Jeg har tenkt mye på vennskap i det siste - at vennskap er på mange vis for meg limet i et godt liv.

Det er mange former for vennskap. Vennskapet mellom foreldre, for eksempel. Jeg er vokst opp i et hjem fylt til randen av vennskap mellom mor og far. De var ektefeller, og de var venner. De kunne krangle og sloss som folk flest, men dypt i dem begge lå vennskapet som ble lappet sammen igjen, gang på gang. Det var et godt hjem å vokse opp i.

Det samme håper jeg blir overført til mine barn. Om ekteskapet mitt kanskje ikke er det mest romantiske - det flommer ikke over av ømme ord, blomster og Valentines - kjærestelivet er kanskje satt litt på vent, drukner litt i livets harde realiteter. Men i bunn, der ligger et solid forhold, tuftet på vennskap, og det håper jeg ungene merker.

Jeg har hatt mange venner gjennom livet. I barndkommen og ungdommen hadde jeg Bestevenninna. Vi, som ikke kunne leve uten hverandre, feriene var vonde, og vi skreiv lange brev for å holde lengselen på avstand. I hverdagen hang vi som erteris i skolegården, fargekoordinert etter nøye diskusjoner om påkledning. Etter skoletid måtte vi ringes for å diskutere hva som hadde skjedd gjennom dagen. Jeg husker ennå fars strenge blikk over skulderen, risting på hodet og peking mot klokka. Telefon var dyrt, må vite - det kostet å sitte slik og skravle, og vi skulle da treffes i morgen!

Bestevenninna... Som bestevenninner flest skled vi fra hverandre i løpet av videregående, og studier i hver sin by førte til nye bekjentskap, ektemenn og barn, kontakten avtok. Likevel - når vi en sjelden gang treffes i dag, så er vi der, begge to - vi tar opp tråden som om ingenting har skjedd, som om det ikke var år siden sist vi så hverandre.

Så har jeg venner som er blitt borte, ikke uvenner, for all del, men som livet har dratt i så ulike retninger at vennskapet blekner. Venninner, som man i ungdommen og tidlig voksen alder så for seg at alltid ville være den nære, den som forsto og som man kunne betro seg til. Og som en dag bare ikke er den vennen lenger, uten at noe dramatisk har skjedd, det bare ble sånn. Vennen som man pliktskyldigst møter for en kopp kaffe når hun er i samme by for et kurs. Venninnen jeg treffer ved kafebordet, og finner at jeg egentlig ikke har noe å snakke med om lenger, utover høflighetsfraser om jobb og hva har skjedd siden sist, mens man begge ser litt diskret på klokka. Når går bussen hjem? Venninner, hvor man nesten litt lettet tar farvel med, "dette var hyggelig, dette må vi gjenta!" ... Om noen år... Kanskje... Og så går man tilbake til pliktjulekortet og tekstmeldingen på fødselsdagen, og kjenner man er fornøyd med det - og innimellom tillater seg å kjenne på vemodet om hva som var.

Og så er det venninna som i utgangspunktet var litt fjern, litt på sidelinja. Den hyggelige jenta, som jeg likte godt, men ikke traff så ofte. Likevel, hun som ble nærere og nærere gjennom årene, og som da det virkelig gjalt, virkelig viste seg å være den jeg kunne stole på, den som gjorde alt i sin makt for å hjelpe meg gjennom tøffe tak. Hun som tråde fram fra bakrekka og stilte seg i front og forble der.

Og så er det venner jeg er blitt kjent med i voksen alder - vennskap som oppstår tilfeldig og på tvers av fylkesgrenser. Venner jeg ikke treffer ofte, men som jeg likevel betrakter som nære, til tross for at det kan være timer med flyreise mellom oss. Slike venner som man gleder seg til å møtes i ukesvis når datoen er satt. Det kan være et år, to år, lenger siden sist, men når vi så samles, rundt et bord, med god mat og god vin, og merker at praten går lett og latteren sitter løst, så er det som det var i går vi satt slik.

Alle slike vennskap, alle disse vennene - de som var, de som er, de som gikk og de som kom, setter spor i meg og danner meg på godt og vondt. De er limet i livet mitt.