Noe forsinket. Jeg hadde egentlig tenkt å lese inn dette i sann Per Aabel-stil, men det skar seg. Dessuten kan vel ikke alle se youtube-klipp uansett, så da blir det tekst og bilder i stedet. Herved erklæres advent for åpnet!


Det var kvelden lille julaften. Det hadde snødd jevnt hele dagen, og Birger slet med å dytte pølsevognen over de høye kantene brøytebilen hadde laget. Han gledet seg ikke til jul. Julen var dum. Ingen hadde kjøpt noe av ham hele dagen, selv om han over alt hadde møtt smilende og leende mennesker. Men de smilte ikke til ham, men forbi – enten til dem de var sammen med eller til seg selv i en indre fryd over høytiden som ventet. Han misunte dem alle, selv den lille gutten som fikk skjenn av sin travle mor da han ville stoppe og se i vinduet til lekebutikken bare én gang til. Alle hadde de noen. Birger kjente seg så uendelig alene. Han parkerte vognen utenfor losjiet og gikk til rommet sitt.


Like bortenfor lå postkontoret. Det var langt etter stengetid, men det hadde vært aktivitet der inne ganske så nylig. Ut av skyggene materialiserte det seg en mørkkledd person med en stor sekk over skulderen. Han så seg om og gikk med raske skritt nedover gaten. Han kom ikke så langt før den liflige duften av varm pølse traff ham. Han så den lille vognen som sto parkert ved veggen og husket plutselig den gode pølsen han hadde annektert fra en tilsvarende vogn en gang i sommer. Var det kanskje den samme? Han smatt sekken inn i underskapet på vognen og åpnet lokket til grillen som fortsatt var varm. Men i samme øyeblikk så han en bil runde hjørnet, det var en politipatrulje som sjekket at alt var rolig i byen denne kvelden før kvelden. Instinktivt la han på sprang og glemte både pølse og sekk.

Da Birger tittet ut av vinduet julaften morgen, var alt hvitt. Ikke en bil, ikke en fot hadde ennå satt sitt spor i nattens nyfalne snø. Han ruslet tilbake til sengen, det var ingen hast med å stå opp i dag. En god stund senere spiste han en begredelig frokost på rommet (det var lenge siden det hadde fristet å spise av pølselasset) og kom på at han kanskje hadde glemt å ta inn matvarene fra pølsevognen i går kveld. De var nok frosne nå. Han kledde seg og gikk ut. Nå var ikke lenger snøen uberørt, gaten sydet av travelhet. Det var mange som hadde noen siste ærender å gjøre før juleklokkene ringte. Han åpnet skapet på pølsevognen - og så forbauset på den store striesekken som lå der.

Inne på rommet igjen åpnet han sekken. Den var full av pakker. En postsekk? Hvordan hadde den havnet i pølsevognen hans? Han så på klokken. Det var nok for sent å levere den på postkontoret i dag hvis dette var gaver som skulle være framme til jul, postmannen var allerede langt ute i runden sin. Birger så på pakkene. Alle var til adresser i den lille byen. Han tenkte litt. Han hadde jo ikke noe annet å gjøre i dag, kanskje han skulle være nissehjelper og levere pakkene selv?


Det sto bare ett navn under ringeklokken på den første adressen. Døren ble åpnet av en koselig utseende eldre dame. Birger hadde egentlig ikke tenkt ut hva han skulle si, så han holdt bare frem pakken og sa «Julepostekspress, god jul!» og skulle til å gå igjen, da damen forsiktig spurte om han ikke ville ha en kopp kaffe og en krumkake før han gikk. Tja, det er jo ikke som om jeg har det travelt eller noe, tenkte han og takket ja. Den gamle damen lyste opp og inviterte ham inn. Over kaffen åpnet hun pakken og sukket rørt over et brilleetui med blomstermotiv, brodert med ujevne korssting fra barnehånd. «Fra barnebarnet mitt som kommer på besøk om et par dager,» sa hun glad. «De bor i utlandet, men kommer hjem i julen.»


Neste stopp var en enebolig med stor hage, og virvaret av ski, akebrett og kjelker utenfor vitnet om at her bodde det en familie med flere barn. Den største pakken i sekken skulle hit. Birger hadde knapt rukket å ringe på da døren ble revet opp. «Julenissen!» Den lille guttestemmen gikk nesten i fistel. «Er det vel ikke,» sa den snusfornuftige storesøsteren, «han har jo ikke skjegg!» Men lillebroren ga seg ikke. «Han ER nissen, jeg ønsket meg pølser til middag, og se!» Han pekte på pølsevognen bak Birger. Far i huset kom ut i gangen med minstejenta på armen, og guttungen rev ivrig i genseren hans. «Pappa! Nissen har med pølser til vårs! Akkurat som jeg ønsket meg!» Birger spilte med. «Jeg er nok ikke Nissen, men en av hjelperne hans. En av sekkene falt av den store sleden uten at nissen oppdaget det, og nå leverer jeg pakkene så de kommer fram i tide. Pølsevognen er egentlig en kamuflert nissekjerre. Men den kan varme pølser også, altså,» la ha til. Han så spørrende på faren, som nikket og smilte, og gikk for å fyre opp grillen.

Det krympet i pakkesekken, og Birger syntes etter hvert det var stor stas å være nissevikar. Over alt ble han mottatt med glede; et sted fikk han sågar en impulsiv omfavnelse og et kyss fra en ung jente som åpnet en bitteliten firkantet pakke fra kjæresten som var i militæret og ikke hadde fått juleperm.

Til slutt var det bare én pakke igjen, og på den sto det et navn Birger kjente godt. Han kviet seg for å levere den og dermed avsløre for sin gamle venn løgnen om at pølseselgingen bare hadde vært en morsom liten sommerjobb. Men han måtte jo fullføre nissegjerningen, så det var bare å svelge stoltheten og la det stå til.

Hjemme hos Arnfinn var det mørkt og ingen som åpnet da Birger ringte på. Kanskje han er hos foreldrene sine, tenkte Birger. Det var ikke mange minutter å gå dit. Det store julepyntede huset lyste varmt og innbydende, og da han gikk opp mot inngangsdøren, hørte han byens kirkeklokker ringe julen inn. Var klokken så mye alt? Han hadde ikke merket at hele dagen var gått.

Det var Arnfinn som åpnet da Birger ringte på. «Birger! Du her? Kom inn!» «Jeg ser du ikke er lei av pølser ennå,» sa han da han så pølsevognen i oppkjørselen, og ga kameraten en vennskapelig dult. «Har du tid til å spise med oss? Hele familien er her, og Camillas kjæreste og bestefaren hans. Vi venter bare på Trygve, han måtte ned på stasjonen og forhøre en mistenkt om en forsvunnet postsekk.» Birger så ned på pakken han holdt i hendene. Bevismateriale. «Jeg må visst ned på stasjonen og hjelpe til med oppklaringen,» sa han. «Jeg kommer tilbake!»


På politistasjonen fortalte Birger sin del av historien til Trygve, og pølsevognen ble behørig undersøkt for spor. Det ble funnet flere fingeravtrykk som matchet den anholdtes, og etter det tok det ikke lang tid før tilståelsen kom. Ettersom saken var å betrakte som oppklart, fikk Birger igjen vognen sin mens tyven ble geleidet til en celle. Et kvarters tid senere var Trygve klar til å dra, og pølsevognen ble plassert baki den store politibilen hans. Lukten av nygrillet pølse var påtrengende. «Nå er jeg skikkelig sulten,» sa Trygve. «Kom igjen, Birger, nå blir det julemat!»

Det store julepyntede huset lyste varmt og innbydende, og inne var det god stemning. Middagen var fortært og nå slappet de av med kaffe og julekaker og langsom gaveutdeling. Naturlig nok var det ingen gaver til Birger, men det gjorde ingenting. Han hadde hatt en vidunderlig julaften for første gang på mange år.


I en celle på politistasjonen lå en mett og fornøyd Langfinger-Lasse på senga. På bordet sto den tomme papirposen som hadde inneholdt en termos med varme pølser, brød og to små flasker med ketchup og Birgers spesialsennep. På posen var det skriblet i all hast «god jul» og noe som så ut som «takk».