Min far begynner bli en eldre herre. I april blir han 81, om vi er så heldige at han ennå er i blant oss. Han begynner nemlig så smått å gjøre seg klar for å reise videre, tror vi.

I det siste har han begynt å sette min bror på saken - få delt ut så mye penger som mulig, til barn, barnebarn og oldebarn, opp til beløpsgrensa for skatt. "Ja, for en dag er jeg jo dau, og da skal plutselig skattemyndighetene slå kloa i pengene. Best å snyte dem for hva vi kan, før det er for seint."

Han har alltid vært en praktisk anlagt kar.

Ønskelista er klar, til den siste konserten. "Altså, det behøver da for Guds skyld ikke være dissa sørgelige greiene - Frelsesarmeen har mange fine, veit du, litt livate noen. Ja, og så kan dere godt synge Du skal få en dag i morra, den er fin!"

Så da sitter vi i stua, jeg spiller gitar, og så øver vi på "Til en stad jeg er på vandring" og "Han skal åpne Perleporten," til naboene må tro det har tørna for oss. (Han skal få leve i troa på at jeg kommer til å sitte og spille gitar og synge i kapellet, kroken.)

Men inntil den dagen kommer, da vi for alvor må tenke på arv og den siste ønskekonserten - inntil da har han et liv.

Det er redusert, dette livet, for en mann som alltid har vært på farta. Far kjørte tankbil som yrke. Han kjørte fylket rundt, fra fjord til fjell, med parafin til de som trengte få fylt en tank. Lykken var å få være med far på jobb - trone høyt over alle de andre bilene og se ned på verden. Komme hjem med parafinlukt i klærne, men litt beruset av gleden over å ha hatt far helt for seg sjøl i mangfoldige mil - stoppe på en kafe og spise nistepakke og drikke cola.

Far var glad i biltur - inn i bilen med familien, ut på tur med telt eller campingvogn. Sorgen var stor da legen til slutt sa stopp og han måtte ta den tunge veien til politiet og levere førerkortet fra seg.

Livet ble innskrenket, han kunne ikke kjøre bil lenger, men han kunne i det minste gå på beina.

Far har alltid vært glad i naturen. I time etter time har jeg trasket i hælene på far min, inn over skaugen, bortover viddene. Da han ikke lenger kom seg til skogs eller til fjells, begynte han utforske byen - lange turer, hver eneste dag rundt i kvartalene.

Spillemannen... Far min, spillemannen, som stilte med trekkspillet i alle livets faser - bryllup, barnedåp, fødselsdag og begravelser, far på trekkspill, en eller annen kamerat på gitar eller fele - dans på lokalet, underholdning på pleiehjemmet...

En dag satt han der sjøl på pleiehjemmet. Knapt nok visste han hvem han var, knapt nok husket han leiligheten han skulle hjem til, når de fjorten dagene rehabilitering var over, de bror min og jeg kranglet oss til at han skulle få, mannen som ikke kunne stå på beina etter at han plutselig en dag ble så syk at han bare ville dø... Der satt han, på pleiehjemmet, det samme stedet hvor han kort tid i forveien hadde vært og spilt "for de gamle."

Trekkspillet ligger på senga inne på veslerommet og støver ned nå. Han klarer ikke spille lenger. Det livet er over. Men når jeg er hos ham, stråler han opp når jeg finner fram gitaren, og så synger vi. Noen sanger kan vi fra før, andre sanger lærer vi oss underveis - gubben kvikner til når vi sammen sitter og diskuterer akkorder og gitargrep etter gehøret: "nei, ikke pokker om det skal være en A der, du hører jo at det er en E7!" Da lever han litt igjen, gamle gubben.

Far har alltid vært en sosial mann. Han kjenner halve byen, og det har alltid vært en tålmodighetsprøve å gå gjennom gågata med ham, det kunne ta noen timer, så mye folk han skulle prate med på veien.

Da far ennå var sprek, fant jeg ham aldri hjemme. Jeg kunne parkere i gården, og så var det bare å ta beina fatt og gå løypa. Fant jeg ham ikke på den første kafeen, var det bare å gå videre til torget. Fant jeg ham ikke ved fontena, var det bare å gå videre nedover gågata til neste kafe. Før eller siden støtte jeg på ham, alltid sammen med en haug gamle gubber. De satt rundt et bord, drakk kaffe, spiste sukkerbiter og fortalte røverhistorier fra ungdommen og sladret om kjentfolk.

... Og så tok det slutt. Plutselig en dag kunne han ikke lenger stå på beina, han ble lenket fast til lenestolen - fanget i sitt eget hjem. Han ble innesluttet, han ble deprimert, han ville hjem. Hjem dit mor reiste i forveien jula for mange år siden nå.

Men han er en sta gammel gubbe, det skal han ha - en sta gammel gubbe, med like sta avkom. Jeg skaffet ham rullator. Ikke søren om han skulle ha noen rullator, nei, det kom ikke på tale!

Rullatoren sto der, den... Og en dag fant han ut at han kunne jo gå ut på terrassen, det var slik en nydelig dag. En dag gikk han helt ut i gårdsplassen og satte seg der i sola. At han sovnet i sola, ble kokt og senere besvimte innenfor dørstokken, er en annen historie... Vi skaffet ham trygghetsalarm da. Han kom seg i hvertfall opp av stolen og ut av huset.

Snart begynte han sette rullatoren fra seg - gå fra stua til kjøkkenet, godt støttet av vegg og krykke - han skulle ikke ha noen håndtak på veggene, nei ellers takk!

Og litt om litt begynte han søke seg utenfor gårdsrommet, begynte ymte frampå at det hadde jo vært fint med en tur på kafe igjen - stamstedet, det ligger bare noen hundre meter nedi gata.

Første gangen jeg tok ham dit... Alle de gamle gubbene satt der, og gjensynsgleden var til å ta og føle på.

Etter den første turen - dørstokkmila - har det blitt mange slike turer, tirsdag formiddag. Tirsdag er farsdag, og er formen hans grei, går vi på kafe.

Far min er en forfengelig herre. (Vi snakker mannen som fortvilet ropte til sin dengang 16-årige datter at hun kledde seg som en hippie! Og vips satt far og datter i bilen, så kjørte vi til byen og far kjøpte kjoler til meg, så jeg skulle se ut som folk.) Så - tirsdag formiddag, om formen og været lar oss få lov, skifter min far til pen bukse. (Man kan ikke bli sett i joggebukse, sånn i offentlighet, på byen, må vite.) Han tar på rein skjorte og en fin genser, hansker, hatt og frakk.

Rullatoren får stå igjen hjemme, der går grensa for hva man kan vise seg med. I stedet går piggene ut på krykka, og så tar jeg et godt grep om armen på gubben, og slik halter vi oss de noen-og-hundre meterne til stambordet på Baker Hansen.

Det tynnes i rekka av gamle gubber, det gjør det. Livet går sin gang, men vi skal aldri sitte lenge før det dukker opp noen og slår seg ned ved bordet. Da kan jeg ta kaffekoppen min og avisa, trekke meg litt bakover og la gubbene skravle.

Han lever ennå, far min, han gjør det.