som bevegde seg: så gjør han det utenkelige, han tenner en fyrstikk for å ta seg en røyk og får (selvfølgelig) en kule i hodet.
Ikke at jeg sier alle røykere er dumme, men det beskrev bare så utrolig godt hvor ubetenksomme man blir i sin avhengighet. (Jeg kom som 16 åring hjem til min mor fra fest med pustevansker pga røyk, og mamma tok godt vare på meg, og laget kamillete og satt meg til med forstøverappparatet hennes (hun har KOLS), og så snart jeg var litt bedre, så pustet hun lettet ut og tente seg en røyk ved siden av meg. )

Ellers, så var det spennende å følge alle relasjonene i boken. Det skjedde endel både enkle og søte og helst litt sære ting i relasjonene. Forfatteren fikk veldig bra til å forklare hendelsene psykologisk så vi lett kunne ha sympati med og forståelse for det som hendte av både småjenter som klinte og søsken som hadde sex og andre kontroversielle tema.

Det kom stadig nye overraskelser, og det skjedde noe hele tiden. Slik at selv om tiden gikk fremover, og vi fikk innblikk i de ulike relasjonene, så var det endel annen handling også, og jeg synes forfatteren fikk til en veldig god balanse mellom progresjon, relasjoner og "action".

Det jeg ikke likte så veldig godt med boken, var slutten. Der Desmona hadde vært ute av historien lenge og plutselig kom inn igjen på den måten hun gjorde. Og så synes jeg det var høyst merkelig at hun som hadde kjempet hele livet for å holde på hemmeligheten sin skulle sånn helt uten videre røpe den slik hun gjorde. Så enkelt liksom. Egentlig, så er det kansje forståelig i og med at hun var en sånn som hele tiden forventet det verste, og at det kansje var en lettelse for henne at det endelig skjedde. Men jeg hadde ventet meg litt mer motstand og skam. Men når jeg tenker meg om, så hadde det blitt litt kjedelig og "forventet". Også synes jeg at forløpet på bestefarens alzheimer var usansynlig. Eller når jeg tenker meg om, så synes jeg vel det var for enkelt det også, men det var på en måte en del av skrivestilen i boken.

Alt i alt er jeg ganske fornøyd med boken. Det er ikke en bok jeg hadde plukket opp og lest på eget initiativ, og den var litt annerledes enn endel andre bøker jeg har lest, men absolutt verdt å ha lest.

[Toffskij]

Jeg likte boka veldig godt som historisk roman. Både den fryktelige skildringen av massakren i Smyrna og innføringen i nyere amerikansk historie som resten av boka ga. Veldig bra.

Dessuten likte jeg slutten, jeg, Desembermamma. Jeg syntes det var helt troverdig at Desdemona fortalte Cal om hemmeligheten sin, nettopp av de grunnene du snakker om – hun hadde gått og ventet på straffedommen hele livet, og her kom den sannelig. (Og hva hadde hun egentlig å tape på det tidspunktet?)

Dessuten likte jeg vrien helt på slutten. Da Cal rømte hjemmefra og endte opp i sex-showet i San Francisco, syntes jeg boka nærmet seg litt sånne sosialrealistiske Å være ung er forjævlig-tendenser, men den reddet seg nydelig inn med den ville historien om fader Mike som egentlig hadde gått rundt og båret nag hele livet, og Milts surrealistiske død.

Kanne: Jeg syntes også det rent biologiske aspektet var engasjerende og overraskende detaljert lagt fram. Var det riktig, holdt det vann?

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Kanne: Jeg syntes også det rent biologiske aspektet var engasjerende og overraskende detaljert lagt fram. Var det riktig, holdt det vann?

Det har jeg ikke sjekket nærmere. Men det var ihvertfall ikke så ruskende galt at jeg ergret meg mens jeg leste boken. Jeg minnes at jeg mente forfatteren hadde satt seg veldig godt inn i genetikk. Det jeg vi diskuterte på jobb var at det faktisk blir født hermafroditter og hvordan man som foreldre takler det. I noen tilfeller har spedbarnet både hunlige og hanlige kjønnsorganer. Hvordan tar man da valgene videre? Ekstremt vansklig problemstilling.

[Claire]

Siden jeg ikke har kommet så langt i boken, kan jeg bidra med at jeg faktisk kjenner en familie der det ble født en hermafroditt. Han er i dag gift og har barn, uten at jeg kjenner noen detaljer rundt hvordan dette har foregått.

Apropos bokens hermafrodittema; så synes jeg ikke det virker så viktig hvorvidt det er biologisk korrekt, men at forfatteren legger mer vekt på det litt "magiske" aspektet rundt dette? Han "ser" jo hva som skjer før han blir født, omstendighetene rundt selve befruktningen osv..?

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Apropos bokens hermafrodittema; så synes jeg ikke det virker så viktig hvorvidt det er biologisk korrekt, men at forfatteren legger mer vekt på det litt "magiske" aspektet rundt dette? Han "ser" jo hva som skjer før han blir født, omstendighetene rundt selve befruktningen osv..?

Men det han ser, er jo ofte ganske avansert genetikk ("Jadda, kromosom 5 igjen!"), og jeg synes det er ganske deilig å tenke på at det ikke var grove og irriterende faglige feil.

[Claire]

Du har sikkert rett. Og hva gjør jeg egentlig her? Jeg har jo ikke kommet lenger enn til side 50 eller noe sånt.

:stikker:

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Du har sikkert rett. Og hva gjør jeg egentlig her? Jeg har jo ikke kommet lenger enn til side 50 eller noe sånt.

:stikker:

Da har du mye å glede deg til .

Hermafroditt er egentlig et ganske vidt begrep. Det er mange grunner til at man kan utviklet begge kjønn, og kjønnene kan være uttrykt på ulike måter. Det er et veldig komplisert tema.

[Blå]

Jeg synes også at det var en veldig god bok (og er glad for at dere fikk meg til å lese den). Jeg liker det når forfattere tør å komme med digresjoner og beskrivelser som gjør boken lengre, men mye rikere.

[amylin]

Jeg er akkurat ferdig. En utrolig god og fengende bok, selv om jeg leste den på norsk. Fikk nemlig ikke tak i den på engelsk tidsnok.

Jeg likte veldig godt slutten. Syntes det var ringen som ble sluttet da Desdemona fortalte Cal sin hemmelighet. Stusset ikke over at Desdemona røpet hemmeligheten sin. Det var jo genfeil hun var redd for, og siden Cal hadde lidd for Desdemona sitt valg, virket det naturlig for meg at det var slutten.

[Kaija]

Jeg må bare si at jeg ennå ikke har klart å komme gjennom boka, fagre løfter til tross. Den ble nok litt for kompleks for meg i en tid der tankene vandrer alle andre steder enn dit de burde være. Jeg liker egentlig boka til nå, men synes den har noen langdryge partier som jeg ikke helt har tålmodighet til å lese meg gjennom ennå. Skal komme sterkere tilbake, men da er den vel ferdigdebattert.

[Toffskij]

Et spørsmål om kjønnsidentitet: Cal velger å leve som mann, selv om han er vokst opp som jente, og egentlig aldri har følt seg fremmed i jenteklær og jentesettinger. Den utløsende faktoren ser ut til å være at han får se svart på hvitt at han biologisk sett er mann, XY. Han lyver kjønnsterapeuten (eller hva vi skal kalle ham) huden full når han skal skrive sin egen psykologiske historie, men han vil likevel ikke leve på en biologisk løgn. (Ja, og så vil han ikke miste sexlivet sitt, da.)

Velger han kjønn av behov for ærlighet, ikke av behov for annen kjønnsidentitet?