Jeg tror det er noe av det vanskeligste som finnes.

I snart 17 år har forumliv vært en del av livet mitt. Jeg fant sm og nm før eldste ble født, og hang med over hit på fp. Gjennom forumliv har jeg truffet herlige mennesker; rause, omsorgsfulle og velmenende. Jeg har også hatt heftige krangler og røket uklar med noen på veien, og noen var viktige i en periode før vi skled fra hverandre.

På veien har det skjedd mye, jeg har tatt veivalg og livsvalg, fulgt en drøm og justert kursen. I lange perioder har jeg vært passiv og lurkende, lest, men ikke kommentert. Det har vært helt på sin plass at jeg etterhvert har falt ut av blogger; slik jeg selv har ryddet opp i min egen kontaktliste.

Det siste året har jeg hatt mer tid; noe som egentlig er en selvmotsigelse siden jeg aldri har hatt så mange forpliktelser som nå. Samtidig har jeg aldri elsket meg selv mindre enn jeg gjør nå. Jeg har aldri vært mindre fornøyd med hvor jeg er i livet, hva jeg fyller dagene med, hva jeg oppnår. Og kanskje spesielt føler jeg på det fordi jeg ikke vet om jeg vil bli i dette jeg har eller gjøre noe annet.

Det slo meg brått at det på mange måter handler om å like- og elske seg selv. Forumlivet har vist meg at det alltid er enklere å råde andre enn seg selv- man er alltid rausere og mer empatisk mot andre. En som ber om råd kan få mange gode råd; noen velmente, andre gitt basert på det første innlegget uten all informasjonen man gjerne supplerer med underveis.

Og med det i bakhodet tenkte jeg å blåse liv i bloggen igjen. Kanskje for å ta første steg mot å like meg selv bedre, ved å ta del i et fellesskap som er raust og givende.

Selv om jeg ikke kan kalles en rojalist var det kongens nyttårstale som denne gangen gav meg noe. Han minnet meg på at det krever øvelse å møte mennesker. Og da vil jeg øve her inne.