Gå tilbake   Foreldreportalen > Blogger > Adventskalenderbloggen

Lys i mørketid - 2



Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Rangér dette innlegget

Lys i mørketid - 2

Postet 02-12-14 kl 07:00 av Kalenderpiken

FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
7. årgang

2

[1 Kanina] 2 Inagh [3 Toffskij] [4 Ruslebiffen] [5 Magnolia] [6 Flubby]
[7 Maverick] [8 ingling] [9 Koma] [10 m^2] [11 vixen] [12 Joika]
[13 Skilpadda] [14 Serafin] [15 Heiko] [16 Che] [17 DM] [18 pøbelsara]
[19 Fersken] [20 Tallulah] [21 Ru] [22 LilleLeo] [23 Éowyn] [24 Tåtti]

Jeg skal ikke forsøke å hoppe etter Wirkola og dikte noen ny og original historie for dere, slik Kanina så fint gjorde i går.

Jeg har grublet litt på hva jeg ville dele med dere, denne dagen. Jeg googlet hva som skjedde i verden 2.desember, og mye krig og elendighet dukket opp. Krig og elendighet, vil man jo ikke bli minnet på nå, når det snart er jul, og lysene tennes og alt skal være hyggelig og fint.

Så kikket jeg på listen over dødsfall denne datoen, og et spesielt navn falt meg i øynene - en dame, som døde den 2. desember 1907, og da kom jeg på en historie jeg leste for snart 30 år siden, da jeg gikk på ungdomskolen.

Historien, som vi leste i en engelsktime, gjorde inntrykk på meg - den fikk meg til å tenke, og den har vært med meg helt siden den gang. Jeg leste den på engelsk, den sitter i meg på engelsk. Det er mulig den er oversatt til norsk, men jeg vil dele den med dere på originalspråket. En historie om fødsel, nytt liv - nytt håp og nye muligheter...

Roald Dahl

Genesis and Catastrophe
A True Story

"Everything is normal," the doctor was saying. "Just lie back and relax." His voice was miles away in the distance and he seemed to be shouting at her. "You have a son."

"What?"

"You have a fine son. You understand that, don't you? A fine son. Did you hear him crying?"

"Is he all right, Doctor?"
"Of course he is all right,"
"Please let me see him."
"You'll see him in a moment."
"You are certain he is all right?"
"I am quite certain."
"Is he still crying?"
"Try to rest. There is nothing to worry about."
"Why has he stopped crying, Doctor? What happened?"
"Don't excite yourself, please. Everything is normal."
"I want to see him. Please let me see him."

"Dear lady," the doctor said, patting her hand. "You have a fine strong healthy child. Don't you believe me when I tell you that?"

"What is the woman over there doing to him?"

"Your baby is being made to look pretty for you,"
the doctor said. "We are giving him a little wash, that is all. You must spare us a moment or two for that"

"You swear he is all right?"
"I swear it. Now lie back and relax. Close your eyes. Go on, close your eyes. That's right. That's better. Good girl..."

"I have prayed and prayed that he will live, Doctor."
"Of course he will live. What are you talking about?"
"The others didn't."
"What?"
"None of my other ones lived, Doctor."

The doctor stood beside the bed looking down at the pale exhausted face of the young woman. He had never seen her before today. She and her husband were new people in the town. The innkeeper's wife, who had come up to assist in the delivery, had told him that the husband worked at the local customs-house on the border and that the two of them had arrived quite suddenly at the inn with one trunk and one suitcase about three months ago.

The husband was a drunkard, the innkeeper's wife had said, an arrogant, overbearing, bullying little drunkard, but the young woman was gentle and religious. And she was very sad. She never smiled. In the few weeks that she had been here, the innkeeper's wife had never once seen her smile. Also there was a rumour that this was the husband's third marriage, that one wife had died and that the other had divorced him or unsavoury reasons. But that was only a rumour.

The doctor bent down and pulled the sheet up a little higher over the patient's chest. "You have nothing to worry about," he said gently. "This is a perfectly normal baby."

"That's exactly what they told me about the others. But I lost them all, Doctor. In the last eighteen months I have lost all three of my children, so you mustn't blame me for being anxious."

"Three?"
"This is my fourth . . . in four years."

The doctor shifted his feet uneasily on the bare floor.

"I don't think you know what it means, Doctor, to lose them all, all three of them, slowly, separately, one by one. I keep seeing them. I can see Gustav's lace now as clearly as if he were lying here beside me in the bed. Gustav was a lovely boy, Doctor. But he was always ill. It is terrible when they are always ill and there is nothing you can do to help them."

"I know."

The woman opened her eyes, stared up at the doctor for a few seconds, then closed them again.

"My little girl was called Ida. She died a few days before Christmas. That is only four months ago. I just wish you could have seen Ida, Doctor."

"You have a new one now."
"But Ida was so beautiful."
"Yes," the doctor said. "I know."
"How can you know?" she cried.
"I am sure that she was a lovely child. But this new one is also like that."

The doctor turned away from the bed and walked over to the window and stood there looking out. It was a wet grey April afternoon, and across the street he could see the red roofs of the houses and the huge raindrops splashing on the tiles.

"Ida was two years old, Doctor ... and she was so beautiful I was never able to take my eyes off her from the time I dressed her in the morning until she was safe in bed again at night. I used to live in holy terror of something happening to that child. Gustav had gone and my little Otto had also gone and she was all I had left. Sometimes I used to get up in the night and creep over to the cradle and put my ear close to her mouth just to make sure that she was breathing.

"Try to rest," the doctor said, going back to the bed. "Please try to rest."

The woman's face was white and bloodless, and there was a slight bluish-grey tinge around the nostrils and the mouth. A few strands of damp hair hung down over her forehead, sticking to the skin
.
"When she died ... I was already pregnant again when that happened, Doctor. This new one was a good four months on its way when Ida died. 'I don't want it!' I shouted after the funeral. 'I won't have it! I have buried enough children!'

And my husband ... he was strolling among the guests with a big glass of beer in his hand . . .he turned around quickly and said, 'I have news for you, Kiara, I have good news.' Can you imagine that, Doctor? We have just buried our third child and he stands there with a glass of beer in his hand and tells me that he has good news, 'Today I have been posted to Braunau,' he says, 'so you can start packing at once. This will be a new start for you, Klara,' he says. 'It will be a new place and you can have a new doctor....”

"Please don't talk any more."
"You are the new doctor, aren't you, Doctor?"
"That's right."
"And here we are in Braunau."
"I am frightened, Doctor."
"Try not to be frightened."
"What chance can the fourth one have now?"
"You must stop thinking like that?'
"I can't help it. I am certain there is something inherited that causes my children to die in this way. There must be."
"That is nonsense."

"Do you know what my husband said to me when Otto was born, Doctor? He came into the room and he looked into the cradle where Otto was lying and he said, 'Why do all my children have to be so small and weak?'"

"I am sure he didn't say that."
"He put his head right into Otto's cradle as though he were examining a tiny insect and he said, 'All I am saying is why can't they be better specimens? That's all I am saying.' And three days after that, Otto was dead. We baptized him quickly on the third day and he died the same evening. And then Gustav died. And then Ida died. All of them died, Doctor. . . and suddenly the whole house was empty.

"Don't think about it now."
"Is this one so very small?"
"He is a normal child."
"But small?"
"He is a little small, perhaps. But the small ones are often a lot tougher than the big ones.
Just imagine, Frau Hitler, this time next year he will be almost learning how to walk. Isn't that a lovely thought?" She didn't answer this.

"And two years from now he will probably be talking his bead off and driving you crazy with his chatter.
Have you settled on a name for him yet?"
"A name?"
"Yes."

"I don't know. I’m not sure. I think my husband said that if it was a boy we were going to call him Adolfus.'
"That means he would be called Adolf."
"Yes. My husband likes Adolf because it has a certain similarity to Alois. My husband is called Alois."
"Excellent."

"Oh no!" she cried, starting up suddenly from the pillow. "That's the same question they asked me when Otto was born! It means he is going to die! You are going to baptize him at once!"

"Now, now," the doctor said, taking her gently by the shoulders. "You are quite wrong. I promise you you are wrong. I was simply being an inquisitive old man, that is all. I love talking about names. I think Adolfus is a particularly line name. It is one of my favourites. And look-here he comes now."

The innkeeper's wife, carrying the baby high up on her enormous bosom, came sailing across the room towards the bed, "Here is the little beauty!" she cried, beaming. "Would you like to hold him, my dear? Shall I put him beside you?"

"Is he well wrapped?" the doctor asked. "It is extremely cold in here."
"Certainly he is well wrapped."

The baby was tightly swaddled in a white woollen shawl, and only the tiny pink head protruded. The innkeeper's wife placed him gently on the bed beside the mother.

"There you are," she said. "Now you can lie there and look at him to your heart's content."

"I think you will like him," the doctor said, smiling. "He is a fine little baby,"
"He has the most lovely hands!" the innkeeper's wife exclaimed. "Such long delicate fingers!"

The mother didn't move. She didn't even turn her head to look.
"Go on!" cried the innkeeper's wife. "He won't bite you!"

"I am frightened to look. I don't dare to believe that I have another baby and that he is all right"
"Don't be so stupid."

Slowly, the mother turned her head and looked at the small, incredibly serene face that lay on the pillow beside her.

"Is this my baby?"
"Of course."
"Oh .., oh . . . but he is beautiful."

The doctor turned away and went over to the table and began putting his things into his bag. The mother lay on the bed gazing at the child and smiling and touching him and making little noises of pleasure.

"Hello,Adolfus," she whispered. "Hello, my little Adolf."
"Ssshh!" said the innkeeper's wife. "Listen! I think your husband is coming."

The doctor walked over to the door and opened it and looked out into the corridor.

"Herr Hitler?"
"Yes."
"Come in, please."

A small man in a dark-green uniform stepped softly into the room and looked around him.
"Congratulations," the doctor said. "You have a son."

The man had a pair of enormous whiskers meticulously groomed after the manner of the Emperor Franz Josef, and he smelled strongly of beer.

"A son?"
"Yes."
"How is he?"
"He is fine. So is your wife."
"Good."

The father turned and walked with a curious little prancing stride over to the bed where his wife was lying. "Well, Klara," he said, smiling through his whiskers. "How did it go?"

He bent down to take a look at the baby. Then he bent lower. In a series of quick jerky movements, he bent lower and lower until his face was only about twelve inches from the baby's head. The wife lay sideways on the pillow, staring up at him with a kind of supplicating look.

"He has the most marvellous pair of lungs," the innkeeper's wife announced. "You should have heard him screaming just after he came into this world."

"But my God, Klara..."
"What is it, dear?"
"This one is even smaller than Otto was!"

The doctor took a couple of quick paces forward. "There is nothing wrong with that child," he said. Slowly, the husband straightened up and turned away from the bed and looked at the doctor. He seemed bewildered and stricken. "It's no good lying, Doctor," he said. "I know what it means. It's going to be the same all over again."

"Now you listen to me," the doctor said.
"But do you know what happened to the others, Doctor?"
"You must forget about the others, Herr Hitler. Give this one a chance,"
"But so small and weak!"
"My dear sir, he has only just been born."
"Even so..."

"What are you trying to do?" cried the innkeeper's wife. "Talk him into his grave?"
"That's enough!" the doctor said sharply.

The mother was weeping now. Great sobs were shaking her body. The doctor walked over to the husband and put a hand on his shoulder. "Be good to her," he whispered. "Please. It is very important."

Then he squeezed the husband's shoulder hard and began pushing him forward surreptitiously to the edge of the bed. The husband hesitated. The doctor squeezed harder, signalling to him urgently through fingers and thumb. At last, reluctantly, the husband bent down and kissed his wife lightly on the cheek.

"All right, Klara," he said. "Now stop crying."
"I have prayed so hard that he will live, Alois."
"Yes."
"Every day for months I have gone to the church and begged on my knees that this one will be allowed to live."
"Yes, Klara, I know."
"Three dead children is all that I can stand, don't you realize that?"
"Of course."

"He must live, Alois. He must, he must ... Oh God, be merciful unto him now..."


(Klara Hitler - 2.8.1860 - 2.12.1907 - kanskje like godt hun aldri fikk se hva det ble av det høyst etterlengtede barnet han var, sønnen hennes...)

Kommentarer totalt 34

Kommentarer

Gammel
Kanina sin avatar
Åh, Roald Dahl, altså! Takk for creepy luke!!
Postet 02-12-14 kl 07:28 av Kanina Kanina er ikke aktiv
Gammel
Anda sin avatar
Jeg har ikke lest den før. Takk!
Postet 02-12-14 kl 08:17 av Anda Anda er ikke aktiv
Gammel
Addison sin avatar
Fantastisk! Tusen takk for at du delte denne!
Postet 02-12-14 kl 08:17 av Addison Addison er ikke aktiv
Gammel
noen sin avatar
Denne Roald Dahl-historien var ukjent for meg også. Den vil bli husket.

Takk Inagh!
Postet 02-12-14 kl 08:18 av noen noen er ikke aktiv
Gammel
Divine sin avatar
Jeg har lest den før, men det må være over 20 år siden. Og den satte sine spor. Jeg har tenkt på den en del. Creepy.

Takk for spennende luke!
Postet 02-12-14 kl 08:27 av Divine Divine er ikke aktiv
Gammel
Ami sin avatar
Både vakker, sårt og skummelt. Takk, Inagh!
Postet 02-12-14 kl 08:42 av Ami Ami er ikke aktiv
Gammel
mkj sin avatar
Takk for fin luke.

Bestemoren min ville ha fylt 95 år i dag, men vi mistet henne for 6 år siden.
Postet 02-12-14 kl 08:51 av mkj mkj er ikke aktiv
Gammel
Novla sin avatar
Tankevekkende og smått gåsehudfremkallende.

Tusen takk!
Postet 02-12-14 kl 08:53 av Novla Novla er ikke aktiv
Gammel
Fersken sin avatar
Sterk historie, takk for luken, Inagh!
Postet 02-12-14 kl 08:56 av Fersken Fersken er ikke aktiv
Gammel
annemede sin avatar
Takk.
Jeg har ikke hørt denne Roald Dahl historien før.
Postet 02-12-14 kl 08:58 av annemede annemede er ikke aktiv
Gammel
Røverdatter sin avatar
Takk for en fin og ettertenksom luke, Inagh. JEg hadde ikke lest denne historien før.
Postet 02-12-14 kl 09:00 av Røverdatter Røverdatter er ikke aktiv
Gammel
Mex sin avatar
Denne historien har ikke jeg heller hørt før. Litt creepy.
Postet 02-12-14 kl 09:04 av Mex Mex er ikke aktiv
Gammel
Gaia sin avatar
Den historien setter ting i perspektiv. Alle har vi vært uskyldige små babyer. Takk for fin luke.
Postet 02-12-14 kl 09:06 av Gaia Gaia er ikke aktiv
Gammel
Filifjonka sin avatar
Jeg hadde heller ikke lest denne før. Men den gjorde inntrykk. Takk!
Postet 02-12-14 kl 09:09 av Filifjonka Filifjonka er ikke aktiv
Gammel
Esme sin avatar
Takk for fin luke! Jeg har lest den før, for lenge siden og tenkte mye på den.

En annen ting er jo også det at dersom hun ikke hadde dødd da hun var 46 år så kan jo Hitler hatt mye mindre bitterhet (han ble helt knust da moren døde) og verden kunne ha vært veldig annerledes.
Postet 02-12-14 kl 09:10 av Esme Esme er ikke aktiv
Gammel
Darth sin avatar
Åh, den husker jeg også fra videregående. Takk for påminnelsen. Fortellingen er for meg uløselig knyttet til engelsklæreren vi hadde da, og dette innlegget fikk meg til å google henne. Hun har blitt professor siden sist, og egner seg nok bedre på universitetet enn på videregående, selv om jeg personlig hadde ganske sansen for henne.
Postet 02-12-14 kl 09:43 av Darth Darth er ikke aktiv
Gammel
Tjorven sin avatar
Det er jammen rart å tenke på at selv de største krigherrer en gang i tiden har vært små og etterlengtede babyer. Det var en fin historie som ga litt perspektiv. Tusen takk for en fin luke!
Postet 02-12-14 kl 10:08 av Tjorven Tjorven er ikke aktiv
Gammel
Harriet Vane sin avatar
Takk for tankevekkende luke. Har lest historien før og da som nå blir jeg bare så utrolig glad over medisinske fremskritt og vaksiner. Adolfs storesøsken hadde sikkert bare bagatellmessige sykdommer som ville vært null problem å fikse i dag, den stakkars Klara og stakkars Alois ville hatt fire barn, Adolf ville vokst opp med glade foreldre og tre storesøsken som ga ham så masse kjærlighet som han trengte.

Siden spedbarnsdødeligheten og barnedødeligheten var så høy er det lett å tenke at folk rasjonaliserte i gamle dager, at de tenkte jaja, begravde sine barn og fikk et nytt. Men de gjorde jo ikke det. De var kjemperedde for at ungene skulle stryke med absolutt hele tiden, fødsler og barseltid var tid for frykt og de fleste bar på store hjerteskjærende sorger.

Tider skifter, men menneskers hjerter er dog de samme.
Postet 02-12-14 kl 10:18 av Harriet Vane Harriet Vane er ikke aktiv
Gammel
Martis sin avatar
Takk for en fin og tankevekkende luke! Jeg hadde ikke lest denne historien før og selvfølgelig har også mennesker som har gjort forferdielige ting vært uskyldige, små babyer.
Postet 02-12-14 kl 10:26 av Martis Martis er ikke aktiv
Gammel
Maverick sin avatar
Åja, den har jeg lest, og den sitter igjen i hjernebarken, altså.

Takk for fin luke, Inagh!
Postet 02-12-14 kl 10:33 av Maverick Maverick er ikke aktiv
Gammel
nolo sin avatar
Takk for tankevekkende luke.
Postet 02-12-14 kl 10:39 av nolo nolo er ikke aktiv
Gammel
Tallulah sin avatar
Takk for fin, men også usigelig trist luke. Jeg har lest den før, men husket det ikke før jeg kom til navnet.
Postet 02-12-14 kl 10:48 av Tallulah Tallulah er ikke aktiv
Gammel
Nenne sin avatar
For en flott og spesiell historie. Den stakkars, stakkars moren.

Som flere andre sier, også creepy. Roald Dahl er super!
Postet 02-12-14 kl 10:55 av Nenne Nenne er ikke aktiv
Gammel
Teofelia sin avatar
Den hadde jeg ikke lest før. Tusen takk for nydelig, og tankevekkende luke, Inagh.
Postet 02-12-14 kl 11:37 av Teofelia Teofelia er ikke aktiv
Gammel
Neket sin avatar
Jeg hadde heller ikke lest den før. Til ettertanke. Takk!
Postet 02-12-14 kl 11:51 av Neket Neket er ikke aktiv
Gammel
Pøblis sin avatar
Ja, jeg leste denne på videregående. Og jeg har tenkt på den mange ganger. Til og med grusomme menn som står for forferdelige ting, har en gang vært små og etterlengtede babyer. Til ettertanke, ja.

Takk, Inagh.
Postet 02-12-14 kl 12:20 av Pøblis Pøblis er ikke aktiv
Gammel
Palmen sin avatar
Denne var ny for meg. Og for en overraskende tvist. Tusen takk, Inagh!
Postet 02-12-14 kl 12:27 av Palmen Palmen er ikke aktiv
Gammel
Ruslebiffen sin avatar
For en trist og nydelig historie som ga rom for mye ettertenksomhet. Jeg har ikke lest den før, så tusen takk for at du dulete den, Inagh.
Postet 02-12-14 kl 12:51 av Ruslebiffen Ruslebiffen er ikke aktiv
Gammel
Serafin sin avatar
Denne er både fin og creepy. Jeg har lest den før, men hadde glemt mye av den, selv om jeg husker at den gjorde stort inntrykk på meg sist jeg leste den også.
Postet 02-12-14 kl 13:18 av Serafin Serafin er ikke aktiv
Gammel
tink sin avatar
Du altså.

Det er viktig å huske at vi alle er mennesker, alle har vært barn, og alle har hatt en mamma. Og hva som skjer senere kan ingen vite i det et menneske blir født - heldigvis.
Postet 02-12-14 kl 13:43 av tink tink er ikke aktiv
Gammel
Bomull sin avatar
Denne var ny for meg. Tankevekkende. Takk.
Postet 02-12-14 kl 13:47 av Bomull Bomull er ikke aktiv
Gammel
Java sin avatar
Takk, den hadde jeg ikke lest, men den gjorde inntrykk.
Postet 02-12-14 kl 17:41 av Java Java er ikke aktiv
Gammel
LilleLeo sin avatar
Denne var fin. Jeg har ikke lest den før, men jeg tenker at jeg ikke kommer til å glemme den med det første.
Postet 02-12-14 kl 21:16 av LilleLeo LilleLeo er ikke aktiv
Gammel
Odelia sin avatar
For en rå, men fin historie. Jeg tror aldri jeg kan få sagt hvor utrolig glad jeg er for at jeg har fått vokse opp i denne delen av verden og på denne tiden. Den redselen jeg har hatt overfor mine unger har jo hatt stor trøst i de medisinske fremskrittene så den kan jo ikke sammenlignes med det de må ha kjent på før, eller det foreldre i andre deler av verden fortsatt kjenner på.

Veldig fin og tankevekkende luke.
Postet 03-12-14 kl 17:00 av Odelia Odelia er ikke aktiv
 
Nylige blogginnlegg av Kalenderpiken

Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 18:26.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2024, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no