Vi skal flytte i hus igjen. Fortsatt mangler det vegger og isolasjon, det er knapt innlagt vann og satt inn inngangsdør. Det er ikke bare til et hus vi skal flytte, vi skal flytte til Huset. På Øya. Vi skal røske ungene ut av skole og barnehage, lage en ny hverdag med grå og fargerike dager, i et nytt lite mikrosamfunn. Det er på godt og vondt, aller mest godt.

Forrige lørdag inviterte vi til fest - i rustikke omgivelser, der rørleggeren akkurat fikk koblet opp vannet i toalettet i første etasje en time før gjestene ankom. Maten ble tilberedt av Tjøme kolonial, og grillet av to av gjestene - som ikke visste om det på forhånd.

Mange takket for å bli invitert inn, uten at alt er på stell og det er hvit duk på bordet. Det ble en terrassefest uten like, de siste gjestene tuslet hjem da det begynte å regne i 3-tiden på natta.

Og det er vel etter dette jeg både gleder meg og gruer meg på samme tid. Alle disse hyggelige menneskene rundt oss, som bryr seg, som hilser og heier og ønsker oss velkommen.

Det varmer og er skummelt samtidig, ønskene om å leve opp til forventinger og om jeg egnetlig er den jeg gir uttrykk for å være.

Jeg gleder meg uansett til å ha sommeren der. Til å puste litt ut etter et travelt år, til å sitte litt i sola, spille kort i regnet og å være på stranda hvis det blir vær til det.

Så tar jeg høsten når den kommer, og vinteren når den banker på. Og innen den tid skal det i alle fall være varme på kjøkkenet, husets hjerte.