(Mamma er vill og gal og setter vannfat foran ungen. Det måtte bare bli vått, det.)


(Tryggere, men mye kjedeligere, å leike med perlelenka Vegard fikk av barna i barnehagen da han slutta.)


Vegard vokser for tiden. Gudane veit hva den ungen er lagd av, men hva det enn er, så gjør det ham lang.

Jeg er lita, mor mi var enda mindre, far min ikke mer enn normalt høy for en mann. Ernie, hans søster og deres foreldre rager ikke mer enn 1.73 over bakken noen av dem heller.

Storebror, Erik, har arvet kroppen til sin far. Han er far sin opp av dage - lang rygg og korte bein - tenk "Tommy," han som er kompis med en tiger, så har du eldstesønnen min, og far hans, og farfaren med.

Men et eller annet sted der bakover i anene, må det altså ha vært en langbeint person - med vakkert, krøllete hår. For det har han og, Vegard. Gudane må vite hvor det kommer fra, den tjukke såta som krøller seg i nakken på'n. Urettferdig, er det. Mor hans, far hans og storebroder'n med har tynt, pistrehår, som ikke gjør annet av seg enn å bare henge der og være kjedelig.

Nuvel - tjukt hår og lange bein har han, han som vi ironisk nok kaller Lillemann. Han vil vokse oss alle over hodet en dag, han Lillemann.

For vokse, det gjør han altså, og det ser vi så til de grader når han kommer opp i stående stilling.

Han har ikke fått stått så mye den siste tiden, gutten min. Å stå krever god form, og ikke minst godt humør. Det er lenge siden Vegard var i god form og godt humør, takket være tre forbanna lungebetennelser på rappen siden januar, etter å ha tilbrakt nesten hele desember på sjukehus. (Vi kom oss hjem med et nødskrik, på pur vilje, julaften formiddag.)

Men nå! Nå er siste (og måtte det forbli siste) antibiotikakur avslutta, samtidig som vi, med legens velsignelse, har skrudd opp litt dop i kroppen på ham - dop i form av Frisium, en medisin de proppet ham full av på sjukehuset i desember, for å få ham av det krampestillende dryppet han hadde hatt i hånda en liten evighet, og for å få ham hjem til jul. Vi fikk hjem en liten gjennomdopet zombie, og vi brukte et par måneder på å sakte, men sikkert, trappe dopet ned igjen.

Så viste det seg at da han sto på 2.5 mg morgen og 2.5 mg kveld, da hadde vi en gutt som var våken og blid, og hvis utallige epileptiske anfall pr dag begrenset seg til noen sekunders varighet pr gang, mot normalt opp til flere minutter.

Da vi fjernet siste rest av Frisiumen, kom også de vonde anfallene tilbake som før. Så, aldri så galt, osv, da Lillemann for to uker siden, nok en gang, fikk kjøre blålysbil til sykehuset pga pusteproblemer og vanvittige epilepsianfall, takket være enda en lungebetennelse, ja, så fikk vi spurt legen om det er ok at han står på den bittelille marsjdosa med Frisium en stund.

Og det var det - helt ok. Nå har Vegard stått på pittelitt Frisium morgen og kveld i ei uke. Anfallene begrenser seg til litt veiving med armer, noen grimaser og øyerulling, og ei spasme her og ei spasme der i ny og ne, alle går over kjapt og greit.

Og da våkner formen i gutten, da kommer humøret fram og virkelysten. Og da var det på tide å hente ståskallet opp fra kjelleren igjen og strappe på.

Det er ikke det gøyeste han veit, det skal sies, men han er en tålmodig ung mann, og i en hel time sto han, uten å klage, med Pokemon på tv (takk til storebror) og leker til å kjenne på foran seg.

Og når han kommer opp slik, ser vi det altså så godt, hvor lang han er, Lillemannen vår.