Da jeg så at jeg hadde fått selveste Lucia-dagen, tenkte jeg straks at jeg skulle skrive om Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle og minne alle om hvor magisk enkelt det er å velte seg i alle former for nostalgi der inne, selvsagt inkludert Lucia-nostalgi. For bare et par tastetrykk unna ligger tidenes Lucia-bok, nemlig Hans Petersons Magnus, Lindberg og hesten Mari, som uten tvil har tidenes vakreste Lucia-oppslag (s. 12–13). Man kan også med letthet finne kanskje tidenes vittigste Lucia-oppslag, nemlig s.192–193 i Greta Molanders hysterisk morsomme, men utvilsomt også temmelig betenkelige og ikke så rent lite kolonialistiske reiseskildring Operasjon Oskar om da hun og venninnen Helga kjørte Afrika på langs i jeepen Lovisa i 1949. Så kunne jeg jo også bare slenge med en fin innspilling av «Betlehems stjärna» og si noen ord om hvor mye safran jeg synes det skal være i lussekatter.

Så slo det meg at det var noe kjent med dette. Hadde jeg rett og slett postet akkurat det samme i FP-kalenderen et annet år? Svaret var ... nesten. Det viste seg at jeg hadde postet nesten akkurat det innlegget i en annen blogg i 2009. Og siden gjenbruk og ombruk allerede har vært oppe som tema i FP-kalenderen i år, poster jeg like godt innlegget om igjen her.


De to S-ene (Toffskij, 35)

S for Sverige. Jeg vet ikke om det var foreldrene mine, men noen har i hvert fall vært veldig nøye med å innprente i meg fra meget ung alder at Lucia-dagen var en svensk skikk. (Jeg satt alltid igjen med en vag fornemmelse av at vi ikke burde feire dette.) Samtidig har jeg tre svenske referanser som er helt uløselig knyttet til dagen for meg.

Den første er STVs tradisjonelle Lucia-morgensending. Alltid med en høyreist og underskjønn Lucia som var villig til å risikere det fantastiske midjelange blonde håret sitt ved å gå med krone med levende lys! Lucia-sangen, Staffan var en stalledräng og Betlehems stjärna.


Den andre er Ilon Wiklands eterisk vakre Lucia-illustrasjoner i Hans Petersons Magnus, Lindberg og hesten Mari, som perfekt gjengir essensen av Lucia: balansen mellom stummende desembermørke og stearinlys reflektert mot blendende hvitt.


Den tredje er langt mindre sakral: det er tegningen av Helga med et lys bundet om pannen i Greta Molanders vidunderlige Afrika-reiseskildring Operasjon Oskar. Svensker, altså. De kan ikke engang la være å feire Lucia (og risikere de sandfargede hårfjonene sine) om de så er på vei gjennom Sahara i en jeep i 1949.


Og S for safran. Det er en mye voksnere referanse, da barndommen var preget av folk som mente at gurkemeie måtte være minst like bra. Men det er det selvfølgelig ikke. Safran troner helt der oppe sammen med trøflene når det gjelder matvarer som faktisk ikke er overpriset og ikke det minste overvurdert. Lussekatter skal være gyllengule og gjennomtrengt av honningaktig safranaroma.


Så mye har man altså ikke forandret seg de siste 14 årene. Man har blitt litt mer kritisk, litt mindre eksaltert, litt mindre opptatt av å degge for barnet i seg, kanskje? Men bare litt.