Vintersang

Den tristeste luken i årets kalender?

Det er snart jul, og i år kommer julestemningen i små glimt innimellom mange andre og vanskeligere følelser.

Plutselig er foreldrene mine blitt veldig gamle. Mamma er i ferd med å bli borte for oss. Hun har forsvunnet inn i en annen verden, hvor demensen sakte visker bort så alt for mye av den hun har vært, og etterlater en skrøpelig liten forvirret og fortvilet gammel dame.

Hun som pleide å bake formloff og lage sylte og lammerull til jul. Hun som insisterte på å bake sandkaker etter en gammel håndskrevet oppskrift selv om de alltid satt fast i formene og hun ble rasende når de var ferdig avkjølt og halvparten ble til smuler som kunne brukes til tilslørte bondepiker.

Hun som prøvde ut nye ribbeoppskrifter sammen med pappa. Langtidsstekt, dampet, grillet – alt ble testet ut, og julen etter var den faste kommentaren: Hvilken metode brukte vi i fjor? Var ikke ribba veldig god i fjor?

Hun som vasket hus og strøk og gikk til streik før jul fordi folk ikke gadd i hjelpe til i julestria. Hun som alltid deltok våre aktiviteter – i styre og stell, arrangerte konserter og grøtspising og turer for oss ungene da vi var små.

Hun som var den fineste bestemoren og tok med barnebarna på julehandel og kafe og julebakst og julepynting. Hun som hadde åpent hus for oss alle, og ikke bare familie heller, men venner som trengte noen å være med både julaften og resten av julen, hun som dekket opp overdådige brunsjer første juledag og elsket å være vertinne og lagde alt for mye mat, uansett hvor mange vi var, var det rester igjen.

Og hun som sendte bilde av pappa og seg selv i boblebadet på terrassen med nisseluer og sjampis den julen de to var alene fordi vi barna feiret andre steder.

Hun er nå bitteliten og tynn og litt redd og ustø. Hun faller og hun vandrer ut i kulden uten yttertøy og mål og mening hvis ingen passer på. Hun vet ikke hvor hun er lenger, og hun veksler mellom å være i hjembygda rundt 1955 og på jobben hun hadde i mange, mange år. Hun snakker sjelden om hjemmet hun har bodd i de siste 44 årene. Hun er milderidig plassert på institusjon mens vi venter på fast plass.

Og så er pappa også skrøpelig og skjør og sliten og syk og dårlig til beins og veldig bekymret og trist for at kjæresten gjennom de siste 66 årene, er blitt så borte for oss.

Jeg tenker at dette kan være den siste julen vi har en eller begge to. Det er rart og vondt og trist og vemodig. Så denne førjulstiden er annerledes og rar og vemodig, og jeg gir dere derfor to ting til slutt:

1) Livet kan være både fint, rart, trist og vanskelig, det er ikke for pyser, men det er nå liksom det vi får, da – husk å ta vare på folka dine og øyeblikkene livet består av.
2) Denne triste, men skjønne sangen. Ingeborg Bratland har laget en norsk versjon, men jeg liker Sarah McLachlans versjon aller best.

Wintersong: