[Knerten]

17.mai er et evig stress fra ende til annen.

Vi rekker så vidt å hive i oss en kjapp frokost før vi skal ned på skolen for å overvære flaggveisingen og deretter avgang med trikk til byen for barna. I byen står barna en evighet på Festningsplassen og venter på å få gå i barnetoget mens vi foreldre stresser ned med bil, prøver å finne parkeringsplass og ikke minst; komme oss på plass før skolen passerer oss i toget.
Så er det å prøve å finne igjen barna på Rådhusplassen blant 20000 andre barn. Etterpå er det obligatorisk møte med svigers som skal spandere is og brus på barna.

Så skal vi stresse videre til lunsj hos modern med resten av familien. Der blir vi i maks 2 timer før vi skal rekke lekene som begynner på skolen til barna klokken 16:00. De rekker å løpe gjennom 5-kampen og kjøpe seg en gassballong før vi skal videre på fast grillselskap hos noen venner av oss klokken 17:00.
Der igjen er det undertegnede som i alle år har fått ansvaret for å arrangere enda flere leker for de til nå 8 barna, med påfølgende godtepose som premie (som også undertegnede fikser).

Når så lekene er ferdig og jeg føler for å grave med ned i sandkassen, er minstesnuppen utslitt og vi drar hjem.

Hurra for 17.mai.

Det merkelige er at jeg egentlig gleder meg litt. For det er så koselig å se barna pyntet i bunad og penklær. Viftende forventningsfullt med flaggene sine og med glede i ansiktet. Det er glede å kunne gi dem så mange is de vil, og la dem få kjøpe seg en gassballong, se snuppa på 7 jage etter russen for å få tak i russekort, spise den gode maten hos modern, og oppleve stemningen i Oslo sentrum.
Jeg er bare litt sliten akkurat nå.