Den FLINKE piken med svovelstikkene

(Fritt etter H.C. Andersen, norske medier og FP-debatter).

Det var så gruelig kaldt. Det snødde og det begynte å bli mørk aften. Det var selveste julaften. I denne kulden og mørket satt en stakkars, flink pike på kontoret sitt i det blå skjæret fra PC-skjermen sin og gikk over regnskapene. Tallene hadde bare pekt nedover og nedover, og som regnskapsmedarbeider i Fyrstikkfabrikken følte hun et tyngende ansvar. Selv om hun altså bare var regnskapsmedarbeider. Markedet for fyrstikker hadde noen andre stukket av med, i dét LED-teknologien kom dundrende forbi. Nå var det falske telys og kubbelys over det ganske land, som sendte et spøkelsesaktig skjær over lunsj-bord og stuer. Ja, selv på gravlundene flakket LED-lysene hvileløst foran gravstøttene, mens gravferdsetaten rev seg i håret pga resirkuleringsutfordringer (helt sant!). Men, tilbake til fortellingen. Der satt nå den flinke piken lutet over tastaturet. Fyrstikkesker lå i stabler på pulten hennes. Utenfor vinduet hadde hun kunnet se lyset fra LED-kubbelys strømme ut av julepyntede hjem nedover gaten. En liten fyrstikk kunne gjøre godt (selv om HMS-reglene forbød levende lys innendørs). Turde hun bare trekke en ut av esken, stryke den av og varme fingrene.

«Ritsch!» Hvordan den freste, hvordan den brente! Det var en varm, klar flamme, liksom et lys, da hun holdt hånden om den. Det var et underlig lys, og rett som det var føltes det som hun sto ved komfyren på et stort, varmt kjøkken, fyllt med damp fra kjeler og oppvaskkum, med duften av julemat dirrende i neseborene. Der sto hun og rørte i Le Creuset-grytene! Hun jevnet saus mens barna hennes svinset rundt forkle-snippene hennes og øvde på gangetabellen, som hun selvsagt veiledet dem i, alt mens hun førte en voksen og vittig konversasjon med sin likestilte mann, opptatt som han var med å vaske opp bare bittelitt. Men før hun rakk å bære alle de perfekt tillagde rettene ut til de ventende 50 julegjestene, var fyrstikken brent ned, og hun satt der atter i det kalde kontor og kun den tykke, kalde mur var å se.

Hun tente en ny. Da sto hun med ett foran en lysende karriere! Den var enda større, og mere prestisjetung enn hun noen gang hadde turt å drømme om. Hun var toppsjef i Fyrstikkfabrikken! Hun hadde doktorgrad i fyrstikk-markedsføring, og hun var som følge av dette også rikskjendis, stadig å se på røde løpere på vei inn til viktige finans-bursdagsselskap, filmpremierer og inspirasjonsseminarer med kronprinsen. Som sjef og eier av FlinkeStikker AS hadde hun en lysende inntekt, men dette hindret henne ikke i å gjøre alt husarbeidet hjemme, samtidig som hun stelte alle sine demente slektninger, både ett og flere ledd ut i familietreet. Hun kjente en varm følelse av alt det meningsfulle hun gjorde for olde-grandtante og olde-tremennings-grandonkel, da hun med ett våknet opp til virkeligheten igjen, hvor varmen viste seg å komme fra ermet hennes, som hadde tatt fyr. Hun skyndte seg å slukke flammen.

Den flinke piken sukket, og lot blikket gli mot vinduet. Og der oppe så hun de klare stjernerne på himmelen, og en av dem falt og gjorde en lang ildstripe på himmelen. Raskt rev hun av så mange fyrstikker hun klarte å balansere mellom fingrene. Og med ett sto hun på startstreken i Oslo Maraton! Langt der fremme i glansen fra alle fyrstikkene, så hun Grete Waitz, og hun hørte henne rope henne til seg fra den andre siden (dvs målstreken). Hun hørte startskuddet, og lot de perfekt trente beina ta henne så fort hun bare maktet over brosteinen og gjennom løypa. Hun løp og løp, nærmere og nærmere målstreken, mens endorfinene bruste og boblet i henne. Den flinke piken hadde aldri følt seg så vakker, så stor. Hun kjente at Grete løftet henne på sin arm, så å si, og de fløy i glans og glede, så høyt så høyt. Og det var ingen kulde, ingen hunger, ingen redsel, hun var i Runners’ high!

Men tilbake på det kalde kontoret, krøkt over tastaturet, satt i den kalde julemorgenstund den flinke piken med røde kinn, med et smil om munnen, død i løpet av julenatten. Hadde kollegene hatt like mye jobbsamvittighet som henne, hadde de kommet forbi og sett henne. Og hadde de sjekket loggen på pulsklokka hennes, hadde de sett at hun hadde gått forbi makspuls som det siste hun gjorde. «Hun har villet varme seg», ville de ha sagt, når de så alle de brente fyrstikkene på kontorpulten foran henne. Ingen visste hvilken skjønnhet og storhet hun hadde sett, i hvilken glans hun hadde krysset målstreken for evig seier.



Ja, sånn kan det gå med flinke piker, altså.

Men, for de av dere som tenker: Hey! LED-lys! GENIALT! Har jeg også en gladnyhet: det finnes nå også trådløse LED-juletrelys! Med fjernkontroll!

http://www.designbelysning.no/julebe...-10-lys-1.html

For de av dere som tenker: Åh! Piken med svovelstikkene! Og kanskje ble litt skuffet:

Her er Per Aabel som leser eventyret. For litt ekte julestemning, der altså.

http://nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/872393