Da jeg var liten, var julene like fra år til år. Annenhver hjemme, med foreldre, (halv-)søstre, NRK-juleprogram på TV og middag klokken 17. Annenhver hos mormor og morfar, med tanter, onkler, kusiner og til og med en grandonkel i ny og ne. Sparkføre og pent tøy på 1. juledag, god mat, kos og julebesøk hist og her. Same procedure as every year.

Den første julen jeg feiret hjemmefra var jeg 21, nylig blitt samboer, og til alt overmål var jeg i utlandet! Noe så eksotisk som Danmark. Selskapet var det ikke noe å si på, men alt var liksom litt feil. Ikke bare spiste de annen mat, men de hadde ikke det samme hver jul! Og så fikk jeg ikke sett Askepott (joda, det var NRK der og nemlig), for da skulle vi i kirken. Og lille julaften, da de spilte Julekveldsvise på NRK-sendingen vi fikk inn, gråt jeg og lengtet hjem. Pappa pleide nemlig å synge den på lille julaften når alt var pyntet og klart hjemme. Siden har jeg alltid forbundet den sangen med ham. Selvsagt fikk jeg en kjempefin jul i utlendigheten, og siden har jeg feiret i Tanzania, El Salvador og ulike steder i Norge. Nå har jeg en annen mann enn dengang, vi har eget hus og små barn, og nå er julen hos oss.

Fortsatt er mye likt som den julen både jeg og mannen er oppvokst med, men i år er noe helt annerledes. Det er ingen pappa som skal synge julekveldsvisa, skrelle poteter eller være minst like ivrig på gaveåpningen som ungene. Og det er ikke fordi han ikke er hos oss i år, det er fordi han ikke er mer. Luken min er dedikert til alle som mangler noen kjære i julen, enten de har vært borte lenge eller nettopp har forlatt oss. Jeg sender en varm tanke til dere alle. Denne julen synger jeg Julekveldsvisa og minnes trygge juler og den beste faren i verden, mens jeg prøver å skape trygghet og minner for min egen familie og håper vi får mange, mange juler sammen. Det viktigste er å ha hverandre, det blir jeg minnet på gang på gang.