Ser dere på miniserien om tsunamien på tv3 nå?
Jeg gjør, og kjenner følelsene velle opp nok en gang, slik de gjorde den gangen da nyheten nådde oss her hjemme. Tenker spesielt på alle barna som mistet livet - hva rakk de å føle, tenke, i sekundene og minuttene det hele pågikk? Led de, før døden innhentet dem? Tenker på foreldre som fikk ungene sine revet ut av armene av vannmassene - hvordan lever man videre etter noe sånt? Alle de sterke, hjerteskjærende historiene. Ferieidyll omvandlet til tragedie på et øyeblikk. Så ufattelig trist og meningsløst. Huff... 
|