Hundestjerna

Vi har en litt annerledes nedtelling til jul i år. Selvsagt gleder vi oss fortsatt til den 24, men i år er den 17. desember enda mer etterlengtet. Da kommer nemlig et nytt lite familiemedlem til oss, av den hårete sorten. Vi skal få hund til jul!

Valget om å få hund har på ingen måte vært lett eller overilt. Ungene, og særlig yngste, har ønsket seg hund i mange år. Mannen har i grunnen også lenge hatt lyst på hund, men han reiser mye, og derfor har det vært lite aktuelt før ungene ble såpass store at de både var mer selvgående og kunne hjelpe mer til. Og så var det meg da. Jeg har alltid tenkt at jeg er mer av et kattemenneske, men katt er dessverre utelukket pga mannens allergi. Det er vel drøyt tre år siden jeg for første gang kjente at jo, det kunne ha vært ganske koselig med en turkamerat. Men jeg har likevel vært skeptisk, for hvordan ville det fungere i praksis? Verken mannen eller jeg har noe særlig erfaring med hund fra egne familier. Mannens familie hadde riktignok en vilter blandingshund da han var ganske liten. Den rømte stadig vekk, og ingen hadde ordentlig kustus på den. Og det til tross for at svigerfar hadde fått karakteren S i hundedressur –som brevkurs... Foreldrene mine arvet en hund i noen år da de jobbet i utlandet, en fantastisk snill labrador som både jeg og særlig mannen likte veldig godt da i besøkte dem. Men vi ønsket oss nok en litt mindre hund. Som potensielle ferske hunde-eiere har vi vært opptatt av at vi må ha en hund som er lett å oppdra, og vi har også ønsket en hund som ikke røyter og som er «allergivennlig», selv om vi vet at det ikke finnes noen allergifrie hunder. Vi fant ut at mellompuddel kunne passe godt for oss. I vinter var vi og hilste på et kull dvergpuddelvalper. De var veldig fine, selv om de kanskje var litt vel små i forhold til det vi hadde tenkt. Vi var på nippet til å kjøpe, men tidspunktet passet dårlig – jeg var ikke helt frisk og mannen hadde mange planlagte jobbreiser den første tiden. Så vi bestemte oss for å vente litt til. Jeg har fulgt med på valpesidene til Puddelklubben og på Finn, men det har ikke vært noe særlig mellompuddelvalper til salgs, og ingen dvergpuddelvalper heller i vårt nærområde.

For to uker siden sendte 12-åringen meg en annonse fra Finn. Dvergpudler igjen, ikke i nærområdet men i alle fall i riktig landsdel. Vi grublet noen dager, og på mandagen tok mannen kontakt med selgeren. Da var to tisper allerede solgt, og to hanner var igjen. Den ene var endel større enn søsknene, og det viste seg at faren var halvt mellompuddel. Selgeren bor dessverre for langt unna til at vi kunne dra og hilse på dem. Det er ikke ideelt, men sånn blir det når man har bestemt seg for en bestemt rase og bor et sted med ganske få valpekull tilgjengelig. Vi fikk se flere bilder, og videoer, og mannen ble mer og mer forelsket. Denne gangen passer tidspunktet mye bedre. Mannen har få reiser planlagt det neste halvåret, og han har lovet at han skal ha hovedansvaret for å være hjemme mens valpen er liten. Etter to dager til med grubling, der angsten for å skulle få hund etterhvert ble erstattet av angsten for at vår utvalgte valp skulle bli solgt før vi fikk bestemt oss, endte det med at den største hannvalpen ble reservert. Dato for overlevering er avtalt, vi svermer over nye videoer som vi får tilsendt hver dag, vi har bestilt plass på valpekurs i januar og jeg leser alt jeg kommer over om hund. Bl.a. har jeg sniklest i alle hundetrådene her på FP i flere måneder. Og i dag har jeg begynt å titte på oppskrifter på hundegenser. Lille vennen skal jo ikke fryse når vi skal ut i jula!

Navnet på vidunderet er også bestemt. Det startet som en spøk mellom meg og yngste, siden vi begge er Harry Potter fans. Når jeg i tillegg fant ut at det er navnet på den største og mest lyssterke stjerna i stjernebildet Store Hund, og at den ofte kalles Hundestjerna, fikk jeg gjennomslag hos mannen også. Sirius skal hjem til jul!