2019 har vært et begivenhetsrikt år for meg. Det begynte trist, onkelen min døde. En onkel jeg ikke har besøkt mye i voksen alder, men som likevel føltes veldig nær. En onkel som alltid hadde tid til å prate med meg da jeg var barn, som fikk meg til å føle meg viktig og interessant. Det var sårt og vondt og altfor tidlig. Og det var vanskelig å se en i min foreldregenerasjon gå bort, min mammas tvillingbror, det er jo etterhvert deres tur innså jeg brått.

Det satte i gang mange tanker hos meg. Mange av dere har kanskje fått med dere at jeg ikke har hatt kontakt med min far på mange år, siden 2004. Det var mange forskjellige grunner til at jeg kuttet den kontakten; noen svært velbegrunnede og vel så mye fordi det var det som føltes som en god løsning for meg og mine der og da. I ettertid ser jeg at ikke alle var helt innafor, men jeg har klart å forsone meg med at det var det som måtte til og sånn var det, det er ikke noe jeg får gjort om på uansett. Jeg strakte nå ut en hånd til faren min i mai – juni i år, og spurte om han kunne tenke seg å komme på besøk og hilse på barnebarna sine og oss voksne.

Vi har jo hatt noen treffpunkter disse årene, men ikke fler enn at de kan telles på en hånd; min søsters barns konfirmasjoner (2), en tekstmelding jeg sendte i fjor på hans 70 årsdag (1) og i min onkels minnestund (1). Fire ganger på fjorten år. Han kunne sagt nei. Jeg har nektet ham omgang med sin egen datter og to barnebarn. De var ti og syv år gamle før han fikk hilse på dem, men han sa ja. Og han kom.

Og det ble så bra.

Jeg har tenkt på å ta opp kontakten flere ganger. Det har brygget i meg i fire år eller så. Jeg nevnte det for terapeuten min første gangen tanken dukket opp, og da hun lurte på hva som stoppet meg svarte jeg at jeg bare ikke orket tanken på å rippe opp i alt som skjedde både i barndommen min, ved bruddet og i årene etter. Jeg har snakket om det, drømt om det, tenkt på det, grått over det, rast over det, og sakte, men sikkert har jeg forsont meg med det og tilgitt. Jeg orker bare ikke tanken på å dra alt opp igjen, jeg er ferdig. Så sa hun det som gjorde at alt til slutt løsnet «Du trenger ikke rippe opp i noe. Dere må ikke ta en gjennomgang av de siste fjorten årene. Dere kjenner hverandre ikke lenger, så bli kjent på nytt da vel, du er jo ikke den samme jenta han husker uansett!»

Så det er det vi driver med nå; blir kjent. Mye ved ham er som jeg husket, det som var bra. Jeg har etterhvert skjønt at han selv hadde det så vondt med egen oppvekst at det var vanskelig for ham å være en god far, han hadde ikke noe forbilde. Han visste alt om hva som ikke burde gjøres, lite om hva som var bra, og han var en bedre far for meg enn hans var for ham. Han gjorde en bedre jobb. Den var bare ikke bra nok. Og sånn er det, han gjorde det beste han kunne. Og det får være godt nok.

Nå har vi møttes flere ganger, han er kjempeinteressert i både meg og ungene. Han forguder dem, og de er veldig begeistret for ham. De gleder seg til han kommer, er helt på styr fordi vi skal på båttur med ham til sommeren (han bor i Tønsberg), og snakker mye om ham. Jeg sliter med hva jeg skal kalle ham. Jeg har brukt navnet hans i mange år, men det føles unaturlig nå. Samtidig er jeg ikke helt klar for det skrittet å kalle ham pappa, men det ligger og duver i bakgrunnen. Lurer seg litt frem av og til når jeg snakker om ham; faren min, morfaren til ungene, og når jeg drømmer er det pappa jeg sier.

Og jeg priser meg lykkelig for en ting i særdeleshet; jeg har aldri snakket stygt om ham til barna mine. Jeg har forklart at han ikke kunne være en god pappa for meg fordi han hadde det vondt inni seg, fordi han rett og slett ikke visste hvordan. Vi har snakket om at sånn kan det bli for noen, og at det ikke betyr at de er slemme eller dårlige mennesker, bare at de ganske enkelt ikke får til, og at jeg måtte velge å beskytte meg selv. Jeg har snakket om at jeg er lik ham, alle de tingene som bandt (og binder) oss sammen, og at vi også hadde mange fine stunder sammen, at han er en fin mann, men at det var vanskelig for ham å være en pappa som passet for meg.

Jeg sitter på tampen av året og ser meg tilbake; jeg har mistet en onkel, fått fine stunder med kusinene mine (mest på chat og i telefonen, men det teller for meg), fått tilbake en forelder, barna min har fått en voksenperson til inn i livene sine som synes de er udelt fantastiske, jeg har nesten slitt meg ihjel med en bachelor, men så kom den tilbake med en A så det var verdt det, og jeg er endelig klar for å gå ut i arbeidslivet som en utdannet fagperson for første gang i mitt liv. Det gjenstår å få seg en jobb, men jeg har troen på at det skal gå.

2020 kan bare komme, for jeg er klar og gleder meg.