Jeg har vokst opp på landet. Med røde gårdshus, mengder av hvit snø med skarpe brøytekanter, dompaper rundt fuglenekene på tunet og et stabbur der stabbursnissen kikket ned på oss. Inne brant det levende ild på to store peiser og vi hadde både vanlig juletre og et gammeldags juletre med levende lys. Begge hentet i egen skog. Gården vår kunne vært motiv på julekort med bilder av "Gammeldags jul"! I barndommen kjente jeg på magien.Ekte julemagi. Lille julaften spiste vi alltid lutefisk, smakte på fars hjemmebryggede øl og så Grevinnen og Hovmesteren. Følelsen av å våkne så spent, så spent på julaften husker jeg enda. Og de uendelig lange timene mens det skulle vaskes gulv (på julaften, ja!), lages mat, styres og ordnes, for jula, den begynte ikke før klokka 17. Selv ble jeg gjerne sendt på besøk til eldre naboer med fuglenek som julehilsen, etter at jeg hadde trakket i ring lenge nok




Som student kom jeg gjerne fullstendig utslitt hjem fra Trondheim etter intense eksamener helt opp til jul og det var deilig å bare slappe av og samle overskudd hjemme i jula. Bli oppvartet, få sovet ut, gått på ski og møtt venner. Men så, så forsvant magien. Plutselig skulle jeg komme hjem som voksen, som likemann. Uten å ha reflektert noe særlig over egne ønsker utover at alt burde være som før. Og det var det jo, bare uten magien. Jula kjentes stiv og rar og oppskrytt, Det ble så tydelig at alt bare var det samme gamle, bare med noen nisser i krokene og et digert grantre i stua. Da vi fikk første barn begynte mannen og jeg å feire jul sammen. Og det var da jula virkelig sank til nullpunktet. Førjulstida forsvant i massevis av aktiviteter som liksom skulle bringe julefølelsen, men den kom ikke. Og selve jula ble bare et rotterace der vi var halve jula hos min familie og halve jula hos svigers. Og var vi lenger hos min familie enn hos svigers, så ble det behørig påpekt.. Losjiene besto av gutterommet og pikerommet, selv om vi etterhvert begynte å bli mange. Så det ble lite søvn, og lite tid til å være sammen bare oss som familie, og ikke minst, ingen tid til at introverte meg fikk være helt alene. Jeg begynte etterhvert å føle på desperasjonen bare jeg tenkte på jul!

Etter alt for mange år med jul på andres premisser, bestemte vi oss for at vi måtte ta jula tilbake. Vi ville feire hjemme hos oss selv. Det var en utrolig vanskelig avgjørelse å ta fordi vi visste at vi da skuffet to sett besteforeldre, men det var så deilig å ha satt ned foten! Og da, helt umiddelbart, kom julefølelsen! Plutselig fikk jeg lyst til å høre julemusikk i hele desember, det ble pyntet til advent så tidlig som overhodet mulig, og jeg koste meg med å finne på (dog ikke alltid å gjennomføre ) juleaktiviteter med ungene. Julaften har eldste sunget med koret i kirken, og så har vi nytt en nydelig, ganske så stressfri julemiddag hjemme, og pakket opp en passe mengde gaver, kun til oss. Vi hadde håpet at vi skulle få besteforeldrebesøk, men dengang ei, like hjemmekjære er de visst alle sammen. Det har vært en skuffelse, men vi har virkelig kost oss likevel.



I år skal vi prøve besteforeldrevarianten igjen. Ungene vil så veldig gjerne dra til besteforeldre og feire jul, og vi innser at minsten neppe husker noe av de julefeiringene vi har tilbragt hos besteforeldre tidligere. Så vi skal hjem til mitt barndomshjem. Og neste år blir det hjem til mannen. Men ungene er større, de sover og kan stå opp selv (eller vekke Bestefar ), vi kan dele oss på flere soverom, og vi skal ikke bli der absolutt hele jula. Vi prøver denne varianten, og jeg håper at julemagien fra barndommen kommer tilbake. I hvert fall at barna mine får oppleve den.Potensialet er virkelig der. Jeg gleder meg ikke like mye til jul som i barndommen, men jeg gleder meg!

Jeg ønsker dere alle en nydelig jul, i tråd med deres egne ønsker!