Jul i Blåskjell

"Nei, har du sett," sa den vesle eremittkrepsen idet den tittet ut av en ørliten sprekk. Nede på havbunnen, bare en meter fra Blåskjell, hadde herr Flyndre sannelig støttet julesjøstjerna opp mot steinen sin.

Eremittkrepsen så lenger opp, for enda så liten sprekken i Blåskjell var, var den stor nok til at han hadde utsikt til hele sjøket. Og gjettet han det ikke? Gamle bestemor Reke, som hadde unngått fiskegarnet lenger enn noen annen reke, hadde kommet ut i det friske vannet sammen med resten av familien Reke (hun satt for øyeblikket og gynget på en stor manet).

Nå var den vesle krepsen nesten fra seg av fryd! Han nynnet på "Julenisen kommer i kveld" for seg selv på vei ned. Det var da klart han måtte vekke de andre! Så tidlig om morgenen ville han ikke ta sjansen på å vekke foreldrene, men de andre små krepsene var vel greit?

"Klyper'n! Erlend! Emma!" ropte han til søsknene sine. På en hvilken som helst dag ville de kanskje blitt liggende av trass, latt som om de ikke hørte broren sin. Men de hørte på stemmen hans at noe foregikk, og innen sekunder var de oppe, alle som en.

"Hva foregår, Krepsen?" spurte Erlend Eremittkreps, som var eldst i søskenflokken, og likte å ha greie på alt som skjedde.

"Kom med meg, så skal jeg vise dere!" sa Krepsen. Vanligvis ville Erlend bedt om en skikkelig forklaring, men i dag fulgte han bare etter, kanskje en anelse furtent. Noe foregikk, og han ville vite hva det var.

De kom frem til den lille sprekken. "Se her," sa Krepsen, og de andre skyndte seg mot den, alle tre. Emma rakk frem først, noe som irriterte både Erlend og Klypern.

"Men så sannelig!" utbrøt Emma Eremittkreps. "Det er jo jul!"

Og så snart hun sa det, husket selvsagt de to andre hvilken dag det var. "At vi kunne glemme det! Det er jo den femte desember i dag! Bare nitten dager igjen til jul!"

Og borte i en krok hørtes det en tynn stemme: "Men vi har ikke hengt opp sjøgresset enda ... eller skrevet ønskelister! Hva om Julenisen glemmer oss i år?"

Det var Klyper'n Eremittkreps, den yngste broren. Tidlig i oppveksten hadde han hatt en tendens til å klype de som plaget ham, derav navnet. Han var ikke så ille nå lenger, men kunne fortsatt klype temmelig hardt om han gikk inn for det.

Da var han oftest sint. Nå virket han bare bekymret. Emma, den nest eldste, klappet ham forsiktig på ryggen. "Ta det med ro," sa hun. "Alt vi må gjøre er å vekke mor og far. De ordner det."

Emma hadde visst sagt akkurat det hun måtte si, for nå lyste Klyper'ns ansikt opp.

"Da går vi og vekker dem, da!"

De fire eremittkrepsene styrtet ned for å vekke foreldrene sine. "Mor! Far! Dere må våkne! Det er jo jul snart!"

Det tok en stund, men barna fikk endelig halt foreldrene opp av senga. Og da det endelig demret for dem hva de hadde glemt, så de så fortvilte ut at store, blanke tårer vellet opp i øynene til Klyper'n.

"Vi beklager, det hadde vi helt glemt," sa Mor Eremittkreps. "Og nå er det for sent å skaffe en skikkelig julekorall."

Klyper'n begynte å hulke, for jul hadde han aldri måttet gå uten før.

"Det er ikke så ille," sa Far Eremittkreps, som hadde lagt merke til Klyper'n. "Vi kan fortsatt skaffe gaver, og juletang, og om vi er heldige, et stykke julemark på markedet. Alt er ikke ødelagt."

Det trøstet dem litt, men Krepsen fikk fremdeles ikke sove den natten. Stille, stille dro han bort til sprekken igjen. Om han så rett opp, kunne han skimte den fjerne havoverflaten. Iblant lurte han på om det fantes liv i de fjerne bølgene, men ikke i kveld. Nå var han altfor bekymret. Hva om de ikke fikk tak i julemark? Eller en julekorall?

Krepsen hadde ikke skrevet ønskeliste enda det året, så han fant frem et skjellskår (naturligvis fra et annet skjell enn Blåskjell). Han tenkte seg om en stund, og begynte å ripe. Og ønskelista så ganske så annerledes ut enn de vanligvis gjorde.

Krepsen ristet på hodet. Han var fremdeles rastløs, så han gikk tilbake til sprekken sin, og så opp igjen på bølgene. Og akkurat da skimtet han det - et bølgeskudd. Eller, det så ut som et bølgeskudd. Men litt større var det jo. Mye større, faktisk. Omtrent på størrelse med en delfin.

Så man et bølgeskudd, skulle man ønske seg noe. Men der stod Krepsen med en ønskeliste i klørne, så i stedet dyttet han den gjennom sprekken.

Plutelig følte Krepsen seg trøtt. Like stille som før gikk han tilbake til den varme senga si.

Resten av den natten sov Krepsen Eremittkreps tungt. Likevel kunne han sverget på at han hørte en dyp stemme si:

"Julekorall? Tang ... og et stykke julemark? Det skulle vel være mulig å fikse?"

***

Den neste morgenen våknet Krepsen til en gledestrålende familie. De hadde alle stått opp før ham, noe som ikke skjedde ofte.

"Hva er det som foregår?" spurte han. Erlend, som ikke kunne dy seg, tok ordet før noen andre rakk å nå det:

"Julen er reddet!" jublet han. "Herr Torsk kapret tre feite mark i dag, og gir en fjerdedels mark til oss! Tenk, en fjerdedel! Og herr Flyndre avbestilte en julekorall, så vi fikk det i stedet! Dessuten oppdaget de en masse ny tang, så de selger det kjempebillig! Tenk, så heldige vi var! For en tilfeldighet!"

Krepsen smilte tankefullt. Han trodde ikke det var en tilfeldighet at det likevel ble jul i Blåskjell ...