Vinterferien har starta. Ei herlig, lang uke, uten skole og uten lekser, men heldigvis med kompis som kommer innom. Kompis som kommer tidlig og kan bli til seint, for det er ikke noe man skal eller må.

Og når kompisen som tilfeldigvis og syns det er gøy med Minecraft, på samme tid som Guttungen, vipper over fra seriøs bygging, til fant og fjas, da blir det mange hysteriske samtaler å overhøre for ei hoderistende mor, som ikke skjønner noen ting.

Det store, akkurat nå, er visst å bygge opp, bare for å sprenge ned, med uendelige mengder TNT. Brannstifting er visst og gøy, har jeg skjønt. Det dundrer og det smeller - etterfulgt av hysterisk latter og

Når mor så mumler noe om "gærne gutter," får hun overbærende blikk tilbake - blikk som bare vitner om at når man er 10 og 9 og har bikket over i fjas forlengst, så er mor sjøl et fossil som ikke skjønner noe som helst.

Akk ja. Den må begrenses denne spillinga. Guttungen har fått klar beskjed om at han bare kan drømme om å spille fra morgen til kveld hele vinterferieuka. (Dog, han så på mor si som om hun virkelig hadde mistet alle klinkekulene sine på en gang, da mor tidligere i dag mumla noe om skiturer, så det kan være det ikke blir så mye av slikt.) Men, som sagt, å bare spille, hele vinterferien, det er UT - ja du hørte meg, UT, frisk luft - nå!

Men nå har vinterferien akkurat starta, og en fjåsete kamerat er på besøk, og det sprenges og skrattes i skjønn harmoni...

Da får de lov å holde på en stund til utover kvelden, bare fordi de kan - og bare fordi det visstnok er hysterisk gøy, når man dør igjen, og igjen - og der døde du jammen meg igjen!