Å være 10 år og ha hypermobile ledd som slarker hit og dit, så man stadig trår over, snubler og faller på flatmark... Å være 10 år og ha en diagnose som heter Motorisk Dyspraksi - en diagnose som gjør at man forstår danskernes lakoniske kjælenavn: "tume fumle børn"... Å være ti år, ha dårlig balanse, dårlig motorikk og dårlig koordineringsevne, og bo på et sted hvor alle kamerater sykler og spiller fotball om sommeren, og vinteren går med til skøyter og ski...

Jeg står foran skolehuset og venter. Venter på at dagens skigymtimer skal være over, på tampen av skoledagen, så jeg kan plukke gutten min med meg hjem. Kjøre ham, så han slipper bære skolesekk, veske med skisko, staver og ski et kvarter bortover gangveien - for det faller ham ikke inn en gang, muligheten til å gå på de skiene hjem, når gymtimen først er overstått.

Jeg står der i skolegården og ser skolevennene komme susende. Et par av gutta skøyter seg raskt og elegant inn foran meg, avslutter med en telemarkssving, og kikker seg karslig over skuldrene - "så du meg, eller!"

Noen gutter og jenter kommer i flokk, fin flyt i klassisk stil. Dette kan de, dette gjør de hver helg og gjerne et par kvelder i uka med. Ski er toppers!

De kommer slik, i tur og orden, klassevennene til gutten min. Etter en god stund ser jeg ham og. Stolprende bortover - ei ski hit og en stav dit. Han tryner et par ganger, men reiser seg opp og stavrer seg videre. En lærer går hakk i hæl, på passe oppmuntrende avstand.

Og hva som da gleder mammahjertet mitt, er å se smilet på Guttungen - et strålende smil. For sammen med ham er ikke bare læreren, men også et par gode kompiser!

"Mamma! Jeg gikk en hel runde, mamma! Den lange runden, altså! Og Ta og Ma gikk sammen med meg hele veien. Og så ramla jeg i bakken oppi skaugen, men To sto og ventet på meg til jeg kom meg på beina igjen! Se på meg, mamma! Ta bilde av meg da - slik poserer skistjerner!"

Enn så lenge er 10-åringen min i ekstatisk lykke over å ha gått en hel runde, 700 meter, på ski - for han har gode venner som venter på ham i stedet for å lange i full fart innover skaugen, gode venner som holder ham med selskap de lange, tunge 700 metrene.

Og læreren kommer bort, skryter høyt, "Ja, guttungen gikk hele runda! Tenk, det er 700 meter, det! Kjempebra jobba!"

Og så ser jeg gutten min stå der og vokse en liten halvmeter - så stor man kan bli, så verdensmester på litt under en kilometer.

Da kan idrettsgutta og idrettsjentene som går runden opptil flere ganger, og gjerne utvider den med tilleggsløyper, bare skøyte så selvsikkert som de vil inne på skoleplassen.

Enn så lenge er 700 meter og to-tre gode venner nok til å gi gutten min følelse av at han eier verden.

Måtte enn så lenge vare i mange år til.