I forrige blogginnlegg hadde jeg kommet til den konklusjonen at jeg trenger en annen sort jobb. Jeg kan ikke ha kontorjobb og bare sitte alene foran en pc-skjerm, da kommer jeg til å tørne.

Mange runder med meg selv og med svigerinne på min egen alder og turer med venninne som sliter på sin jobb og på sitt vis og med... Vel. Jeg har også - sist uke - vært hos psykolog. Hun sa mye klokt, bekreftet mange tanker jeg hadde selv og ikke minst var hun veldig tydelig på at mye av det jeg sliter med nå nokså sikkert bunner i livssituasjonen min. Jeg må jobbe med mennesker, jeg må få brukt hele meg i jobben og jeg trenger å få brukt alle mine evner. Hun sa det så bra og så kontant og det kjentes veldig riktig ut.

Det hele sementerte beslutningen min enda mer, og jeg ser veikrysset komme der fremme om ikke så lenge. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå og jeg ser at det blir økonomisk vanskelig, men faen ta altså, dette skal jeg få til! Jeg kommer til å si opp jobben min mot sommeren og starte på samlingsbaserte studier for å bli vernepleier. Samlingene ser ut til å bli i Tromsø for det meste, så jeg får en del reising, men jeg bor såpass greit og rimelig her jeg er akkurat nå at det bare får bli sånn. Jeg har foreldre som kan passe Rick innimellom, jeg tror jeg har ekstrapass til han i familien til venninnen min og jeg skal ordne meg jobber ved siden av.
Og jeg gleder meg.