Tenker man på hva jula står for og betyr kommer tradisjoner høyt opp på lista over beskrivende ord. Det at ting gjentar seg fra år til år, står der som en viktig konstant i en verden i stadig endring. Som barn kunne det kanskje bety at juletreet ble pyntet på akkurat samme måte fra år til år, gjerne inkludert krangelen om treet var fint nok eller ikke. Pynten som ble hengt opp på samme sted som året før og året før der igjen. Maten på bordet, enten det er pinnekjøtt, ribbe eller torsk.

Som voksen endrer noen av disse tradisjonene seg. Man står plutselig der og er den som er ansvarlig for å skape og opprettholde tradisjonene, enten for seg selv eller for barna. Ikke alle tradisjonene man vokste opp med som barn er like viktig, kanskje man slipper krangelen om det juletreet, eller kanskje man velger å droppe treet helt. Erstatte det med noe annet.

Nye ting legges til. En julekakeoppskrift man ikke har prøvd før, en ny venn å gjøre koselige ting sammen med. Og før du vet ordet av det har det gått mange år og det er utenkelig å gå igjennom adventen uten å gjøre akkurat det samme som i fjor. Og året før. Og året før der.

Adrienne og Palmen’s årlige julekakebaking er en sånn ting. Vi er usikre på når vi begynte, men blar vi oss langt nok tilbake i FP’s arkiv finner vi det sikkert. For det meste er dokumentert her. Til og med hvordan vennskapet begynte.

Vi har hengt på forum sammen siden forrige årtusen. Nick har endret seg, forumet har endret seg, men vi har liksom alltid visst om hverandre, uten å egentlig ha kontakt. Helt til den dagen i 2008 da Palmen hadde takket ja til ny jobb, samtidig som firmaet Adrienne jobbet i sendte ut epost med CV-en til den nyeste ansatte. Bjeller ringte, Adrienne la sammen to og to, fikk fire, sendte en PM og lurte på om Palmen skulle begynne i ny jobb hos henne. Et lite panikkanfall (Palmen) senere kunne vi sette to streker under svaret, og noen måneder senere var vi kollegaer og Adrienne fikk ansvaret for å passe på at Palmen ikke angret på jobbyttet. Det gikk ikke mer enn to dager før vi kom på jobb i matchende antrekk og hadde innført en form for felles økonomi.

Og etter det har vi aldri sett oss tilbake. Vi har flira sammen, grått sammen, byttet på hvem som drar den andre opp av grøfta, kjefta på hverandre og klemt på hverandre. Vi startet vennskapet vårt som småbarnsforeldre, noen barn har kommet til underveis og nå er vi tenåringsforeldre. Jeg tror vi i stor grad kan si at vi er hverandres vennskapsanker.

Og vi bakt har julekaker sammen. Mens skravla går i ett bankende kjør.

Repertoaret har sakte, men sikkert blitt utvidet. Vi begynte strull og berlinerkranser. Etterhvert litt havreflarn. Så serinakaker. Alt på en kveld.



Så kom korona. Restriksjoner. Savn. Behov for å fylle ensomme desemberdager med noe mer.

I år bestemte vi oss derfor for at lista måtte legges høyere. Utfordre oss selv. Svaret var enkelt: Lefsebaking. Og dermed var en ny tradisjon i gang. For hvor vanskelig kan det egentlig være?

Adrienne børstet støv av steketakken. Palmen stilte med flunkende nytt kjevle. Vi googlet lefseoppskrifter og fremgangsmåter til øyet ble stort og vått. FP ble selvsagt forespurt, selv om potetlefsene må vente litt til.

Og vet dere hva? Det viste seg at det er slettes ikke så vanskelig som ryktene sier.

Palmen er et naturtalent med kjevlet. Lefsene ble så runde og fine atte. Og tynne. Og akkurat så store som oppskriften sa. 40 cm. Så godt som på millimeteren. Hver eneste gang. For Palmen leker ikke lefsebaking.

Adrienne fikk ansvaret for steketakken. Det var akkurat passe vanskelighetsnivå for henne.

Litt lærte vi underveis. Blant annet at man må ha mer mel i deigen enn oppskriften sier, hvis ikke blir den helt umulig å jobbe med. Det er også viktig å gi seg med kjevlingen mens leken er god, hvis ikke kan man få et lite hull i deigen. Og da kan det være at det slipper ut noen saftige gloser fra Palmen.



Det er også viktig å være nøye på at lefsene ikke skal bli for våte før de smøres, for da kan det være at de henger litt fast i tøyet når de skal smøres. Og det kan bli for mye fyll i lefsa.

Men ikke verre enn at alt blir pent når lefsene er smurt og brettet.



Men alt i alt så har en ny tradisjon kommet for å bli. Og vi gir oss ikke med dette. Vi skal klare å lage potetlefser og flatbrød også. For hvor vanskelig kan det være når man har vilje, pågangsmot og en bestevenn å gjøre det sammen med?

Svaret er: Ikke så vanskelig.