En slags spinoff: Hadde du en trygg oppvekst?

[kokosbolle]

Du får definere selv hva en trygg oppvekst betyr for deg.

Poll kommer.

[noen]

Jeg lurer på hvilken tråd denne er spinoff fra. Er det fra tråden om fysisk avstraffelse eller tråden om bomullsbarn? Eller begge?

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Jeg lurer på hvilken tråd denne er spinoff fra. Er det fra tråden om fysisk avstraffelse eller tråden om bomullsbarn? Eller begge?

Det er vel både den med fysisk avstraffelse, den om de barna som ble mishandlet og den om bomullsbarn. Det bare ramlet inn i hodet på meg.

Selv hadde jeg i hovedsak en trygg oppvekst, dog ikke alltid. Begge foreldrene mine giftet seg på nytt etter de skilte seg og ekskona (heldigvis skilte de seg igjen) til pappa var et realt hespetre som gjorde meg veldig usikker og utrygg. Hun rett og slett trakasserte meg.

[Neket]

Ja, på alle måter.

[Luftslottet]

Ja, det vil jeg si. Av og til havnet jeg naturligvis i skumle/utrygge/farlige situasjoner, men jeg kunne alltid stole på foreldrene mine og resten av familien.

Generelt sett følte jeg meg trygg, og det gjør jeg fortsatt.

[Divine]

Nei, jeg hadde ikke det. Jeg hadde en trygg oppvekst helt til stefaren min kom inn i bildet da jeg var seks. Han var aldri voldelig eller noe slikt, men han var veldig Knausgård-far-aktig, nemlig overkjørende, hånende, ilsk og totalitær, og jeg var rett og slett redd han. Mamma var derimot aldeles fantastisk, så jeg tenker ofte på hvor fint jeg ville ha hatt det hadde det bare vært meg og henne.

[Morella]

Jeg hadde en veldig god barndom.

[Finni]

Ja, jeg har hatt en veldig trygg oppvekst, og håper å gi mine egne barn det samme

[Mex]

Hmm.. litt vanskelig å svare.
Første delen av oppveksten min var veldig trygg og god. Da bodde jeg hos besteforeldrene mine (mamma jobbet i byen og var hjemme innimellom. Mamma og pappa gikk tidlig fra hverandre)
Andre delen av oppveksten, fra 9-10 års alderen og oppover, var mer uttrygg. Da flyttet jeg inn til byen med mamma og hun dro i hus mannfolk av .. hva skal jeg si .. "ymse slag" ..

[Input]

Skulle ønske jeg kunne svart ja, men dessverre. Som 13-åring prøvde jeg å få hjelp ved å kontakte barnevernet, men etter å ha fortalt hvordan ting var hjemme hos oss, fikk jeg spørsmål om hvor jeg hadde lest dette, fordi jeg visstnok beskrev en psykopat..

Og disse damene fra bv, de hadde jo jobbet sammen med mamma. De kjente jo henne, hun kunne ikke være sånn. Så da var det helt sikkert bare tenåringsopprør. Til og med da søsteren min noen mndr. senere prøvde å ta livet av seg var det bare tenåringsopprør..

[Robyn]

Trygg, stabil og harmonisk barndom. Jeg var heldig når jeg fikk utdelt foreldre.

[bønna]

Nei.
Det var rimelig stabile familie-forhold hele tiden, og det var gode perioder og mye bra, men jeg ble ertet på skolen, hadde ingen venner, null selvtillit og bare gikk i en krok. Mine foreldre brydde seg heller ikke om hvordan jeg hadde det. . Livet ble bedre når jeg skiftet totalt miljø når jeg starta på videreående.
*forsømt barn*

[era]

Skrev for det meste for på tross av endel ubrukelige foreldre rus og generell mangeltfullt utvikla sjelsevner hos foresatte, hadde jeg også veldig gode voksenpersoner rundt meg som var gode rollemodellene og tok tak når det var nødvendig og mulig.

Jeg hadde også griseflaks, da jeg vare et usedvanlig pent og inteligent barn med gode sosiale fedigheter så jeg ble sett og likt- jeg var derfor ikke et særlig tryggt offer for sjuke voksne selv om jeg i utgangspkt. var i en sårbar posisjon.(med trYkk på VAR:FNIS: )

[leliane]

Ja, jeg var heldig i valg av foreldre. Kjærlige omsorgspersoner, nok til salt i grøten, oppfølging på alt. Mamma spesielt var (og er) min klippe.

[Veritas]

Ja, jeg hadde en trygg og god oppvekst.

[goldnugget]

Ja, alltid

[Lilith]

Egentlig, men da mamma og pappa gikk fra hverandre rokket det ved min trygghet, hvordan kunne pappa være glad i meg og likevel velge å dra fra meg og mamma? Min mor gjorde alt hun kunne for å trygge meg og min bror med å gi oss så mye kjærlighet og oppmerksomhet som man kunne ønske seg, men på en måte var skaden allerede skjedd.

[Matilda]

Ja, hele tida. Jeg har de beste foreldrene, og flere av vennene våre pleide å si vi var heldige og at de gjerne skulle byttet. Noen av dem sier det ennå. Allikevel var jeg et usikkert - og i noen situasjoner utrygt - barn, siden jeg ble utsatt for mobbing i mange år. Det preger meg nok på mange måter ennå. Mamma og pappa prøvde å hjelpe meg, men skolen fulgte ikke opp.

[ItsOnlyMe]

Ja, det har jeg abolutt hatt. Ville ikke hatt noen andre til foreldre enn akkurat mine

Jeg stemte feil tror jeg. Antar jeg.

Svaret er nei. Jeg hadde ikke en trygg oppvekst. Jeg ble ikke sett og jeg var sjelesørger for foreldrene mine og leverandør av selvfølelse til alle andre enn meg bestandig. Temmelig isolert med en alvorlig psykisk syk og alkoholisert mor og en far som var opptatt med å sjekke nye damer. Som han så informerte min mor om - det er viktig å ikke lyve når man dealer med psyke mennesker vet dere.