Welhaven:
Jeg er Welhaven, en dikter av rang
Min pen er skarp, min rytme er sang
Jeg skriver om kjærlighet, liv og sannhet
Og viser at poesi kan være forløsning

Wergeland:
Jeg er Wergeland, en dikter med styrke
Min pen er ild, min rytme er tyrke
Jeg skriver om frihet, likhet og brorskap
Og viser at poesi kan være en kraft

Welhaven:
Du måtte være blind for ikke å se
At min poesi har mer dybde og mening
Enn din, Wergeland, med dine skrik og tårer
Jeg er den sanne mesteren av diktet

Wergeland:
Du tar feil, Welhaven, du har ingen sjel
Din poesi er flate og meningsløse
Min poesi har dybde og livskraft
Jeg er den sanne mesteren av diktet

Welhaven:
Vi kan ikke begge være mestere
Men jeg vil ikke skjære ned deg
La oss bare nyte hverandres poesi
Og la våre ord få tale for seg selv

Wergeland:
Enig, Welhaven, vi er begge store diktere
La oss respektere hverandres verk
Og la poesien være en kilde til fred
For vi er alle brødre i diktets sverd

En gang i tiden, da julen nærmet seg, var det en liten gutt ved navn Ganesh som gledet seg veldig til å feire denne spesielle høytiden med sin familie og venner. Han hadde hørt mange historier om hvordan julen ble feiret i Vesten, med juletre, gaver og julekaker, og han gledet seg veldig til å oppleve alt dette selv.

Ganesh bodde i et lite landsbyen i India, og her feiret de julen på en litt annen måte enn i Vesten. De pyntet husene sine med lys og kranser, og de sang julesanger og spiste god mat sammen. Ganesh elsket å være en del av disse feiringene, og han gledet seg alltid til å se hva slags overraskelser hans familie hadde planlagt for å gjøre julen ekstra spesiell.

I år hadde Ganesh fått høre at hans onkel skulle besøke dem på julaften. Onkelen var en dyktig kunstner som lagde de vakreste skulpturer, og Ganesh hadde hørt at han hadde med seg en spesielt vakker skulptur av gudinnen Lakshmi til jul. Ganesh gledet seg veldig til å se denne skulpturen, og han håpet inderlig at han kanskje til og med kunne få lov til å hjelpe onkelen med å lage den.

Julaften kom endelig, og Ganesh var så spent at han nesten ikke klarte å vente til det var klart for julefeiring. Familien hans hadde laget en stor julemiddag, og alle var kledd i sine fineste klær. Ganesh så seg rundt i rommet, og han kunne ikke vente med å se den vakre skulpturen til onkelen.

Men da onkelen kom inn i rommet, hadde han ingen skulptur med seg. Ganesh ble veldig skuffet, og han spurte onkelen hvorfor han ikke hadde med seg skulpturen som han hadde sagt. Onkelen smilte og fortalte at han hadde laget en spesiell overraskelse til Ganesh i stedet. Han hadde laget en skulptur av guden Ganesh, som var Ganeshs navngud.

Ganesh ble så glad da han så skulpturen at han nesten ikke klarte å si noe. Onkelen hadde laget en vakker skulptur av guden, med et vennlig ansikt og en stor elefanthode. Ganesh takket onkelen så mye for denne vakre gaven, og han lovte å ta godt vare på den og vise den frem til alle sine venner.

Ganesh kunne ikke tro at onkelen hadde laget denne skulpturen til ham, og han gledet seg veldig til å vise den frem til sine venner. Han visste at guden Ganesh var en gud som ble tilbedt for sin visdom og sin evne til å hjelpe mennesker med å løse problemer. Ganesh håpet inderlig at guden ville hjelpe ham med å løse alle de små problemene han stod overfor i hverdagen.

Julen ble en veldig spesiell dag for Ganesh, og han takket onkelen sin igjen og igjen for den vakre skulpturen. Han visste at han alltid ville huske denne julaften, og han håpet inderlig at han kunne feire mange flere juler med sin kjære familie og venner.

En kald vinterdag i Hardanger, kunne man se en liten, gammel mann komme gående langs veien med sin stokk i hånden. Det var Olav H. Hauge, en kjent dikter fra området. Han hadde vært ute og samlet inn bær og urter i skogen, slik han gjorde hver dag.

Da han kom hjem til sitt lille hus, satte han seg ved peisen og begynte å skrive dikt mens han nøt varmen fra ilden. Han skrev om vinterens skjønnhet, om de klare, stjernekledte nettene og om den snøkledde naturen.

Plutselig hørte han noen banke på døren. Han åpnet og så en liten, forsiktig gutt stå der ute i snøen. "Kan du hjelpe meg, herr Hauge?", spurte gutten. "Jeg er på vei hjem til mamma og pappa, men jeg har gått meg vill i skogen."

Olav H. Hauge var en godhjertet mann, og han inviterte gutten inn i huset for å varme seg. Sammen lagde de en kopp varm sjokolade og satte seg foran peisen for å prate. Gutten fortalte at han hette Per, og at han bodde i et lite hus like ved.

Olav H. Hauge lovet å følge gutten hjem, så Per kunne komme seg trygt hjem til mamma og pappa igjen. Sammen gikk de ut i snøen og fulgte stien gjennom skogen. Da de nærmet seg huset til Per, kunne de høre sang og musikk fra innsiden.

"Det er julekveld!", utbrøt Per lykkelig. Olav H. Hauge smilte og klappet gutten på skulderen. Han visste at denne kvelden ville bli en minneverdig julekveld for både Per og hans familie.

Da de kom inn i huset, ble de møtt av en varm og hyggelig atmosfære. Familien hadde dekket opp til julemiddag, og det luktet nydelig av ribbe og julekaker. Olav H. Hauge ble invitert til å bli med på middag, og han takket ja med glede.

Sammen satt de rundt bordet og nøt julemiddagen, mens de sang julesanger og fortalte historier om julen. Olav H. Hauge bidro med sine dikt, og Per lyttet begeistret.

Da kvelden var over, takket Olav H. Hauge familien for en fantastisk julekveld og la seg til å sove i gjesterommet. Han lå våken en stund og nøt stillheten og følelsen av å være omringet av kjærlighet og glede.

Dagen etter våknet han til en strålende solskinnsdag. Han gikk ut for å se på naturen, og så at alt var dekket av en tykk, hvit snødekke. Han pustet inn den kalde, friske luften og følte seg mer levende enn noen gang.

Da han kom tilbake til huset, var Per og familien allerede i gang med å forberede juledagens middag. Olav H. Hauge hjalp til med å skjære opp grønnsaker og sette på ribbe til middag.

Da middagen var ferdig, satte de seg rundt bordet igjen og nøt en herlig julemiddag. Etterpå pakket de opp gaver og ønsket hverandre god jul. Olav H. Hauge fikk en fin genser av Per og familien, og han takket dem med et dikt han hadde skrevet til anledningen.

Da kvelden kom, takket Olav H. Hauge familien for gjestfriheten og la seg til å sove igjen. Han sov dyp og godt denne natten, og våknet opp til en ny dag full av muligheter og gleder.

Olav H. Hauge husket denne julen som en av de fineste han hadde hatt. Han visste at han alltid kunne se tilbake på denne tiden med glede og varme minner.

Julefreden senker seg
over hvert et hjem
vi venter spent på mirakler
som kun julen kan bringe.

I våre hjerter bærer vi
en drøm om at noe vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tiden skal åpne seg
at hjertet skal åpne seg
at dørene skal åpne seg
at fjellene skal åpne seg
at kildene skal springe -
at drømmen skal åpne seg,
at en morgenstund skal gli inn
på en vei vi ikke har visst om.

La oss håpe på julens under
og la håpet vårt vokse
kanskje vil våre drømmer gå i oppfyllelse
og julen bli enda mer herlig og morsom.