Sånn egentlig er det ikke vi tobeinte som er konger i eget hus. Sånn egentlig får vi allernådigst lov å losjere her, mot daglig dosering av mat, vann, ei rein sandkasse og noen gode runder med rusking i pelsen.

I hvertfall om vi skal tro katta, der han ligger og troner på ei pute i sofaen. Ligger der, diger og svart, gløtter litt på et øye i ny og ne for å se om undersåttene holder seg på tå hev, klare for å tilfredsstille den neste nykke som måtte fare katta inn i hodet.

Det sies at katter maser på samme frekvens som babyer gråter. Jeg tror katter bruker den frekvensen på pur f... For katta veit at menneskekrekene er programmert fra naturens side til ikke å klare ignorere babygråt.

Så når katta mjauer, hopper de tobeinte. Katta vil inn, katta vil ut, katta vil stå med to bein ute og to bein inne, mens han kontemplerer over livet i sin helhet og hvorvidt han ønsker tilbringe tid ute, eller inne, eller sånn midt i mellom.

Katta veit han er Kongen på Haugen og Sjefen i Huset.

Så da blir katta ytterst fornærma når hans enemerker blir invadert, og det helt uten at noen har bedt om han sin tillatelse. Ikke bare blir den kongelige residens invadert, den blir inntatt av selveste Erkefienden.

Nei, forresten. Ikke Erkefienden. Erkefienden bor rett oppi bakken, er stor og rød, sterk og ung.

En gang var katta ikke bare kongen over leiligheten. En gang i verden var katta kongen over nabolaget. Han som patruljerte strøket med eiermine...

Der, i den hagen, der bor hun bokseren, hun som har akkurat så langt tau, før hun ikke klarer løpe lenger etter meg. Og der, i leiligheten på hjørnet, der bor de to små rottene... Eh, de to små ulldott... Eh - der bor de to små hundene som går bananas i stua når jeg balanserer på gesimsen ved vinduet, fram og tilbake, før jeg setter meg, sånn ca på midten og vasker potene mine, før jeg strekker meg og spankulerer litt til, mens de to små gneldrer i frustrasjon på andre siden av glassruta...

Og der, se der bor de nye naboene, de som ble hilst velkommen til nabolaget på samme vis som de som flytta inn for et par år siden. Ja, ingen skal si jeg ikke tar skikkelig vare på innbyggerne i kongedømmet mitt. Ei stor feit rotte, pent levert på trappa, fikk de. Innflyttingspresang, samt en liten bekreftelse på at her bor de trygt for rotter og mus. Kongen passer på.

Men ikke nå lenger. Katta er ikke lenger Kongen i borettslaget, han er detronisert og ydmyket og har trukket seg tilbake. En ny konge patruljerer gatene nå, stor og rød, sterk og ung. Den gamle kongen har abdisert, trukket seg tilbake til slottet sitt, men regjerer der med sikker jernklo.

Tror han... Til han blir invadert, og det i sitt eget hjem. Ingen spurte ham om det var greit, ingen tok han med på råd. Neida, det bare valset inn, dette vesenet. Valset inn og dunket halen borti sandkassa så grusen skvatt. Hufset seg inn og snauset i seg kattematen i et jafs før han danset seg bort til kattas undersåtter og forpestet dem med sin lukt - sin stank av beist... Hund!? Og han skal bli hele helga, sa du? Hvaffornoe!?

Hvem sa ja til å dra en hund inn i huset?

Best å skule litt stygt å den hunden. Se der ja, det blikket funka. Hvese litt, ja. Jeg er ingen katt, sånn egentlig. jeg er en ilter slange, er jeg, og om du ikke passer deg, planter jeg to gifttenner i snuta di. Best å vise fram et pent knippe skarpe klør - katsjing - se her, hva som venter deg, om du ikke oppfører deg! Og sånn for sikkerhets skyld - best å blåse seg opp så jeg blir dobbelt så stor, mens jeg gir ham det onde øyet, viser tanngard og klør og skyter rygg på en gang.

Hah! Der ja, det funka, gitt. Bikkjebeistet gjemmer seg under stuebordet. Hah, pysa! Bst for ham at han holder seg der!

Tenker katta, og spaserer rolig forbi bikkjebeistet resten av kvelden, vel vitende om at han fremdeles er kongen av rekkehusleiligheten.