[Polyanna]

Som flere har vært inne på: Statistisk sett så er det en klar sammenheng.

Men hvorfor?

Skilsmissebarn scorer jo i snitt dårligere på nesten alle målbare faktorer: De gjør det dårligere på skolen, er mer deprimerte, tar oftere selvmord, tar i mindre grad utdannelse, er i større grad arbeidsledige eller trygdet. Og dette er igjen grupper som skiller seg oftere.

A-magasinet hadde en ærlig og brutal artikkel om skilsmissebarn for noen uker siden. At det er tøft, og at det verste er at foreldrene ikke orker å ta inn over seg at det er tøft for barna. Så de må spille happy, for å skåne foreldrene sine.

Reaksjonene var som forventet: Masse moralisering om at folk "gir opp for lett" og så videre i den duren.

Jeg tror ikke det er det som er problemet. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så er en skilsmisse godt gjennomtenkt.

Problemet er at mange tydeligvis i fir liten grad orker å ta inn over seg at dette valget kan være skikkelig, skikkelig kjipt for ungene. Mange kommer med at "det er jo ikke bra for barna om foreldrene lever ulykkelige heller", men det er helt på siden. Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Men det er IKKE ok å ikke innrømme at det er det man har gjort. Det er ikke ok å forvente at ungene skal akseptere en "når mor er lykkelig er barna lykkelige"-argument. Det er ikke ok å ikke ta inn over seg at barna sørger, fordi det ødelegger for ens egne intense nyforelskelse eller hva det er.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.