Det er ikke til å komme fra at jeg baserer mye av livet mitt på tillit. Tillit til at toget går når det skal. Til at andre stopper på røde lys. Til at værmeldingen stemmer.

Tillit til at banken passer på pengene mine, andre på nøklene. Til at pedleder i barnehagen bryr seg om mitt barns utvikling. Til at andre kildesorterer for vårt felles miljø. Til at det alltid blir en ny dag. Tillit til enkeltpersoner - til at mannen min alltid bryr seg om oss, om hva som er best for vår hverdag og fremtidsplaner. Til at naboen avslutter festen, til at søppel blir hentet, at Kiwi har melk når vi trenger.

Tillit til at de folkevalgte ser det store bildet, der jeg bare ser det som er viktig for meg. Tillit til at leger finner ut hva som er galt, sykehus pleier de som trenger det. Tillit til at avisene skriver sannheten, til at de som trenger hjelp får det.

Men tilliten til meg selv er frynsete. Tilliten til at andre fortsatt liker meg selv om jeg sier nei, jeg har ikke kapasitet. Til at jeg kan gjøre feil, men rette dem opp. Til at også jeg kan være svak og be om hjelp. Ikke på de store tingene, men på de små, hverdagslige. At jeg klarer å finne mestringsstrategier som fungerer, at jeg ikke er perkfet - men at noen fortsatt er glad i meg og bryr seg.

At jeg ikke kastes ut i angst, søvnløshet og matbonanza, bare fordi noen ble frustrert og kritisk. At jeg takler konstruktiv kritikk og klarer å bruke det til noe fornuftig. At ikke snøballen ruller videre og jeg blir menneskesky.