For tiden drømmer jeg stadig at jeg roter meg bort, at jeg befinner meg på feil plass og ikke finner stø kurs. Jeg husker ikke navn, finner ikke telefonnummer og mobilen min virker ikke. Navn og ansikt fra tidligere tider flimrer forbi og alle er like tydelige eller utydelige.
Jeg tror det handler om at jeg har en flytteplan som er i ferd med å bli virkelighet. Jeg hørte en gang at nest etter sykdom og død er flytting og jobbskifte noe av det mest opprivende et menneske kan gå gjennom.
Det har etterhvert blitt noen jobbskifter på meg. Helt fra jeg begynte min spede arbeidskarriere med sommerjobber, diverse bijobber til jeg senere som ferdigutdannet stort sett har holdt meg til noen få arbeidsplasser har jeg følt at det har vært en grei deal. Nå vet jeg at den første tiden er krevende, men det er altså et spørsmål om tid før en kommer i rutine og lander.
Den store endringen er i mitt hode ikke å skifte bosted eller å knytte nye kontakter. Bekymringen ligger mer i det å ta med ungene bort fra det som er kjent og inn i et slags uvisse. Vil de trives? Vil de få gode venner? Vil det gå dem godt på det nye stedet? Vil det komme til å bli et stort savn? Tar jeg den rette avgjørelsen for dem? Vil de få flere muligheter for å utvikle seg i den retningen de vil?
Før jeg fikk barn og før jeg traff mannen min og sikkert lenge før jeg hadde nådd noen form for mental modning så jeg for meg at den dagen jeg fikk barn skulle jeg være en slags omreisende sirkusartist eller bistandsarbeider som reiste rundt i u-land med ungene i kofferten. I hvertfall ikke gro fast i så stor grad at jeg skulle ha motforestillinger mot å flytte dem fra en by til en annen. Det er vel kanskje derfor tiden er inne, før både jeg og de gror fast i så stor grad at vi ikke kommer oss bort herfra. For det tror jeg jeg komme til å angre.