Da har jeg fått lov til å åpne ballet i FP-kalenderen 2019. Et ærefullt oppdrag, selv om jeg kjenner litt på prestasjonsangsten. I fjor skrev jeg en bonusluke, der jeg delte mine tanker om første jul etter samlivsbrudd. Det har blitt noe av en tradisjon for mine bidrag her, jeg er ganske personlig. Kanskje for personlig innimellom, men det er nå engang sånn at det hjertet er fullt av, gjerne er det tastaturet renner over med.
Som sagt, i fjor skrev jeg om første jul etter brudd. Jeg føler for å fortsette litt på den trenden, for skjebnen ville det sånn at jeg og mine nok engang skal igjennom en første jul etter. 2019 har vært et utfordrende år.

I begynnelsen av februar mistet vi en høyt elsket hund. I og for seg ingen stor livskrise for de aller fleste, det er en del av livet med kjæledyr, men åh, så vondt det var allikevel! Ungene gråt, jeg gråt. Det ble så innmari tomt etter den gamle sulliken. Alle som har eller har hatt hund, vet hva jeg snakker om. Et familiemedlem er borte. Jeg trøstet sønderknuste unger om ettermiddagene, og gråt i armene til kjæresten om kvelden. Lite visste jeg om at jeg snart ville få langt verre ting å gråte over.

Fredag 1. mars om formiddagen sendte jeg de to yngste avgårde på 4H-leir noen timer hjemmefra. De var spente og forventningsfulle, og gledet seg til ei helg med nye opplevelser sammen med både venner og nye bekjentskaper. Selv gledet jeg meg til ei rolig helg med kjæresten. Bare tenåringen hjemme, det er nesten barnefri sånn i praksis. Vi satt i hver vår recliner i stua da det banka på ytterdøra.

På trappa stod det to unge uniformerte politibetjenter. Og i det jeg åpna døra og tok inn synet av dem, så visste jeg. Visste hvorfor de kom, og hvem det gjaldt. Jeg følte ikke beina mine, men jeg hadde da åndsnærværelse nok til å invitere dem inn. Jeg husker de beklaget at det var de som kom og ikke presten. Jeg syntes det var litt rart å si, for hva i all verden skulle jeg med presten? Jeg er jo ikke noen kirkegjenger. Og det spiller faktisk ingen rolle hvem det er som overleverer et sånt budskap. Jeg er nemlig overbevist om at det er akkurat like uvirkelig og smertefullt enten den som snakker har politiuniform eller hvit krage i halsen.

De fortalte at de hadde funnet mine barns far, min eksmann, i bilen sin, på en utkjørsel på en avsidesliggende vei, ti mil fra hjemstedet vårt, et lite stykke inn i nabokommunen. De fortalte at han hadde tatt sitt eget liv. At han var død, at begravelsesbyrået hadde hentet ham. At han var på vei til nærmeste store by for obduksjon. Jeg takket høflig for at de kom. De sa at kriseteamet var på vei. Så dro de.

Jeg skal ikke si så mye mer om hvordan de neste dagene og ukene forløp. De som vet, de vet. Og de som ikke vet, kan sikkert forestille seg det. Det jeg derimot kan si, er at å fortelle barna mine at pappa er død, at han tok sitt eget liv, det er det tyngste jeg noensinne har gjort. Mars 2019 er stort sett en grå grøt i minnebanken, men akkurat den ettermiddagen husker jeg.

Midt oppi alt dette: Huskjøp. Hussalg. Ny jobb. Planlegging av flytting til ny kommune. En utagerende og psykisk syk tenåring, som stadig flyttet grensene for hvor langt han var villig til å gå. 20. mai kastet jeg inn håndkleet og ringte barneverntjenesten, ba de komme og hente ham. De kom og tok han med seg. Historien derfra og hit kjenner mange av dere. Nå bor han på institusjon, åtte timer unna. Helt alene, med to-til-en bemanning døgnet rundt. Han kommer ikke hjem til jul. Det er første gang jeg skal feire jul uten ham. Tolvåringen og tiåringen skal ikke bare feire sin første jul uten pappa, men sin første uten storebror, og uten farmor og farfar. Første jul i nytt hus, ny kommune, nytt fylke.


Men så er det nå en gang sånn, at ut av asken fra alt som brant, spirer etterhvert noe nytt. Bokstavelig talt. Det var absolutt ikke planlagt. Faktum er nå likevel at 7. april, litt over en måned etter at alt raknet, befant jeg meg på badet med en positiv graviditetstest i hånda.

Et lys å sikte etter. En fyrlykt et sted der framme. En flamme av håp. Av liv. Så uventet, men likevel så inderlig ønsket og elsket. Ungene hadde mast om «en tjukk liten bror» i månedsvis. De gråt av glede da jeg fortalte dem om graviditeten. Og jublet da jeg i sommer kunne bekrefte at ja, det er en lillebror.

Vi skriver 30. november. Lørdag. Tolvåringen og tiåringen er på julebaking hos bonusbesteforeldrene. Hundene også. Bare meg og kjæresten og kattungen hjemme. Fyr i vedovnen. Første permisjonsdag. Termin om 20 dager. Og jeg tillater meg å kjenne på et blaff av lykke. Tjukk liten bror spreller i magen. Håndball-VM på tv. Har nyvaskede vinduer og rene julegardiner. Skal henge opp adventsstjerner og finne fram adventsstaken i ettermiddag. I morgen er det første søndag i advent, og ungene skal komme hjem til adventspyntet hus. Skal bare sitte her litt først, med julemusikk på Sonoshøytaleren, og kjenne litt på takknemlighet. For at det fortsatt finnes ting å glede seg over. For at jeg er her. For alt jeg har. I morgen, første desember, skal jeg tenne et lys for glede, og mene det.

Og så, helt til slutt: En aldri så liten reprise. Jeg delte den med dere i 2010. Den er like aktuell for meg i år, av åpenbare årsaker. Jeg ønsker dere alle sammen ei god adventstid!