[Harriet Vane]

For meg handler feminisme om å bekjempe den urettferdigheten som av og til følger kjønn, slik jeg som antirasist bekjemper den urettferdigheten som følger etnisitet. Det handler om at alle skal få utvikle sitt fulle potensiale, ha like rettigheter og muligheter osv.

Det som hindrer dette i dag ligger ikke så mye i lovverk og praktiske muligheter, som det ligger i folks hoder. Vi husker vel alle (mange) rosa-støvler-diskusjonen på NM for noen år siden? Eller vi kan se til lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, lønn og kjønn henger så tett sammen i det store bildet i Norge. Vi kan se på hvor forskjellig jenter og gutter blir oppdratt i Norge i dag, vi kan se på forventninger til adferd som er helt klart kjønnspreget.

Min kamp for et feministisk samfunn omfatter også menn, selvsagt, fordi jeg ser at til tross for omskjæring, lav lønn og glasstak i akademia, så er (arbeiderklasse-)mannen en taper i dagens samfunn. Han (føler han) MÅ forsørge familien, han må jobbe 120 % mens han er småbarnsfar, han taper i barnefordelingssaker, han får ikke leve ut hele seg slik damer kan, og være tøff og myk, sterk og svak om hverandre, han er mister kontakten med barna og uten en kone dør han alene, venneløs og uten omsorg. Guttene sliter på solen og innvandrergutter spesielt. dette er sammensatte problemstillinger, så klart, og klassespørsmål og spørsmål om etnisitet går hånd i hånd med kjønnsproblematikken.

Jeg mener i hvertfall at det ikke blir full rettferdighet før man i et par kan gjøre like mye hjemme, uten at noen påpeker at hun ikke gjør en dritt og han gjør masse. Kjønnsforventninger finnes overalt, og man må hele tiden tåle kjipe og veldig personlige tilbakemeldinger, dersom man bryter med mønsteret.