Gå tilbake   Foreldreportalen > Blogger > Adventskalenderbloggen

Mens vi venter - 4

Sponsede koblinger:



Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Rangér dette innlegget

Mens vi venter - 4

Postet 04-12-16 kl 07:00 av Kalenderpiken

FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
9. årgang

4

[1 Taien] [2 Albertine] [3 Adrienne] 4 Najade [5 Prima] [6 Nenne]
[7 Che] [8 Tallulah] [9 Tjorven] [10 Java] [11 Skilpadda] [12 Miley]
[13 Hjertensfryd] [14 pøbelsara] [15 Ru] [16 noen] [17 LilleLeo] [18 Nextlife]
[19 Tangerine] [20 Teofelia] [21 Lorien] [22 Toffskij] [23 007] [24 Tåtti]

Advarer om en kalenderluke som nærmest totalt spiller på sentimentalitet, det kommer over meg, særlig rundt disse tider (derfor har det passet meg umåtelig godt med den fine adventskalenderen her på FP, hvor jeg tidvis har fått god avsetning på tårene).

Fra jeg var ca 7 år, kan jeg huske fortellingen om Marte Svennerud, bygdas «herskerinne» som var kjent for å være både streng og rettferdig. Ulike aspekter ved fortellingen har rørt meg opp igjennom, og selv om fortellingen på mange måter er banal, så gir den meg fortsatt noe.

I fjor ville jeg lese fortellingen for de eldste to. Men til min store overraskelse og flauhet ble jeg overmannet av tårer og gråtkvalt stemme, og klarte knapt å få frem et ord. Men gutta satt som tente lys likevel, og trøstet meg innimellom.

I løpet av en tåredryppende fortelling ble jeg klar over hvorfor dette berørte meg så. Dette med barn som ble satt på oppfostring hos andre, ER nært i vår familie. I både min og mannens besteforeldregenerasjon har vi familiemedlemmer som vokste opp i fosterhjem av ulike årsaker, og hvor historien om deres tidvis vanskelige oppvekst og vilkår har vært en del av vår oppvekst. Vi kjenner til de vanskelige følelsene og avveiinger som ble gjort fra alle parter. I tillegg satt jeg fortsatt med det sterke, og nå ikoniske bildet av gutten som ble skylt i land på en strand i Tyrkia på netthinnen.

Disse 7 søsknene som mister både mor og far i løpet av noen førjulsuker, og som nå risikerte å skilles fra hverandre for å få oppfostring på hver sin gård i bygda, fikk alle innestengte følelser til å strømme på. Tankene for i gjennom hodet mitt, et merkverdig sammensurium av fortelling, nåtid, nyhetsbilde m.m.;
Ville jeg selv lastet ungene i en trang båt over havet i håp om en bedre fremtid? (Ja, jeg ville nok det om jeg setter meg i deres sted). Ville noen tatt alle mine tre om de sto der foreldreløse etter f.eks en tragisk bilulykke? (Gud, jeg håper inderlig det!) Ville ungene slått ring om hverandre, og f.eks løftet frem den yngstes behov? (Søskenkjærlighet, er du der når det virkelig gjelder?)
Hvorfor kunne vi ikke alle være mer som Marte Svennerud? (Ah, det er så mange rasjonelle grunner til det, men følelsene da, hva med dem?) Den pokkers Sylvi Listhaug kan for f*** ta seg en stor bolle! (Ja, det bør hun faktisk!)

Siden i fjor har Norge kanskje blitt et enda kaldere sted, og jeg har nok av nyhetsbilder og overskrifter lagret for å sette i gang tankespinnet i år også. Men jeg kommer nok ikke til å prøve meg på høytlesning med klein totning-dialekt i år. Jeg får ta meg en liten grine-økt for meg selv i stedet, og bjuder på for de som er like lettrørte som meg med hele fortellingen.

Ønsker dere alle en hjertevarm jul!
Najade





Barbra Ring (1870-1955)
Itte no knussel
Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no knussel,» sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enka satt igjen med sju uforsørgede - i reine armoda. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og til å betale husleia. Lista kom sjølsagt først til Marte Svennerud; den oppmerksomhet skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:
«Je bitaler itte no knussel
Marte Svenneru.»

Så lite knuslet som Marte Svennerud var, så sparte hun alltid på d-en i Svennerud.
«Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud,» sa presten - han satte et komma etter «bitaler».
Så lot Marte Svennerud spenne for, benka sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke.
Hvis noen etter den visitt hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verda så ut, så ville de alle sammen ha forsikra at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne - sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen glei lærer Hansens enke i kjellertrappa, falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.
Presten henta alle sju til prestegården; og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdas beste menn - til dem regnes først og fremst Marte Svennerud - for å høre om noen av dem var villig til å ta til seg et av lærer Hansens barn.

Møtet hadde ikke vart lenge før alle sju var anbrakt. Bygdas hjertelag var stort.
Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, krypet - og gnav er et uskyldig spill,» sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lytta til røstene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Med ett sa Nils, en liten lyslugga med gløgge øyne og minst mulig til nese:
«Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hu tar nok en av oss.»
Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste tok til å gråte: «Mei osså vil til Marte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døra til kontoret.
Marte Svennerud kom ut. Det sa seg sjøl at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot sine små lyse øyne vandre rundt på alle sammen. En gang til - rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
«Namnet ditt?» spurte hun.
«Nils Ezekiel Hansen,» svarte gutten - ildrød av forventning.
«Å gammal?»
«Je fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt.
«Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?»
«Ja takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelgde og svelgde. «Takk - men,» sa Nils.
«Nå? Har du kanskje itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt.
«Jo - men -.» Nils skotta på nytt på Mikkel.
«Nå? Å er'e me deg?» spurte Marte Svennerud litt kvast.
«Je vil nok gjerne - men - det var Mikkel som vant deg,» sa Nils fort.
«Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående.
«Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.»
Marte Svennerud dro på smilet.
«Så du spelte bort meg, du da, Nils?»
«Ja. Je gjorde nok det.» Nils hviska og så skamfull ned.
«Åkken vant du da?»
«Ingen.» Nils så mer og mer ulykkelig ut.
«Stakkarn,» sa Marte Svennerud. «Åkken vant du da?» Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter.
Hun blei blodrød, vrei seg hit og dit og fikk møysommelig fram at hun heller ikke hadde vunnet noen.
«Var det berre han Mikkel som vant da?» spurte Marte Svennerud.
«Ja. For vi spelte ikke om andre enn deg,» hviska Nils.
«Så. Åffer spelte dere itte om andre?» Marte Svenneruds lyseblå øyne titta nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansiktet.
«For vi ville helst være hos deg alle sammen,» svarte Nils.
«Jaså,» sa Marte Svennerud og så ettertenksomt ut av vinduet. «Jaså,» sa hun en gang til - hun kneip munnen sammen, reiste seg brått - og gikk uten å si mer.
Barna så på hverandre. De ble sittende reint tause - i skrekk for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.
Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.
«Je tar alle sju. Itte no knussel!» sa hun myndig og slo handa i bordet.
Da Marte Svennerud ei stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine sleder og venta - for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først - trådte presten ned av trappa.
«Nå et hurra for Marte Svennerud!» ropte han og svinga kalotten. Og da det hurra var slutt, svinga han den en gang til.
«En gang til. Itte no knussel!» smilte presten.
Og hurra blei det ropt så lenge den breie ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.

Fra Fnugg, 1909

Kommentarer totalt 32

Kommentarer

Gammel
Blondie sin avatar
Åh! For en fantastisk luke, Najade. Takk!
Postet 04-12-16 kl 07:48 av Blondie Blondie er ikke aktiv
Gammel
Teofelia sin avatar
Neimen, ååååh!
Postet 04-12-16 kl 08:41 av Teofelia Teofelia er ikke aktiv
Gammel
polarjenta sin avatar
Nydelig luke.
Postet 04-12-16 kl 08:43 av polarjenta polarjenta er ikke aktiv
Gammel
Martis sin avatar
/ Takk for en fin luke!
Postet 04-12-16 kl 08:55 av Martis Martis er ikke aktiv
Gammel
Mikkeline sin avatar
For en fin start på dagen denne luken var. Takk!
Postet 04-12-16 kl 08:56 av Mikkeline Mikkeline er ikke aktiv
Gammel
Mex sin avatar

Å, den fikk frem tårene
Postet 04-12-16 kl 09:16 av Mex Mex er ikke aktiv
Gammel
Matilda sin avatar
Klump i magen og tåre i øyet!

Takk for fin luke, den hadde jeg ikke hørt på ei stund.
Postet 04-12-16 kl 10:05 av Matilda Matilda er ikke aktiv
Gammel
Toffskij sin avatar
Postet 04-12-16 kl 10:08 av Toffskij Toffskij er ikke aktiv
Gammel
Harriet Vane sin avatar
Jeg elsker den historien, Marte Svennerud er mitt store forbilde! Ittno knussel! (Skal uttales knusjl).

Barbra Ring var faktisk moren til min farmors bestevenninne og forfattet også noen elskelige bøker om de to kusinene Bymus og Fjellmus,som Bestemor leste høyt for min søster og meg. Min farmor hersket også med streng-snill og myndig hånd i bygda. Tørrla alkoholikere på bakrommet til kjøkkenet, fikk kranglevorne naboer til å bli venner igjen og tok vare på dem som trengte det. Alltid en seng å få, alltid et måltid og en kopp kaffe. Ittno knussel. De fleste bygder hadde kanskje slike dronninger tidligere? Damer som visste at det kunne være kort vei fra lykke til ulykke, i samfunnet før velferdsstaten.
Postet 04-12-16 kl 10:10 av Harriet Vane Harriet Vane er ikke aktiv
Gammel
Hjertensfryd sin avatar
Den fortellinga får alltid fram ei tåre hjå meg. Kanskje litt ekstra i år.
Postet 04-12-16 kl 10:10 av Hjertensfryd Hjertensfryd er ikke aktiv
Gammel
Heiko sin avatar
Oi.

Den traff så det smalt.

Listhaug, hennes kompanjonger og folka i kommentarfeltene (som nok er de samme som vi møter på butikken og i nabolaget generelt) skremmer vannet av meg.

Jeg jobber med fosterhjem, så jeg treffer på sett og vis ungene til lærer Hansen stadig støtt. Ungeflokker med store behov, men i motsetning til Hansen sine unger så har de opplevd så lite godt i sitt unge liv at de ikke klarer å være like rause og (utviklings)støttende overfor hverandre. I praksis vil det si at at søskenflokker ofte deles. Mest fordi de ikke har godt av/ikke ønsker å bo sammen, men også fordi det er virkelig få fosterhjem generelt og spesielt som er klare for å ta i mot 3-7 barn. Det er de kalde fakta.

Vi trenger så inderlig Marte Svenneruder nå. Det er kaldt om dagen.

Takk for en fin luke!
Postet 04-12-16 kl 10:46 av Heiko Heiko er ikke aktiv
Gammel
IOA sin avatar
Tusen takk for en nydelig luke!
Postet 04-12-16 kl 10:56 av IOA IOA er ikke aktiv
Gammel
Nessie sin avatar
Åh
Jeg har ikke hørt den før, men historien passer jo bedre enn noen gang nå, føles det som
Og Listhaug... don't get me started.
Postet 04-12-16 kl 10:56 av Nessie Nessie er ikke aktiv
Gammel
oslo78 sin avatar
Tårene triller... Takk!
Postet 04-12-16 kl 11:13 av oslo78 oslo78 er ikke aktiv
Gammel
Eia sin avatar
Tusen takk for nydelig luke!
Postet 04-12-16 kl 12:00 av Eia Eia er ikke aktiv
Gammel
Inagh sin avatar
Postet 04-12-16 kl 12:09 av Inagh Inagh er ikke aktiv
Gammel
Pamina sin avatar
Det er jo den fineste historien!
Postet 04-12-16 kl 12:47 av Pamina Pamina er ikke aktiv
Gammel
pøbelsara sin avatar


Takk! Verden er blitt kaldere og dette trengte jeg i dag.
Postet 04-12-16 kl 13:07 av pøbelsara pøbelsara er ikke aktiv
Gammel
Maverick sin avatar
Den har jeg lest noen ganger, men i dag begynte jeg jammen å grine.
Postet 04-12-16 kl 13:56 av Maverick Maverick er ikke aktiv
Gammel
nolo sin avatar
Fin og viktig og hjertevarm luke.
Postet 04-12-16 kl 14:40 av nolo nolo er ikke aktiv
Gammel
noen sin avatar
Takk for nydelig luke!

Jeg har Marte Svennerud som et av mine forbilder. Jeg ble kjent med historien tidlig på barneskolen, og da vi hadde denne som skuespill på avslutningen i 2. klasse (tror jeg det var), spilte jeg selveste Marte med stor stolthet.

Itt'no knussel!
Postet 04-12-16 kl 17:02 av noen noen er ikke aktiv
Gammel
vixen sin avatar
For en utrolig fin luke! En historie som gjorde inntrykk på meg som lita og som fremdeles rører
Postet 04-12-16 kl 22:20 av vixen vixen er ikke aktiv
Gammel
gnuri sin avatar
Åååå -sipper her jeg sitter
Postet 04-12-16 kl 23:02 av gnuri gnuri er ikke aktiv
Gammel
Lille meg sin avatar
Det er en vidunderlig historie som du på nydelig vis har gjort dagsaktuelt. Måtte vi alle jobbe med å være mindre "knuslete".
Postet 04-12-16 kl 23:06 av Lille meg Lille meg er ikke aktiv
Gammel
trøtt sin avatar
Postet 04-12-16 kl 23:14 av trøtt trøtt er ikke aktiv
Gammel
007 sin avatar
Denne har jeg hørt og lest mange ganger, men nå leste jeg historien med nye øyne og nye tanker.
Takk for at du delte.
Postet 04-12-16 kl 23:33 av 007 007 er ikke aktiv
Gammel
Bobbelur sin avatar
Ikke lett å sitte på jobb og lese dette. Mange takk!
Postet 05-12-16 kl 10:15 av Bobbelur Bobbelur er ikke aktiv
Gammel
Sissel sin avatar
Fantastisk luke, sitter her på jobben og snufser.
Postet 05-12-16 kl 10:16 av Sissel Sissel er ikke aktiv
Gammel
Ami sin avatar
Åh, nå ble jeg rørt.
Viktig tekst, det er mørkt og kaldt der ute.
Postet 05-12-16 kl 13:26 av Ami Ami er ikke aktiv
Gammel
Minerva sin avatar
Nydelig historie. Vi har av og til lest den på alternativ julemarkering på skolen. Gode verdier.
Postet 05-12-16 kl 18:34 av Minerva Minerva er ikke aktiv
Gammel
daffy sin avatar
Dette er en skikkelig fin historie på et aktuelt tema. Snufs. Er ikke blant de mest lettrørte, men denne måtte jeg blunke et par ganger ekstra til.
Postet 13-12-16 kl 22:47 av daffy daffy er ikke aktiv
Gammel
amylin sin avatar
Å, hei! Denne fikk meg til å gråte så det holder. :rørr: Jeg leste Marte Svennerud for klassen, og jeg måtte svelge mange ganger for ikke å tute i klasserommet.
Postet 24-12-16 kl 10:10 av amylin amylin er ikke aktiv
 
Nylige blogginnlegg av Kalenderpiken

Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 02:17.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2017, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no