Det er litt rart å bli voksen.
Tida går, og før man vet ordet av det tilhører man den eldste generasjonen. Pappa er borte (selveste bestefarnissen, faktisk), alle besteforeldrene mine er borte. Mormor – min beste venninne i hele verden, og farmor – reisegale dama som med livserfaring og visdom gav meg trygghet på at det meste er mulig her i verden.

Men dette med bestemødre får meg over til temaet jeg har lyst til å skrive om. Julebukk! Romjulsdrøm, av Alf Prøysen. Akkurat sånne bestemødre var det jeg hadde, og jeg savner dem så veldig. Enda så voksen som jeg er.

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»
En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Å gå julebukk var magisk! Kjempestas, noe vi gjorde hver romjul. Vi var riktignok ikke hos bestemødrene mine, siden de bodde langt unna da, men vi fikk nå sunget godt med julesanger (helt sikkert av varierende kvalitet, men helt sikkert veldig sjarmerende) for både kjente og ukjente naboer.



Et sjeldent innpass i mammas sminkeskrin - tenk leppestiften!, og nisseklær lånt i skapet til både mamma og pappa. Lillesøster som var for liten til å bli med oss, og misunnelig som bare det. Krumkaker med litt avknekte kanter og epler og en sjelden bit twist for sanginnsatsen, båret i strikkekurven til mamma som vi aller nådigst fikk låne med oss, med en serviett oppi. Nysgjerrig hundesnute og logrende hale oppi "fangsten" da vi kom hjem. Og mørke, snø, stillhet og ro, og den deilige følelsen av å ha all tid i hele verden og bare være glad og trygg.



Helt magisk, var det.