[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Betsy, her.

Jeg sender bilde av barna til familie og venner. Men jeg har blitt litt bevisst på det etter å ha vært inne på Snart Gravid, der dette ble diskutert. Mange som slet med å få barn syns dette var veldig vondt. Jeg har alikevell sendt kort til barnløse venner, da jeg håper og tror at de syns det er hyggelig å få.

Dette skrev jeg i adopsjonsbloggen min en litt motløs dag rett før jul i fjor:

Sitat:

Jeg blir trist av alle julekortene med barnebilder - og jeg blir trist av at enkelte tydeligvis kvier seg for å sende slike til oss.

Og dagen etter skrev jeg dette:

Sitat:

... skrev jeg i går, selvmedlidende og bedrøvet. Og det er sant at slike kort, enten de mottas eller ikke, setter følelser i sving hos mange ufrivillig barnløse. I likhet med alle andre påminnelser om at man ikke har det man ønsker seg aller mest.

I dag lå det flere slike kort i postkassen. Og de fikk meg til å gråte. Men det var ikke de oppgitte sinna-tårene som har kjennetegnet de siste dagene.

Det var en god og forløsende gråt, litt som når man ser slutten på en gripende Disney-film. Jeg gråt fordi jeg var rørt og beveget. Teksten i mange av kortene viser nemlig at vi har mange venner som tenker på oss, og ser oss i den situasjonen vi er i. De erkjenner vår sorg, vår lengsel, og gleder seg med oss over det som skal komme. Det minnet meg om at vi også er veldig heldige.

I løpet av mine år som ufrivillig barnløs har jeg likevel langt foretrukket å få disse kortene fremfor å bli skånet for dem. Å få særbehandling er liksom det verste av alt.

Når det er sagt synes jeg at de aller fleste barnebildene på julekort er fantasiløse og dølle, og hvis det i tillegg kun står et ferdigtrykket ønske om god jul og godt nyttår på dem går de raskt i søpla (kanskje ikke før jul, men i hvert fall rett etter).