Kaffestuggu – Where everybody knows your nick

Så reiser Jensen hjem igjen
og pakker ut av kofferten.
Og det er neste fredagskveld,
"God aften, Norge" er det vel
som er når TV'n settes på
og den som intervjues nå
lett fryser Jensens blod til is,
hun sa jo "... gir sitroner, spis ..."!
Et ansikt han drar kjensel på
selv om hun visst har rødt hår nå,
og sikker blir han i sin sak
i det hun kaster hodet bak-
over og blotter halsen der
en stjerneformet

I timesvis må Jensen se
på bilder av forbrytere
hos politiet uten hell
og det er faktisk nesten kveld
når han omsider slipper fri,
og det er jammen bra fordi
snart går jo returflyet hjem!
Han håper at han rekker frem.
Han drar til bungalowen sin,
men før han skal til å gå inn
ser han en lapp på døren der
(en ekte Post-it®* lapp det er).
"Du føler deg nå sikkert lurt,
jeg vet at det er ganske surt.
Gir livet

Ombord i yachten blir det klart
at detektiven åpenbart
slett ikke er no'n Poirot.
Til slutt får alle sammen gå,
ja, unntatt Jensen siden han
jo er den eneste som kan
beskrive kvinnen som er vekk.
De har lett på og under dekk,
men finner kun en kjole blå
og parykken hun hadde på.
Samtidig i det kalde hav
har tyven hurtig stukket av
med utstyr som var lagt på lur
en dag hun tok en svømmetur.
Hvem vet hvor hun har tenkt

På rulettbordet kan de se
at lysekronen har falt ned
og sjeiken iler til i skrekk:
"Min diamant, den er blitt vekk!"
For sjeiken er ekstravagant,
en krystall var av diamant!
Den fremmede med briller på
har plutselig låst døren nå
og så han presenterer seg:
"En politimann, det er jeg.
Før vi har oppklart denne sak
blir alle under dette tak!"
Men noen mangler visst alt nå,
hva tror du at det hender så?

Fortelleren er uten ord!
Utrolig flott det er ombord,
og sjeiken er en ålreit kar
som gjerne deler det han har.
De hygger seg til klokken tre,
men hva er i ferd med å skje?
Et smell og lyset slukner brått,
et plask, har noe nå blitt vått?
Omsider kommer lyset på,
hva tror du at det hender nå?