Jeg veit ikke helt hvorfor jeg kom til å tenke på dette i dag, dette med skolegang. Hvor viktig det er med skole - ikke bare det å få en utdannelse, men også det å ha en sosial arena, hvor man møter jevnaldrende og jevnbyrdige. Hvor man møter likesinnede, og folk man slett ikke er lik, eller liker, for den saks skyld, men hvor man er pent nødt til å lære å omgås hverandre som medmennesker, forhåpentlig på en hyggelig og ok måte. Det er ikke bare en utslitt frase, det at man lærer for livet.

En god skole er viktig. Ikke bare er det viktig faglig, så man får en solid teoretisk og praktisk forankring for voksenlivet, det er og viktig med en god skole, nettopp på den sosiale biten. En god lærer, som ikke bare evner å gi barnet boklig kunnskap, men som og er med på å danne barnet som (med-)menneske er gull verdt. En god lærer husker man, og setter pris på, resten av livet.

Så da har jeg altså fastslått at skolegang, en god skole og en god lærer er viktig.

Og så får man plutselig et barn som Lillemann i armene. Et barn som aldri vil lære lese og skrive, aldri vil se logikken i at 2+2 blir 4 og at 100 er større enn 10.

Hva skal han med skole? Han kan jo ikke lære noe!

Dette spørsmålet fikk vi - rett ut. Det var et ærlig spørsmål, stilt ut av oppriktig nysgjerrighet. Hva i all verden har Lillemann på en skole å gjøre?

Det er et par år siden nå. Det var en fin sommerdag, vi var samlet en liten vennegjeng, voksne og barn i fin forening. Barna er i samme alder, det var flere skolestartere i forsamlingen, og blant disse, Lillemann.

Praten gikk, naturlig nok, om dette store - skolestarten. Noen av oss var blaserte, vi hadde da hatt skolestartere før, for andre var det første gang - første gang, skummelt og spennende, rart og fint, på samme tid. Ikke mer barnehage, ikke mer det kjente og trygge, nå skulle barnet kastes til ulvene - begynne på skole.

Og dette gjalt også Lillemann. Og Ernie og jeg fortalte, stolte som mammaer og pappaer flest, at nå skulle og Lillemann begynne på skole. Ikke bare på skole - på verdens fineste skole. En skole som er viden kjent for ikke bare sin faglige dyktighet, men for de ansattes engasjement, varme, omtanke for disse spesielle barna. En skole hvor mange søker seg inn, hvor få barn får plass.

Da Lillemann ble født, og da det ble klart at han aldri ville slå følge med storbroren på skolevei, sa jeg det høyt og tydelig - Lillemann skal inn på den skolen, om jeg så må sette meg på trappa og bli der til rektor sier ja.

Jeg slapp å sette meg på trappa, og jeg veit ikke om Lillemann ville kommet inn der uansett, eller om det var brevet mor la ved innskrivingspapirene - de som gikk til nærskolen, hvor det og er et tilbud til barn med spesielle behov... Brevet gikk omtrent ut på at mor har full tiltro til at nærskoletilbudet er et veldig godt tilbud for barn med autisme. Lillemann har ikke autisme, Lillemann krever et mer helhetlig tilbud enn hva nærskolen, etter hva mor har forstått, kan tilby. Mor vil ikke at Lillemann skal bli en prøveklut for personalets kompetanseheving.



Nuvel... Om det var brevet som var tungen på vektskålen, eller om Lillemann ville kommet inn ved denne skolen uansett, skal forbli uvisst. Lillemann kom inn ved skolen hvor vi ville ha ham. Jeg var så glad at jeg gråt da jeg fikk brevet hvor han ble ønsket velkommen til første skoledag.

Og glade og stolte fortalte vi dette i venneflokken - og ble møtt med spørsmålet: hva i all verden har han på en skole å gjøre?

Jeg veit, som sagt, ikke hvorfor jeg kom til å tenke på dette i dag. Kanskje fordi jeg de siste morgene har levert ham selv, og sett med egne øyne, hva jeg allerede visste, hvor fint han har det der - hvor glad han er i skolen sin, og hvor glade de som jobber der er i ham - hvor godt de kjenner ham?

Hva har Lillemann på en skole å gjøre?

Når jeg vekker Lillemann om morgenen... Når han har hatt ei god natt, og han strekker den lange kroppen sin så han vokser en liten halvmeter ekstra i senga, og han gjesper så fjeset sprekker... Har han hatt ei god natt, og er han i form, ser han på meg og smiler, som om han sier " god morgen, mamma."

Jeg stryker ham over håret, over kinn og armer. "God morgen! Har du sovet godt i natt? I dag skal du på skolen - er du klar for skoledagen, tror du?"

Er det en god morgen, og Lillemann har sovet godt - er det en morgen hvor han smiler mot meg, ser jeg hele ungen kroer seg i senga når jeg spør om han er klar for skolen. Han viser med hele seg at han er klar som et egg - det strutter av ham.

Er det en dårlig morgen, en morgen han er lukket inne i sitt eget sinn, og han bare vil stenge verden ute... Er det en dårlig morgen hvor han sover seg gjennommorgenstell, påkledning, opp i stol og ut i været, og han ikke våkner før et eller annet sted langs motorveien, eller når han blir tatt ut av bilen på skolens parkeringsplass og satt i rullestolen sin... Er det en slik dag, hender det likevel at ansiktet hans lysner til når han ser skolehuset - det kommer liv i øynene. Han ser skolen sin, han vet hva som skal skje, og han gleder seg.

Vi triller inn gjennom porten - den er høy og tung, jeg må stå på tå og strekke hele kroppen min opp for å klare åpne den - de skal få ny port nå, en større og tyngre, for noen av barna klarer åpne den, eller klatre over, og det er ikke bra, midt i bytrafikken som skolen ligger for tiden. Jeg kjenner jeg ikke helt gleder meg til den nye porten, men hensynet til barn som er høyere, tyngre, sprekere og har mindre konsekvensforståelse enn ei stuttjukk mamma kommer først.

Nuvel - vi triller inn over skolegården og inn i bygget som tjener som skolerom for tiden. Lillemann sin skole ligger egentlig et annet sted i byen. Nå er den revet ned. Bare det verneverdige kontorbygget og ei lita rød stue, som og er verneverdig, står tilbake. Høsten 2014 flytter de så inn i helt ny og moderne skole - topp tilrettelagt for at store og små på alle funksjonsnivå skal ha det godt. Inntil da lever de så best de kan imidlertidige lokaler - trangt, kummerlig og sporadisk.

Men, der det er hjerterom, er det husrom. Og hjerterom er det mer enn nok av på Lillemann sin skole.

Vi triller oss inn i garderoben. Der blir vi møtt av pedagog eller assistent, et menneske som kvitrer mot sønnen min. Han blir møtt på lik måte, hver morgen. Hilseritualer og hvordan de skal berøre ham er nøye nedtegnet, her skal han fra første øyeblikk vite hvor han er og hva som skal skje. Og det gjør han! Lillemann rusker på seg, det hender han kommer med en liten lyd - et lite "øh," som vi alle, med største selvfølge, tolker som at han sier hei og god morgen.

Jeg forlater ham der, i garderoben, vel vitende om at han er i de aller beste hender, klar for en dag med nye utfordringer og opplevelser. Resten av denne historien er hearsay - fortalt av pedagoger og assistenter, sett på bilder og film.

Musikkpedagogen forteller om en gutt som kan spille harpe med ene stortåa si. En gutt som griper om rytmepinner og holder dem fast. En liten kar som lager lyd i mikrofon om hun holder den foran ham og synger en spesiell sang, hvor han må svare på slutten. Hun forteller om en gutt som er blid som ei lerke i musikktimene - som viser med hele seg at dette er stas.

Pedagogen forteller om en gutt som får hendene sine oppi et kar med ris, hvor det ligger leker, eller oppi et fat med vann. En liten kar som lar hendene hvile eller leike i disse bollene, og som tydelig og bestemt tar hendene ut når han ikke vil mer.

De forteller om Lillemann som blir tatt med ut, i all slags vær, så han får føle på kroppen hvordan det kjennes med sol og regn, snø og vind. Hvordan de sitter under det store tuntreet og ser løvet som faller ned rundt dem, hvordan de står under regntaket og hører på hvordan det trommer på taket.

De forteller om en Lillemann som får en liten rosa gris plassert i synsranden - han ser veldig godt, og du har stor sjans for øyekontakt, om du plasserer deg selv, eller en gjenstand til venstre for ham... De putter denne grisen, sånn til venstre for hodet hans. I hånden hans, rundt en finger, fester de ei snor. Pedagogen forteller at de tydelig ser Lillemann feste blikket på grisen, han rykker i fingeren, så snora trekkes - og så begynner grisen gå og snøfte.

Og så er det dager hvor alt er vondt og slitsomt og han bare er tilstede i kropp og ikke i sjel. Da fortelles det om soving i en trygg krok, om kos på fang, stille sang og massasje av stive og vonde ledd...

Men på dager hvor livet igjen er topp, kan assistenten på Sfo fortelle hvordan de putter Lillemann i et stort teppe, og så løfter de ham opp og svinger ham mellom seg - fram og tilbake. Og Lillemann ligger der i teppet og gliser, det er nesten så han ler med hele kroppen. (Lillemann ler ikke med lyd, men han kan tydelig le med kroppen sin.) når de slutter, signaliserer han med hele seg at han vil mer, at dette var gøy!

Folk tror vi er rare... Ok da, vi er rare, sånn er det bare, vi er ikke A4, vi, det er et kjedelig format. Men folk ser på oss som om vi har ei skrue løs, når vi sier at dersom Lillemann hadde vært et friskt barn - om han hadde vært som unger flest og løpt rundt i gatene med ungeflokken, så hadde vi hatt en håndfull av en unge. Man ser det på øynene hans - den ungen er stappfull av energi, vilje, styrke, humor og faenskap.

Vi har ikke sagt det til så mange, for folk tror, som sagt, at det har rablet litt for oss, og så ser de litt overbærende på oss, sånn med hodet litt på skrå, og så smiler de... Mens de sikkert inne i hodet sitt rister litt oppgitt på nettopp dette hodet, mens de tenker "stakkars dem."

Her en dag ble jeg stående og snakke med en av sykepleierne på skolen - ja, for visst er det sykepleiere på skolen til Lillemann, sykepleiere som jobber i gruppa, som er en del av det faste personalet rundt disse merkelige ungene våre.

Denne sykepleieren flørtet litt med sønnen min der han satt, og siden det var en god dag, han hadde sovet godt, våknet blid og fornøyd og beholdt smilet hele veien til skolen, ja så flørtet han med. Er det noe han kan, den ungen, så er det å flørte damer i senk.

Hun flørtet litt, godsnakket, og ble belønnet med Lillemannsmil og glimt i øynene - og så sa hun noe jeg aldri vil glemme:

En ting er jeg helt sikker på, Lillemann - det bare veit jeg - hadde du vært frisk, hadde mamma hatt noe å stri med! Du hadde vært lederen i gutteflokken - den som om høsten hadde vært først over de høye gjerdene, og kommet klatrende tilbake, med lommene stappfulle av epler - og du hadde ikke engang fått en rift i buksebaken! Og det sier de alle som jobber med deg!

Det har ikke rabla for mamma og pappa.

For de sier det alle som kjenner ham på skolen. For de kjenner ham! De ser Lillemann som en person, som et individ, som et menneske.

Fordi det er en god skole han går på, en god skole, med gode ansatte - de er med på å gi Lillemann læring og danning, de former ham som menneske.

Så nei - Lillemann vil aldri lære å lese og skrive. Lillemann vil aldri lære gangetabell og divisjon.

Men Lillemann får kjenne verdien av vennskap. Vennskap mellom barn og voksne, vennskap mellom barn - for det ser de, at når Lillemann ligger, side om side, med et annet barn i gruppa - de er seks skjønne små individer i han sin gruppe - ja så ligger de der og kommuniserer, barna. De smiler til hverandre, de kommer borti hverandre med kroppene sine - de merker hverandre og har glede av hverandre.

Lillemann får utfordret sansene sine, ved å bli utsatt for lukter, for lyder, for elementer som sand og vann.

Men det aller viktigste - Lillemann lærer at han er et menneske - han er en person med egne behov, egne meninger og en rett til å uttrykke dette. Han blir sett, han blir hørt og han blir anerkjent.

Alt dette lærer Lillemann på skolen, og når han kommer hjem er han sliten og trøtt. Og når han er hjemme med bare mamma over en viss tid - det trenger ikke være mange timene, så kjeder han vettet av seg, høyt og tydelig. Han sitter i stolen sin - litt sammensunket både i kroppspråk og ansiktsuttrykk. Innimellom kommer det et lite sukk eller et oppgitt "hau," se på meg da mamma - gjør noe sammen med meg! Action, mamma, action!

Så hva i all verden har Lillemann på en skole å gjøre?