Det å stå på beina er en fin ting, både for kropp og perspektiv på livet. Å stå på beina er noe vi vanligvis tar for gitt - man blir født, og så lærer man etterhvert å reise seg opp og bli stående på egne bein.

For noen barn, er det ingen selvfølge, det å skulle reise seg opp og betrakte verden fra stående synspunkt. Da er det kjekt det finnes hjelpemidler, ståskall, som kan fikse på den saken. bruken av et slikt ståskall kan dere se i forrige blogginnlegg, om å opp og stå.

Utfordringen med ståskall, er at de er formstøpt til kroppen, og når man er en ung mann som vokser og blir lang, ja så gror man også ut av ståskallet sitt, selv om det føles ut som det var i går det ble støpt.

Ståskallet Vegard har på skolen er blitt for lite, og i dag var det på tide å legge grunnlaget for et nytt et. Det er en møysommelig prosess, som krever sin kar, hva tålmodighet angår. To timer brukte vi, fra vi ankom Barnetekniske og til vi var ute av døra.

Og tålmodig, det er han, Vegard - han har lynnet til far sin, heldigvis. Like blid og fornøyd, selv om han måtte snus på magen, snus på ryggen, snus på magen igjen og jaggu over på ryggen en gang til. Blid og fornøyd - helt til vaskekluten kom på slutten. Da var han ikke fullt så glad lenger. Å vaske seg er ikke gøy, sånn er det med den saken.

Jeg tenkte jeg skulle vise litt, med bilder, hvordan prosessen foregår - for da får jeg skrytt litt mer av ungen min i samme slengen.


Først må det måles - og så måles enda litt mer, fra tær og opp til armene.

Deretter er det av med klærne, og på med en lekker drakt av tubegas.

Det støpes nye ankelortoser i samme slengen, for jammen meg har han grodd ut av dem med.

Snart gips opp til knærne.